Øysteins eventyr

Alt har sin ende

2008-03-29T04:42:00.000-07:00

Jeg fløy inn til New York fra Fiji. Det var store tidsforskjeller og temperaturforskjeller mellom de to stedene. Jeg fløy fra Fiji iført shorts og t-skjorte. Da jeg ankom NY var det knappe fem grader i luften. Det var litt av en forskjell kan en si. Jeg landet i NY rundt seks på lørdags morgen. I mitt hode var klokken ett søndags natt. Det var bare å holde seg våken hele dagen frem til sengetid. Dersom jeg hadde lagt meg til å sove vill jeg bare gjort det verre. Jeg fikk besøkt de viktigste stedene en turist bør besøke. Alt utenom Empire State building. Jeg aktet ikke å stå tre timer i kø for å ta en heis opp til 86 etg for og få en fin utsikt over byen. Jeg gikk i en annen bygning som er nesten like høy. Jeg fikk et fint skue over byen nattestid. Selve byen New York imponerte meg veldig positivt. Det er en flott by spesielt med central park midt i byen. Dessuten er det utrolig enkelt å finne frem. Folkene hadde jeg ikke det samme inntrykket av. Noen var kjekke, men de fleste virket veldig leie av turister. De hadde ikke mye lyst til å slå av en prat. Stor kontrast fra hva jeg er vant med fra alle andre plasser jeg har vært. Men igjen, byen er en fantastisk by, som virkelig falt i smak. Det er ikke uten grunn den er kalt ”the big apple”.
Jeg fikk gått på tre stand up shows. Alle var bra, men kvaliteten på humoren var til tider varierende. Det kunne bli litt vel mange vitser om sex og homoseksualitet. Komikerne var kjente personer som hadde opptred utallige ganger på TV.
Jeg fikk også gått på en basketball kamp. Det virket som om de lokale heller brukte dette som en unnskylding til å spise junk food. Det var jammen ikke mye stemning de drøyt 60 tusen publikummerne ga fra seg. Folk var mer opptatt av med å dyppe pomesfriten i fetende dressing. Stemningen snudde seg raskt under pausene. Pauseunderholdningen var høyt prissatt. Stemningen derimot stod i taket da 12 lettkledde dansere entret parketten. Publikum stoppet raskt spisingen da kan jeg fortelle.

En uke for meg selv i New York var en utrolig bra måte å avslutte reisen på. Nå er det over. Min syv måneders reise er nå ved veis ende. I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i New York, klar til min siste flytur til hjem kjære hjem. Mye har skjedd siden jeg satte meg på flyet til Sydney for syv mnd siden. Dette har vært et fantastisk år jeg aldri ville vært foruten. Jeg har lært så utrolig mye om meg selv. Jeg har blitt kjent med folk og kulturer fra hele verden.

Jeg har møtt utallige folk på reisen. Noen har gjort en større innflytelse enn andre. Jeg vil gjerne takke de som virkelig har krydret turen min og som jeg vil huske ekstra godt.

- Linn Slåttedal Jacobsen: Jeg er veldig glad for at du ville være med meg til Sydney. Vi hadde en fin tid i leiligheten i Bondi beach.

- Paula: Kjempekjekk ”flatmate” fra Brasil. Vi hadde mange samtaler sammen.

- Juan: Gjorde førsteinntrykket mitt av Bondi Beach helt topp. Tusen takk for at du lærte meg å surfe.

- Torstein og Aman (Marcel): Gode kompiser som bodde i leiligheten under meg. Jeg gikk alltid innom dem for å slå av en prat når jeg gikk hjem.

- Damoe: Det var han som ga meg en kontakt i airlie beach slik at jeg kunne få en jobb der.

- Alle sjefene på Tea Gardens Hotel: Tusen takk for at dere ansatte meg. Jeg hadde en fantastisk tid sammen med kollegaene mine. Jeg hadde en fin tid på Tea Gardens.

- Sugar: Det var han som hadde meg under oppsyn under prøvedagen jeg hadde. Tusen takk for at du anbefalte meg til sjefene etter at jeg var ferdig.

- Ritchie: Den beste australske kameraten jeg hadde. Han hadde ansvaret over bottle shopen på Tea Gardens. Vi hadde noen skikkelig fine opplevelser sammen. Jeg har lært mye av deg. Takk for at du introduserte meg til kameratene dine. Vi hadde alle noen flotte dager i Sydney når jeg kom tilbake.

- Drew: Han hadde ansvaret for spillebaren. Jeg hadde alltid lunsjen min inne hos han. Vi hadde mange kjekke samtaler sammen. Da jeg kom på jobb gikk jeg alltid innom han for og slå av en prat før jobb. Han var veldig misunnelig over lunsjmaten min som jeg hadde laget selv. ”Are you having meat burges today as well?”

- James, Tash, Victoria, Sunil, Nora, vaktene, skiftlederne: Fantastiske kollegaer som skapte et veldig godt sosialt miljø.

- Den engelske gjengen jeg traff i Cairns.

- Cairns Diving Center: Jeg tok dykkerlappen med dette firmaet. Det var en av de kjekkeste tingene jeg gjorde i Australia.

- Mitch: Det var han som ga meg muligheten til å prøvejobbe på en av seilbåtene. Dessverre måtte jeg takke nei til jobben av ulike årsaker.

- Anders: Svensken som kom bort og snakket med meg i Noosa. Vi hang sammen de neste ti dagene. Skikkelig fining! Vi laget verdens beste barbecue sammen. Tusen takk!

- Maddy: Den engelske jenten som mente hun hadde vært i Helsinki, Norway. Vi hatte en fantastisk tur langs kysten sammen. Vi møttes igjen den dagen jeg fløy til Bangkok.

- Gruppen på Fraser Island: Vi hadde en fin tid på fraser island. En spesiell takk til Anders, Bram og Charlotte. Jeg møtte både Bram og Charlotte igjen i Sydney.

- Bundaberg: Latterlig hostel, latterlig jobb og en latterlig sjef gjorde min tre dager lange karriere i Bundaberg verdt forsøket.

- ”Yo-fyren”: Han som dro meg med på den lokale baren i Bundaberg når jeg stod å ventet på bussen. Jeg hadde planlagt å sove på bussholdeplassen. Den planen ble spolert av han. Vi hadde en kjekk kveld sammen uansett.

- Backpackers of 80: Hostellet jeg bodde på under oppholdet i Stanthorpe. Her har jeg mange gode minner. En skikkelig trivelig hosteleier som jeg alltid slo av en prat med.

- Chris: Sjefen min da jeg jobbet på nektarinfarmen. Tidens fining.

- Sjefen da jeg jobbet på harvestmaskinen: Skrue som skapte en undrende stemning i leiren på grunn av hans manglede vilje til å informere oss om arbeidsdagens ende.

- James: God kompis på hostellet. Vi hadde utallige middager og kaffeslabberas sammen.

- Christian: Til en forandring traff jeg en norsk på reisen. Christian var en skikkelig trivelig Bergenser. Vi feiret jul sammen i Stanthorpe.

- Alexis: En livsnyter av de sjeldne fra Manchester, England. Skikkelig interessant fyr som etter hvert skulle ta seg hjem til England over land.

- Egypteren: En hyggelig fyr fra Egypt skaffet meg boende i Syndey mens vi var i Stanthorpe. Han hadde en leilighet i Sydney som han leide ut til en venn. Der kunne jeg bo under nyttår.

- Caroline: Den franske jenten som jeg traff i Byron Bay. Vi hadde en fin tur opp til lysthuset.

- Egypter2: Han som jeg delte leilighet med i Sydney under nyttår. Takk for at jeg fikk bo der.

- Josh og hans famile: Det ble forandring i planene i siste liten på nyttårsaften. Jeg endte opp med å feire kvelden med Josh og Victoria (to tidligere kollegaer) og Joshs familie. Vi hadde en kjempekveld sammen. Tusen takk for at jeg fikk være med!

- Erin: Jenten jeg bodde hos i Melbourne. Jeg ble invitert ned etter at jeg traff henne i Cairns. Vi dro på sightseeing i Melbourne og biltur langs sørkysten.

- Ritchie og hans familie: Takk for at jeg fikk bo hos dere de dagene jeg var i Sydney før Asia.

- Tuk tuk sjåføren i Bangkok: Ja, jeg ble lurt av han, men det skapte nå en god historie som jeg ikke vil glemme.

- Konduktøren på nattoget fra Bangkok til Chiang mai: Jeg følte meg ikke helt vel da jeg satte meg på toget. Jeg forberedte meg på en natt uten noe særlig søvn på et togsete. Plutselig kom det som jeg trodde var en reddende engel og spurte ”make bed now?”. På et halvt minutt hadde han satt sammen en seng. Jeg fikk en god natt søvn allikevel.

- Damen på stamrestauranten i Chiang Mai: Hun laget skikkelig god mat og jeg følte meg veldig velkommen i restauranten.

- Guiden under trekkingen i Thailand: Foruten å si ”My friend”, var han en god guide som skapte stemning i gruppen.

- Guide2. Etter turen tok gruppa med på en ”all you can eat” thai restaurant og thai boksing.

- De tre Aussiene som jeg reiste med i Laos og Vietnam. Jim, Luci og Michael: Tusen takk for et kjempe reisefølge. En spesiell takk til Michael som arrangerte bursdagsfest for meg i Laos. Michael lærte jeg mye av.

- Strandselgeren i Nha Trang: I Nha Trang kom det en liten jente på tolv år bort til oss for å selge ting til Michael og meg. Ei jente som virkelig hadde spirit og kremmerhånd. Vi spilte kort spill og måtte kjøpe tingene hennes ettersom vi tapte. Vi tipset en del ettersom hun var den beste engelsksnakkende personen vi hadde møtt i Vietnam.

- Strandbaren i Nha Trang: Jeg og Michael hadde tidens kveld her.

- Tyven i Saigon fra Søgne: Det var faktisk verdt å få lommeboka si stjålet for en slik opplevelse. Et sperret bankkort for alt det var vel verdt det. Jeg hadde tross alt et kort i reserve som jeg benyttet resten av turen. Lommeboka med alle korene fikk jeg jo igjen.

- Hotelleiren i Saigon: Selv om han virkelig stresset meg når han ikke visste hva en ”wallet” var, så var han en virkelig hyggelig fyr. Han prøvde å roe meg ned når det stod på som verst for den gamle søgningen.

- Den engelske gjengen som jeg reiste med i Kambodsja: Fint reisefølge som jeg hadde mye moro med.

- Crystal: Etter fem intense uker med reising var Crystal plassen å bo på. Jeg hang en del med dykkerpersonalet som jobbet for Crystal.

- Daryl: En spesiell takk til Darol fra Birmingham som introduserte meg til dykkerpersonalet.

- Alle de trivelige asiaterne: Nei, dere var ikke noen kløppere i engelsk, men dere gjorde alle et godt inntrykk som jeg vil huske lenge. Vi nordmenn har noe å lære fra dere.

- Ritchie og hans familie: Igjen takk for at jeg fikk bo hos dere da jeg kom hjem til Sydney for en natt etter Asia.

- Engelsk jente: Den engelske jenten som kom med gode reiseråd i New Zealand.

- Pinewood hostel: Tidenes hostel i qeenstown, New Zealand.

- De tyske på Pinewood: For en gangs skyld traff jeg på noen skikkelig trivelige tyskere.

- De svenske på Pinewood: Kjekke svenske karer som var en av få som forstod stavangerdialekten min.

- De engelske på pinewood: Jeg traff på fire fra engelske som jeg møtte stadig møtte på gjennom hele New Zealand og Fiji.

- Alle de som gav meg haik: Under haiketuren min i New Zealand haiket jeg med til sammen 19 biler. Jeg hadde det velig kjekt med alle sammen. mye pjatt, men det skapte virkelig ekstra krydder i hverdagen. Tusen takk for at jeg fikk sitte på med dere alle sammen.

- De engelske som jeg traff ute i Wellington. Vi fikk en fin kveld sammen i byen.

- Maria og Anna: To Svenske som jeg var på samme buss med på nordøyen. Vi hang mye sammen. Anna og meg sluntret unna den ni timers lange turen over et veldig kjent fjell (ble brukt under innspillingen av ringenes herre) og fant oss heller et annet fjell og bestige. Takk for et trivelig reisefølge.

- Martin og Ola: Dølingene som jeg traff på flyplassen i Fiji. Kunne ikke hatt et bedre reisefølge i Fiji.

- Staben på Mana, Fiji og generelt alle fra Fiji. Et triveligere folkeslag tviler jeg på at finnes.

- Mandy fra Florida: Min treningskamerat og turkamerat på Fiji. Vi hadde mange lange samtaler sammen. Takk.

- Runar: En skikkelig gladgutt fra Søgne (!). Han var veldig interessert i å finne ut hvem tyven i Saigon var. Vi hadde det veldig gøy på flyet fra Fiji til L.A til naboenes store ergrelse.

- New York City. En perfekt by å avslutte reisen i.

En stor takk til dere alle sammen!

Jeg håper dere lesere har hatt interesse av bloggen min. Dersom det skulle være noe dere lurer på er det bare å spørre.

Vel, det var alt fra meg!

Ha en riktig fin dag dere alle sammen!

Med Vennlig hilsen

Øystein Aspøy

Dette ble skrevet 27. mars 08 på flyet fra New York til København.

Fiji – It is Fiji time

2008-03-22T16:12:00.000-07:00

Da jeg gikk ut av flyet i Fiji slo varmen om meg. Endelig var jeg tilbake til skikkelig varme temperaturer. I passkontrollen hørte jeg for sjeldenhetens skyld noen norske stemmer. Det viste seg at de skulle tilhøre to staute unge karer fra Gubransdalen, ekte ”dølinger”.
Ingen av oss hadde bestilt noe sted og bo på forhånd. Etter å ha gått igjennom tollen ble vi vinket bort av en mann fra et reisebyrå. Han hadde mange hosteller på mange forskjellige øyer en kunne velge mellom. Vi bestemte oss for og bestille et resort sammen. Fiji består av 316 øyer, så vi hadde litt å velge mellom. Etter litt om og men fikk vi til slutt valgt oss ei øy som virket passende for oss. ”Mana” var øyen vi skulle tilbringe de neste fem nettene på.

Vi fikk fort bekreftet at folkene fra Fiji har et veldig avslappet forhold til tid og tidspunkter. ”It’s Fiji time now,” var noe av det første vi fikk høre av hotellverten da vi ankom. Og ja, det var virkelig ”Fiji time.” Neste morning skulle en båt hente oss fra stranden halv ti. Da klokken nærmet seg ti spurte jeg om når båten kom. ”Nei, han kommer sikkert snart nå. Det kommer litt an på om han hadde en fuktig kveld i går,” sa hotellverten. Halv elleve kom det en båt. De ankret opp og begynte å levere ut forsyninger som de hadde med seg. Da det var gjort, trodde vi alle at vi skulle gå om bord. Men nei, da gikk kapteinen og satte seg ned for å snakke med kompisene sine i hostellbaren. Et godt kvarter seinere reiste han seg opp og sa at vi kunne gå om bord.
Båten var parkert ved stranden og kunne ikke stå helt med land. Vi måtte vasse til over knærne for å komme ut til båten. De med kjoler og bukser ble fort våte, for å si det slik. Det så ut som om alle tok det hele med stor ro. Etter en time kom vi frem til ”Mana”. Da stod hele staben på stranden for og sang velkomstsang for oss. Førsteinntrykket kunne ikke vært noe bedre, mens sola skinte. ”Mana” var en utrolig vakker og frodig øy. Resortet vårt var rett ved ei nydelig sandstrand.
Vi ble fort venner med folkene, både gjestene og staben. Alle gjestene var heldigvis mer eller mindre på samme alder som oss. Dagene gikk mye med til avslapping på stranden og kjøle seg av i vannet som holdt 30 grader. Mer sportslige aktiviteter var når vi gikk rundt hele øya. Det tok rundt tre timer. Staben arrangerte også en tur ut til en sandbank midt ute i havet hvor vi snorklet ved. En kunne også velge og dykke dersom en hadde kvalifikasjoner og penger til det. Personlig manglet jeg den siste biten. Om kveldene ble gjengen i det lystige laget da vi samlet oss på terrassen. Alle likte seg på ”Mana” og den herlige ”Fiji – time”.

Nord øya av New Zealand – fallskjerm og strikkhopp

2008-03-14T16:04:00.000-07:00

I Wellington fikk jeg meldt meg på en buss som tok for seg litt av kysten og litt av innlandet her på nord øyen. Byen Wellington, som er hovedstaden var lite spennende så jeg fikk komt meg av gårde ganske kjapt. Første stopp var Napier. En liten plass med en fin svart steinstrand. Det var utrolig deilig å ligge på de oppvarmede steinene. På stranden ble det til og med avholdt to bryllup mens jeg var der. Napier hadde ikke noe særlig annet å by på, så neste dag bar det inn i landet til Taupo. Dette stedet er kjent for fallskjermhopping. En hel gjeng fra bussen meldte seg på et tandemhopp. Da vi kom frem til Taupo bar det mer eller mindre rett ut til flyplassen hvor hoppingen fant sted. Etter innveiing fikk vi på oss drakter og utstyr. Før vi gikk inn i flyet fikk vi forklart hva vi måtte gjøre etter at vi hadde hoppet ut av flyet. Det hele skulle visst gå mer eller mindre av seg selv sa instruktørene. Da flyet hadde lettet og vi begynte å stige høyere og høyere begynte jeg å kjenne nervene komme. Jeg måtte sjekke om jeg hang skikkelig fast til instruktøren. Han beroliget meg med at jeg var festet på firer forskjellige plasser. Mens hjertet banket hardt og nervene absolutt var til stede kom jeg til å tenke på da en 100 åring fra Norge hadde gjort et tandemhopp på bursdagen hennes. Etter det forsvant nervene helt. ”Dersom hun har gjort dette, skal i vert fall ikke jeg ha nerver før jeg gjør dette,” tenkte jeg. Etter det begynte jeg bare å glede meg til og hoppe ut.
Da vi hadde komt opp til 12000 fot, ble døra åpnet. Det ble sjokkerende kaldt i flyet. Plutselig så jeg en kameramann som hang ut av døra, klar til å hoppe sammen med de han skulle filme nedover. Det hele så lit uvirkelig ut. Par etter par hoppet de ut. Jeg var skikkelig gira på å komme meg ut av flyet. Vi fikk komt oss ut til døråpningen av flyet. Da først forstod jeg virkelig hva som ville skje. Det var liksom et godt stykke ned til bakken fra hvor jeg befant meg. Før jeg fikk tenkt meg om hadde vi tatt salto ut av flyet. Vi lå på ryggen og så flyet bli lengre og lengre borte mens jeg kjente farten bli høyere og høyere. De første fem sekundene mens vi lå på ryggen var jeg skikkelig redd og hadde hjertet i halsen. I ettertid ble disse sekundene de kjekkeste av hele opplevelsen. Etter å ha ligget på ryggen snudde vi oss på magen. Jeg nøt hvert sekund. Selv om jeg visste at jeg hadde en fart på over 200km/t mot bakken merket jeg ikke det. Jeg bare så at bakken kom nærmere. Vi hoppet over en stor innsjø. Utsikten var helt fantastisk. Rett før vi var i ferd med å suse gjennom et skylag foldet skjermen seg ut. Plutselig ble alt stille. Det var en skikkelig deilig og rolig stemning der oppe. Vi cruiset gjennom skylaget og jeg fikk også styre fallskjermen. Det skulle vise seg å være ganske enkelt. Etter ca fem minutter var vi trygt nede på bakken. Alle som hadde hoppet var helt i 100, alle ville opp igjen. Vi som alle hadde vært nervøse på forhånd var veldig glade for hva vi hadde gjort.

I Taupo kan en gå en veldig kjent tur over et fjell som også passerer noen vulkankrater. Mange scener fra Ringenes Herre skal visst være spilt inn her. Til tross for alt dette følte jeg ikke før å gå en slik tur. Det hele skulle visst ta åtte timer. Dessuten kostet det 50 dollar. ”Jeg akter ikke å betale penger for å gå en tur,” tenkte jeg. Heldigvis tenkte en svensk jente (Anna) det samme som meg. Vi bestemte oss for å gå ”egne veier” og fant et fjell i nærområdet. Den turen skulle visst også være veldig fin i følge de lokale. Dessuten fikk vi et fantastisk skue over Taupo og innsjøen samt hele området rundt. Startpunktet var ca en mil fra hvor vi bodde. En buss dertil kostet 25 dollar. Det var selvsakt helt uaktuelt å betale. Derfor stilte vi oss opp ved veikanten og haiket. Det var latterlig enkelt å få haik med en blond svensk jente på laget. Turen opp gikk veldig fint. Vi hadde en rask gange og kom opp på en time og et kvarter. Utsikten var som vi var blitt fortalt, veldig fin. Etter en god lunsjpause der oppe begynte vi hjemturen. På veien hjem tok vi et bad i innsjøen. Vi var veldig fornøyde med oss selv siden vi hadde ”gått mot strømmen”. Vi ville ikke gjøre noe bare fordi alle andre turister gikk den kjente fjellturen.
Neste dag reiste vi videre til Rotorua. På bussturen fant jeg ut at jeg måtte gjøre et strikkhopp. Jeg hadde angret dersom jeg ikke hadde gjort det. Før har jeg tenkt at jeg kan gjøre det når jeg kommer hjem, men jeg fant ut at det var en veldig dårlig og tynn unnskylding. Dersom en gjorde et strikkhopp før 11 om morgenen fikk en en t-skjorte på kjøpet. Det kunne jeg ikke motstå. Jeg fikk booket meg inn neste dag. Litt halvnervøs tidlig på morningen måtte jeg ta den lokale bussen før å komme meg til stedet hvor det skulle foregå. Jeg ble møtt av noen skikkelig hardbarka ekstremsportkarer. Etter å ha fått på meg utstyret bar det opp i liften. På vei opp var jeg litt nervøs, men jeg følte meg allikevel klar til å hoppe utfor. Da vi hadde kom 43 meter opp i luften stoppet kranen. Jeg måtte gå ut på en liten plattform utenfor selve liften. Med beina spent fast fikk jeg på et krøkket vis kom meg ut på den lille plattingen. Først da jeg fikk sett ned måtte jeg ta et lite skritt tilbake. Etter å ha pustet dypt hoppet jeg ut. Selve hoppet husker jeg ikke så mye av det var så kort. Jeg husker at det var veldig befriende og bare hoppe i det!

Etter to netter ute ved kysten har jeg nå kommet meg til Auckland. Jeg flyr herfra til Fiji. Det skal bli deilig med skikkelige strender og gode stabile temperaturer igjen!

Øystein haiker New Zealand

2008-03-06T14:42:00.000-08:00

Det var mye å gjøre nede i Qeenstwon. Problemet var bare at alt var så utrolig dyrt. Det er ikke bra når lommeboka virkelig begynner å tømme seg for tiden. Det var en fin koselig by rett med en innsjø med høye fjell på hver av sidene. Hostellet jeg bodde på var et av de beste jeg har vært på. Folkene var også veldig kjekke. Et annet problem med byen var at det var utrolig kaldt der. Det vil si. Det var ikke kuldegrader, men jeg har ikke klær til kalde temperaturer. Etter to netter her bestemte jeg meg for å dra nordover til varmere strøk. Problemet var at jeg ikke ville ta bussen opp. Da jeg ikke har penger for å få litt spenning og action i hverdagen måtte jeg improvisere litt. Haiking skal visst være veldig utbredt her i NZ. Til og med i guidebøkene står det at det er trygt og vanlig med haiking. Derfor bestemte jeg meg for å haike opp til Christchurch.

Dag 1

Distanse: 335 km

Fra – til: Qeenstown – Timaru

Antall sjåfører: 4

Litt usikker på hvordan dette kom til å bli startet jeg å haike i rundt titiden mandags morgen. Jeg tok frem skiltet som jeg hadde laget for anledningen hvor det stod ”CHC” (Christchurch)
Nedenunder stod var det et stort smilefjes. Etter ca femten minutter fikk stoppet den første bilen. Han skulle ikke til Chirstchurch, men jeg kunne sitte på et stykke med han før han måtte svinge av til der hvor han skulle. Dette var en eldre mann mellom 50 og 60 år. Han hadde både vært i Kristiansund og Oslo. Jeg ble droppet av etter halvannen time. Da han svingte av veien. Jeg fikk haik bare et minutt etter. Jeg fikk bare sitte på en kilimeter for han skulle ikke samme vei. Jeg stod ikke lenge den neste gangen heller. Da ble jeg plukket opp av et eldre ektepar fra østkysten i Australia. Et par som likte å være på ferie og som likte det å være turist. De stoppet ikke få ganger for å se på fugler og ta bilder ved fotomotiver. Repertoaret av fuglearter var visst veldig skuffende her i New Zealand. Vi hadde også et stopp for kaffepause langs veien. Litt senere var det lunsjpause. Praten gikk veldig fint og det ble en del snakk om Australia. De skulle stoppe over for natten ved en liten landsby langs hovedveien. Dagen etter skulle de til et fjell en snau times kjøring fra landsbyen. Jeg fikk tilbudet om å være med dem dertil neste dag, men jeg ville fortsette. Klokken var bare rundt tre på dagen. Jeg stod 20 minutter før jeg ble plukket opp av en budbilsjåfør. Han skulle til Timaru, som ligger to timer sør for Christchurch. En skikkelig fining som ofte tok opp haikere langs veien. Da vi var fremme i Timaru gadd jeg ikke å stresse med og komme meg til Christchurch samme dag. Jeg sjekket inn på et hostel langs veien. På hostellet bodde det kun meg og en annen. Vi hadde hvert vårt 8-mannsrom. Jeg hadde en dobbelseng for meg selv. Hostellet hadde også gratis trådløst internett. Utrolig luksus for et så billig hostel.

Dag 2

Distanse: 160 km

Fra – til: Timaru – Christchurch

Etter å ha sovet ut til 12 neste dag begynte jeg å haike i ett tiden. Jeg startet å haike rett utenfor hostellet, mitt i byen. Etter ti minutter fant jeg ut at jeg måtte komme meg litt ut av sivilisasjonen, så jeg gikk et stykke for å komme meg litt vekk. Etter å ha gått snaue to km, prøvde jeg igjen. Det tok ikke mer enn 10 minutter før jeg ble plukket opp av en ung herremann som skulle til nabobyen en snau halvtime vekke.
Det tok ikke lang tid før noen stoppet igjen. Denne gangen var jeg heldig. Bilen skulle til Christchurch. Jeg ble plukket opp av et par fra Tyskland. De kjørte rundt i en typisk VW caravelle. Fra før av hadde de plukket opp to polske haikere. Da vi kom til Christchurch sjekket jeg inn på samme hostel som jeg bodde på da jeg var der for noen dager siden. Der fikk jeg litt av en overraskelse. Jeg traff på to som jeg hadde jobbet med i Stanthorpe. For en tilfeldighet. Litt senere på kvelden traff jeg på to svenske som jeg bodde på samme hostel med nede i Qeenstown.

Dag 3

Distanse: 350 km

Fra - til: Christchurch – Picton

Antall sjåfører: 9

Etter to netter i Christchurch var det en ny dag med tommelen opp. Jeg ville veldig gjerne komme meg til Picton, som er helt nord på sørøya. Derfra kan en ta ferjen over til nordøya.
Før jeg kom meg til Wellington måtte jeg sitte på med hele syv forskjellige. Åpenbart var det mange småturer. To av dem var bare noen få kilometer. Jeg ville gjerne komme meg til Wellington samme dag, så jeg startet allerede klokken åtte for og ha god tid. Jeg startet mer eller mindre midt i byen, ikke det beste stedet å stå, men en plass må en begynne. Jeg var heldig og fikk haik av en som fikk kjørt meg litt mer ut av byen. Jeg var fortsatt ikke helt ute av sivilisasjonen, så det var fortsatt litt vanskelig å gå haik. Omsider stoppet det en eldre kar som ofte tok opp haikere. Han gav meg 7 av 10 poeng som haiker. Han fortalte om en gutt han hadde plukket opp for en stund siden. Han hadde stått med håndflatene mot hverandre i halshøyde og sakt ”pleease”. Han kunne ikke annet enn å stoppe og plukke han opp. Ved denne turen kom jeg meg helt ut av byen. Jeg prøvde det nye trikset hans, uten hell. Etter en liten stund fikk jeg endelig haik igjen. Jeg kom ikke så veldig langt denne gangen heller. Etter et par slike korte turer til ble jeg satt av midt i ingenmannsland. Der så jeg to andre haikere. Da jeg snakket med dem spurte de om jeg haiket mot Christchurch for noen dager siden. Det viste seg at de hadde kjørt forbi meg da de hadde haiket den samme retningen. De neste to turene var ganske lange. En av den var med en skikkelig typisk langdistansesjåfør. Stor mage, sans for humor og med en skikkelig språklig sleng. Han var utrolig fascinert over ”The Vikings”. Etter å ha ledd og jattet med han i en drøy time ble jeg satt av. Den siste biten ble jeg plukket av et utrolig koselig par fra Londonområdet. De var veldig fascinert over hvordan denne ”backpackertingen” fungerte. Jeg fikk forklart dem litt om hva backpackerlivet går ut på. Da de satte meg av på ferjekaia var klokken rundt halv fire. Normalt tar turen rundt fem timer. For meg tok det syv og en halv. Det må jeg se meg fornøyd med. Dessuten kom jeg meg frem til Wellington samme dag.

Koh Tao - tid for .... avslapping

2008-03-01T18:05:00.000-08:00

Etter en 48 timers busstur fra Siem Riep, Kambodsja, kom jeg til slutt frem til Koh Tao. Koh Tao er en liten tropisk øy på Thailands østkyst. Planen var å bare være her noen dager for så å komme meg over til naboøya. Men etter hvert falt jeg helt pladask for stedet så jeg endte opp med å være der i åtte dager. Jeg bodde på et fint resort rett på stranden. Rommet mitt hadde en stor seng og kabeltv. Det ble mye Premier League på meg.
Ellers så dykket jeg også litt. Fra mitt kurs i Australia var jeg kvalifisert til å gå ned til 18 meter. Jeg tok et lite minikurs som gjør at jeg nå kan gå ned til 30 meter. Selv om Koh Tao visst skal være en av de beste dykkeplassene i Thailand, vare forholdene veldig skuffende. Sammenlignet med Great Barrier Reef, Australia var sikten elendig. Da instruktørene en sjelden gang så skilpadder eller haier var de helt i hundre. I Australia så vi dette hele tiden. Men, men uansett er det alltid kjekt å bare være der nede. Puste under vann er en deilig og befriende følelse.
Været var utrolig flott. Med rundt tretti grader i lufta og snaut det samme i sjøen kunne jeg ikke klage. Jeg ble godt kjent med de som jobbet på dykkerskolen. Mange av dem hadde bare planlagt å være der i noen dager, men endte opp med og være der i flere måneder. Koh Tao er virkelig en fin plass. Det fikk jeg oppleve når jeg og noen svensker leide mopeder og kjørte rundt på øya.
Langs strendene var det restauranter og barer. Det var utrolig delig å nyte middagen på en av disse restaurantene, se sola gå ned i horisonten mens en hadde lyden av bølgene slå mot land.Hver kveld hadde barene på stranden ”fire show” på stranden. Noen lokale drev og sjonglerte med flammer mens de danset på en akrobatisk måte.
Koh Tao var en ferie fra reisingen for meg. Etter fem hektiske uker gjennom Asia, trengte jeg virkelig en pause. Det var så utrolig deilig å ta alt helt med ro i noen dager.
Etter åtte dager var jeg klar for en lang etappe til New Zealand via Sydney. Det ble tre dager med minimalt med søvn. Jeg tok en båt og et nattog fra Koh Tao til Bangkok. Flyturen fra Bangkok til Sydney var den desidert verste jeg har hatt. Det var helt umulig å få noe søvn. Jeg ankom Sydney på morningen og hadde en travel dag fremfor meg med mye praktisk å ordne. Jeg sov over hos min gamle kollega. Lengden på denne natten ble redusert til det minimale da det var sent i seng og tidlig opp for å rekke flyet. Det var trist og måtte si farvel til Sydney. Jeg har virkelig noen flotte minner fra den byen og jeg kommer garantert tilbake en gang.
Etter en fin flytur fra Sydney kom jeg frem til Christchurch, New Zealand. En utrolig flott og avslappende by. Det var en utrolig stor kontrast og komme fra byene i Asia til en så ren by. Alt er så utrolig skikkelig igjen. Alt i Asia var ”halvveis”. Prisene er plutselig veldig høye igjen. En kan ikke lengre sjekke inn på flotte hoteller, klage på at sengen er for liten eller at badet er for lite. Til gjengjeld er en garantert varm dusj og et normalt toalett som en ikke trenger å ”flushe” manuelt.
Etter to dager her i byen drar jeg ned til Qeenstown som er lengre sør på denne sør-øya. Det skal visst være en utrolig spennende by med mye og gjøre. Etter det er planen komme meg opp til nord-øya og tilbringe resten av oppholdet her. Sør-øya skal visst være veldig lik Norge med isbreer, fjell og fjorder. Da jeg har sett alt dette i Norge skal jeg konsentrere meg om nord-øya.

Kambodsja

2008-02-15T08:40:00.000-08:00

Foer jeg dro til Kambodsja dro jeg via Mekon deltaen sor i Vietnam. Her fikk vi se flytende markeder paa Mekon elva. Vi kjorte ogsaa med baat mellom nabolagene langs elva. Utrolig aa se hvordan de lever der. All klesvask, oppvask og kroppsvask foregaar i Mekon elva som ja, er veldig skitten. Paa turen hafdde jeg en pytonslange rundt halsen. Har folt meg mer komfortabel, men det gikk fint. Det siste maaltidet i Vietnam var slanger. Rett for maten kom paa bordet gikk jeg gjennom restauranten for aa finne toalettet da gikk jeg forbi slangeburene hvor det var sikkert over femti levende slanger i. Det var rett for jeg avbestilte bestillingen, men jeg klarte meg gjennom maaltidet som faktisk var helt ok. Slangekjott har ikke noe saerlig spesiell smak.
For aa komme meg inn til Phnom Phen tok vi en baat. Der ble jeg kjent med noen trivelige Engelske. Vi skal akkurat den samme reiseruten gjennom Kambodjsa og inn til Thailand saa vi reiser alle seks sammen naa. Reisefoelget er veldig bra og enkelt aa ha med aa gjoere. Under baatturen fikk vi se hvordan de bodde langs elva. Her bruker de kuer til aa ploye jorda og all planting skjer for haand.
Etter totalt 12 timer paa reisefoten kom vi endelig frem til Phnom Phen. Vi sjekket inn paa et ok hostel som hadde restaurant og bar med utsikt over en flott innsjo.
Mellom 1975 til 1979 gikk Kambodjsa gjennom et veldig brutalt regime. En regner med at to millioner mennesker ble drept under denne perioden. En kan lese mer om regimet paa denne linken: http://en.wikipedia.org/wiki/Khmer_Rouge
Vi besokte det fengselet hvor fanger ble torturert paa det groveste. Etter aa ha blitt torturert ble en sendt til "killing fields" for aa bli drept. I fengselet kunne en forsatt se blodflekker i gangene og en fikk se de forskjellige rommene hvor de ble torturert. Her stod den samme sengen som uttallige usyldige mennesker hadde blitt torturert i. En fikk ogsaa se utstyret de brukte. Paa veggen hang det bilder av folk som ble torturert. I fengselet hadde de insatte ingen rettigheter. De laa paa linjer i digre rom og de kunne ikke snakke med hverandre. Etter aa ha vaert i fengselet gikk vi videre til "the killing fields" hvor en fikk se massegraver. Midt paa omraadet var det et digert minnebygning med over 800 skallhoder som var blitt bevart. Her kunne en tydelig se spor etter slag mot hodet. Hversiden av et digert tre stod det et skilt om at dette treet brukte de til aa denge smaa barn slik at de doede for de ble kastet i massegraven.

Etter en veldig tankevekkende dag slappet vi av paa hostellet. Her moette vi tre Norske fra Stavanger! Hun ene hadde til og med gaatt paa st.olav ett aar over meg. Jeg har ikke moett en norsk siden Stanthorpe saa det var deilig aa kunne snakke Norsk igjen. Det var utrolig rart aa hoere stavangerdialekten.
I Phnom Phen moette jeg ei jente fra Holland som jeg traff i Nha Trang. Det er tydelig at alle har saa aa si den samme reiseruten. De engelske traff ogsaa paa to fra Australia som de ogsaa traff i Nha Trang. Vi reiste alle aatte til Siem riep for aa besoke Angkor wat som var heilt ubeskrivelig imponerende. Vi dro til tempelet for aa se sola staa opp bak templene. Det var vannvittig fint. EN regner med at rundt 2 00 000 mennsker bodde i denne byen som er rundt 1 000 aar gammel.

Kambodsja har vaert veldig fint. De lokale her er veldig trivelige og engelsken deres er imponerende. En ser ikke saa mye mopeder rundt i gatene her som i Vietnam. Faktisk saa er Kambodsja det landet jeg har foelt meg mest trygg i. Det er ikke langt mellom politi eller en vakt som ser til at alt gaar riktig for seg.

I morgen venter en 12 timers busstur til Bangkok. Fra der skal jeg ta enten et tog eller fly til soer thailand. Der ska jeg komme meg ut paa en oy hvor en kan dykke.

Saigon - museum, tyv og nyttaar

2008-02-07T01:14:00.000-08:00

Vi ankom Saigon med nattoget fra Nha Trang paa morgenkvisten 4 februar. Vi sjekkety inn paa et flott hotell i backpackeromraadet i byen. Vi gikk rett til et museum om som omhandlet Vietnamkrigen. Det var mye gjentakelser av hva en allerede visste fra foer. Vi fikk se noen veldig sterke av ofre fra denne brutale krigen. Ellers saa valset vi litt rundt i gatene for aa se hvordan Saigon var. Denne byen har kommet mye lengre enn hva Hanoi gjoer. Det virker ikke saa fattig naar en ser paa bygningene. Gatene er generelt mye stoerre her i soer. Det er hoeye bygninger over alt. Det var et mer sjeldent syn i Hanoi. Det er fortsatt uendelig mange motorsykler her, men de benytter ikke hornene sine saa hyppig som i nord. Her i Saigon kan en fint bo i 3-4 dager foer en har faat nok. I Hanoi var det nok med to netter.
Neste dag tok vi turen ut til Cu Chi omraadet som ligger en times kjoeretur utenfor byen. Her fikk vi se tunellene som Vietnamserne brukte til aa gjemme seg i fra fienden under krigen. Tunnellene teller tilsammen 200km under jorden i dette omraadet. Vi fikk proeve aa gaa i dem en kunne ikke gaa oppreist i det hele tatt. Hoeyden var rundt en meter hvor vi gikk. Andre plasser var det bare barn som kunne krype gjennom. Bredden var ikke mer enn at du passet greit inn med gjerne femten cm paa hver av sidene. Jeg ville aldri ha vaert en amerikansk soldat der nede. Det fantes ikke kart over tunellene vietnameserne kjente dem ut og inn i motsetning til fienden. Vi fikk ogsaa se noen grusomme feller som ble brukt til aa enten drepe eller skade fienden. Vi fikk ogsaa skyte med en AK-47 paa eget ansvar og motat vi kjoepte patroner.
Da jeg kom hjem fra denne turen gikk jeg inn paa en av pcene paa hotellet. Jeg ville sjekke nettbanken. Saa jeg laa lommeboka paa pulten. Da jeg forlot pcen en halvtime senere glemte jeg lommeboka. Jeg merket at jeg ikke lenger hadde den en halvtime senere. Jeg sprang ned til pcen for aa se om den fortsatt var der. Det var den ikke. Jeg gikk foerst til resepsjonen faar aa hoerre noen hadde levert den inn. det var letter sakt enn gjort. Resepsjonisten visste ikke hva en "wallet" var. Jeg proevde aa forklare hav det var, men han var helt blank. Jeg gikk opp til romkameraten min Michael og fortalte hva som hadde hendt. Han kom ned til resepsjonen for aa vise hva en "wallet" var. Foerst naa forstod resepsjonisten hva som hadde hendt, men han hadde ikke faat noe levert inn. Michael hadde vaert i akkurat samme situsasjon for et aar siden i Thailand saa han saa akkurat hva jeg maate gjoere og hvordan jeg kunne faa penger tilsendt. Han hadde vaert helt alene da det skjedde. Han maate tigge penger paa gata for aa faa penger til internett og telefon til aa sperre kortene sine og faa penger tilsendt. Heldigvis var det ikke saa krise i mitt tilfelle. Men jeg maate fremdeles sperre skandiabankenkortet mitt. Jeg maate ogsaa faa et noedkort tilsendt til Saigon. For aa faa ordnet det maate jeg ringe VISA international. De kunne Lage et nytt kort i Singapore og jeg kunne faa det tilsendt til hotellet innen tre dager. Jeg bestilte et nytt kort. Da jeg vaaknet neste dag kom jeg paa at det kanskje kunne vare overvaakningskameraer som hadde fanget opp tyven. Det var det. Kameravinkelen var perfekt til aa se hva som hadde skjedd. Jeg fikk spilt av videoen og saa at han som hadde tatt den var en som hadde sittet paa pcen hversidne av meg dagen foer. Dette var en eldre europeisk mann paa 60 aar som reiste alene. Jeg viste videoen til eieren av hotellet og resepsjonisten. Han ble veldig ivrig og sa at han satt i lobbyen. Jeg gikk med en gang bort til han og forklarte hva som hadde skjedd og spurte om han visste noe om saken. Det sa han nei til. Jeg sa at jeg hadde noe jeg ville vise han, videoen. Jeg spurte om han kunne bekrefte om det var han. Etter flere gjentakelser sa han til slutt ja. selv om vi alle visste at det var han ville jeg bare at han skulle innroemme at det var han foran meg, resepsjonisten, eieren og noen andre gjester som var tilstede. Han ga fort lommeboka tilbake med alt utenom pengene i behold. Etter aa ha skjelt han ut for gjerningen sa han at han ville inn paa et lukket rom. Saa vi gikk inn paa et rom, han ville ha resepsjonisten til stede. Noe jeg ikke nektet. Jeg sa at jeg ville ha alle kostnadene som tyveriet hadde foert til inkludert at jeg fikk pengene som var i lommeboka fra foer. Jeg la frem en veldig fair sum rundt 500 kroner. Han kunne enten velge mellom ette eller at jeg sendte videoen sammen med hans personalia til politiet i Saigon. I ettertid forstod jeg at jeg kunne krevd my mer av han. Hvem vil vel sitte i fengesel i Saigon, naar en kan betale segut fra det. Etterhvert som vi snakket, hoertes aksenten hans ut som om han var fra skandinavia etter aa ha hoert veldig noeye etter hvor aksenten var fra forstod jeg at han var fra Norge. Jeg begynte plutselig aa snakke norsk til han. "Du er fra Norge" sa jeg. " I dont understand what you are talkning about" sa han. Jeg sa at jeg visste han var fra Norge, men gadd ikke aa bruke mer tid paa det og fortsatte samtalen paa engelsk. Han kom opp med at vi kunne moetes paa midten. Jeg svarte at han enten maate innfri mitt krav eller saa gikk jeg til politiet. Det var en stund jeg virkelig ville bare droppe hele greiene og ringe politiet. Jeg fortalte han om fengselsforholdene i Asia og at han lett kunne havne der. Resepsjonisten sa at han kunne faa mye problemer etter en slik episode. Han provede aa unnskylde seg med at han ikke hadde saa mye penger. "BULLSHIT" sa jeg. Dersom en er norsk og reiser til Saigon har en nok penger til aa betale 500 kroner. Det var tydelig at han ikke forstod hvilken situasjon han var i. Jeg gikk ned til resepsjonen og krvede aa faa se passet hans for aa bekrefte at han var fra Norge. Jeg aapnet passet, men fikk bare med meg at han var fra Soegne ikke noe navn foer de tok det fra meg. Jeg gikk inn i rommet igjen og startet innkomsten med
"Javel, saa du er fra Soegne". Foerst da begynte han aa snakke norsk. Etter mye frem og tilbake fikk jeg pengene. Han ville at jeg skulle signere et papir paa at jeg hadde mottatt pengene. ""Jeg signerer ikke noen ting!" sa jeg. I tillegg krevde jeg at han forlot hotellet innen ti minutter. Han tryglet om aa faa vare der en natt til, men da sa jeg at han bare kunne ta pengene tilbake og at jeg gikk til politiet. "Ingen vil ha en tyv paa hotellet sitt. Du er ikke oensket her. Pakk sakene dine og kom deg vekk herfra. La oss vare i fred," sa jeg. Etter litt om og men gikk han tilsutt med paa det kravet ogsaa. Han spurte om hva som ville skje dersom vi moettes paa gata. Jeg ga han ikke et svar paa det spoersmaalet.
Jeg sperret ikke sparebank 1 kortet mitt, da det ikke er noe penger paa det kortet. I tillegg har jeg et australsk kort som en ikke kan bruke uten en vet koden. Daa jeg fikk disse korten igjen trenger jeg ikke lengre et noedkort tilsendt fra Singapore.
Paa kvelden feiret vi kinesisk nyttaar som er veldig stort her i Vietnam. Alle gaar rundt og sier "Happy new year" mens de smiler til deg. Vi saa fyrverkeriet fra taket paa hotellet. det hadde utsikt over hele byen. Idag skilte jeg lag med de australske. De maa vaere i Bangkok den 11 feb, saa de har liten tid paa seg. Jeg skal foerst gjoere meg ferdig med Vietnam foer jeg drar til Kambodsja foer jeg inntar Thailand igjen. Jeg drar paa en guidet tur her i soer Vietnam imorgen. Kambodsja blir under mine foetter om tre dager.

Vietnam - Et land i fattigdom

2008-02-03T16:26:00.000-08:00

Da vi ankom Hanoi var temperaturforskjellen sjokkerende. Vi visste at det var litt kaldere her, men ni grader var veldig uventet. Vi sjekket inn paa et hotell i gamlebyen hvor vi betalte rundt 100 kroner natten hver for et fint dobbeltrom. Jeg har ikke vanlige bukser eller sko med meg til Asia. Saa jeg gikk I joggebukse og joggesko under hele oppholdet i Nord Vietnam. Jeg likte Hanoi fra foerste stund. En by med karakter. Utrolig sjarmerende, men det holder med en dag med byvandring. Gatene er et fullstendig kaos av tutende mopeder. Det er veldig vanskelig aa krysse gatene. Det finnes fotgjengerfelt, men ingen bryr seg om dem. Paa markedene selges det alt fra kjoett, levende fisker og krabber til groensaker. Uten noen form for nedkjoeling. Fattigdommen her er stor. Alle prover desperat aa selge ting til deg eller kjoere deg fra a til b med mopedene sine. Dersom du stopper opp og snakker til selgerne er du solgt. Jeg ble fulgt i hundre meter av en kvinne som proevde aa selge meg t-skjorter. En kan ikke stole paa noen dersom du spoer etter veien. Eksempel: Jeg spoer om hotellet mitt er til venstre og peker mot venstre. Mannen nikker og svarer ja. For aa teste om han forsto hva jeg mente spurte jeg igjen. Denne gangen spurte jeg om det var til hoeyre mens jeg pekte mot hoeyre. Mannen nikket igjen og svarte ja. Ganske haaploest. Selv om de ikke alltid forstaar hva du sier er vil de veldig gjerne hjelpe deg. Jeg har ogsaa bemerket meg at alle her er alltid veldig glade og hyggelige selv om de er lutfattige.

Etter to netter i Hanoi, dro vi paa en to dagers seiltur i Halong bay. Bussturen tilo baaten var rundt seks timer. Jeg har aldri sett maken til en slik trafikk. Bussene kjoerer sikksakk mellom hverandre. Alle tuter konstant i hornene sine. Da mopedene bare koster rundt 1500 kr her i Vietnam er det igjen meget mange av dem. Folk flest har ikke vanlig biler. Folk frakter alt mulig med mopedene sine. Traer, flere kasser med drikkevarer, kyllingbur, digre glasspeil for aa bare nevne noe. Da de ikke har vanlig biler her kan en rett som det er se fire mann paa en moped. Paa veien til Halong bay saa jeg en moped med tre stykker. I tillegg var det to syklende paa hversin side av mopeden for aa bli dradd av mopeden. Naturen i Halong bay var veldig flott, men det var altfor kaldt til at en virkelig kunne nyte turen.

Etter aa ha veart konstant kalde i tre dager floey vi ned til varmere stroek. Vi fant et flott hotell rett med stranden for 20 kroner natten. Ogsaa her er det hele tiden folk som vil selge postkort, boeker, snop og roeyk til deg. Paa stranden endte vi opp med aa spille kort med to jenter som kom og ville selge ting til oss. De var soestre og var sikkert ikke mer enn 10 – 12 aar gamle. De gikk paa stranden for aa selge ting hver dag foer skolen begynte klokken tre. Foer dette fikk de rundt 15 kroner per dag. Disse to var de beste engelsksnakkende asiaterne vi har moett i hele Asia saa langt. I gaar leide vi mopder og kjoerte til gamlebyen og langs sjoen. Vietnam har en utrolig flott natur. Paa veien besoekte vi nabolag ute paa landet. Ungene kom springende mot oss og synes det var veldig stas med besoek fra vestlige. De har sikkert ikke sett hvite folk foer. I byen er engelsken meget daarlig, her kunne de ingenting. De kunne ikke fortelle hvor mye en flaske med vann kostet. De maatte vise hvor mye den kostet med en annen pengeseddel. Paa veien tilbake kom vi ikke uventet over en trafikkulykke. Folk kjoerer som galne her.

Langs gatene er det hele tiden smaa boder som har alt ifra oel, sprit, vann mat og frukt. Disse er doegnaapne. Igaar natt gikk jeg forbi en av disse der satt det to soesken som sikkert ikke var eldre enn seks og ti aar. De tok nattskiftet. Naar det ikke var kunder sov de paa en madrass hversiden av boden. De kunne selge sprit (som jeg i norge ikke engang har lov til aa kjoepe) midt paa gata i en alder av ti aar. Forskjellene er enomre i forhold til hjemlandet.

De hyppigste setningene fra Vietnameserne:

- My friend
- Buy from me, cheaper!
- Good for me good for you!
- Motorbike?
- Ey you, where you go?
- Very good!
- Cheap!
- Buy now, happyhour! (jeg endte opp med aa kjoepe noen postkort under "happy hour")

Laos - Saktegaaende baat, Luang prabang og Bursdag

2008-01-27T21:21:00.001-08:00

Siden sist har jeg beveget meg sakte men sikkert til Luang Prabang, Laos. For aa komme dit tok jeg en saktegaaende baat fra grensen til Thailand. Paa veien ble jeg kjent med en gruppe aussier og etpar engelske. Vi har mer eller mindre holdt sammen siden vi traff hverandre paa grensen til Laos. Den saktegaaende baaten skulle over to dager ta oss til Luang prabang. Med livet som innsats kunne en alternativt velge aa bruke en speedboat. Det skulle visst ta seks timer (hvis en kom frem). Paa baaten slo vi I hjel tiden med aa spille kort. Etter hver t som vi spilte kom det flere og flere folk som ville vaere med. Etter aatte timer paa baaten kom vi frem til hvor vi skulle sove over for natten. Neste dag gikk vi ned til baaten litt tidlig for aa sikre oss greie plasser. Vi fikk de samme plassene som dagen foer. Ting tar tid her i Laos. Baaten forlot ikke kaien foer halvannen time etter at den skulle ha gaatt. Dagen foer maate vi vente paa maten i halvannen time foer den kom. Folk er generelt veldig avslappet i forhold til tid. Etter ti timer paa baaten kom vi omsider frem til Laung prabang. Jeg luftet at det var bursdagen min neste dag. Alle var veldig klare paa at den ikke skulle forbigaas i stillhet. Paa bursdagen min gikk vi alle sammen til en utrolig flott foss i et nasjonalparkomraade. Vi fikk ogsaa sett en tiger og noen bjoerner. Fra meg og tigeren skilte det kun et gjerde. Dersom jeg ville risikere fingrene mine, kunne jeg tatt paa den.
Da vi kom hjem igjen dro vi alle til en restaurant for en bedre middag. Vi var alle ganske leie av asiatisk mat saa jeg valgte at vi skulle gaa paa en pizzarestaurant. Mens vi spiste ble belysningen senket og kelneren kom ut med kake og lys mens alle sang bursdagssangen for meg. Det var utrolig goey. Alle barene her i byen stenges klokken halv tolv. Etter det er det visst ulovlig aa selge alkohol. Den eneste plassen en kan faa kjopt seg et glass her i byen er paa en bowlingklubb langt ute i ingenmannsland, eid av politiet. Vi fortsatte feiringen der. Da vi kom dit var det bare oss og noen lokale, men etterhvert kom det flere og flere turister inn. Kvelden var i hvertfall veldig vellykket.

Igaar bestemte jeg og de tre aussiene oss for aa dra videre til Hanoi. Vi krysser grensen over til Vietnam per fly senere idag.

Nytt nr!!

2008-01-24T05:00:00.000-08:00

Som tidligere nevnt ble mobilen frastjaalet i Sydney. Dette er mitt nye nr:

+66 856 221 395

Thailand - Elefanter, trekking og tuk tuker

2008-01-22T19:15:00.000-08:00

Jeg ankom Bangkok tidlig om morgenen 15.jan. Luftfuktigheten var betraktelig hoyere enn i Australia. Da jeg er vant med ”mykje sol og varme” skal nok det gaa fint. For aa faa mest mulig ut av dagen tok jeg bena fatt for aa se paa templene og buddhastatuene som visst nok skal vaere saa imponerende. For aa komme inn til selve bykjernen maate jeg ta en elvebaat. Det var en merkelig opplevelse aa vaere den eneste hvite blandt hundre andre thaier. Etter aa ha gaat av baaten ble jeg stoppet opp av en Tuk-tuk (en slags mopedtaxi). Han tilbydde seg aa kjoere rundt der jeg ville en hel dag for bare 20 Baht (rundt tre kroner). Det kunne jeg ikke si nei til. Vi gikk vtil noen av templene og statuene som var planlagt, men han stoppet ogsaa opp paa dressbutikker og smykkebutikker. Jeg tenkte ikke noe saerlig over det. En maa jo faa med seg en dressbutikk mens en er i Bangkok. Jeg kom i snakk med en kanadier som bodde i byen. Han kunne fortelle at tuk-tuk sjaafoeren bare var ute etter aa utnytte turistene. For hver dressbutikk og smykkebutikk de stoppet paa fikk de bensinkuponger. Da gikk det opp for meg hvorfor tuk-tuken heller kjorte meg til en dressbutikk naar jeg sa at jeg vill til et av hovedtemplene. Han unnskyldte seg med at omraadet rundt tempelet var stengt. Jeg folte meg ganske lurt der og da. Men da jeg kom tilbake til hostellet kunne de andre fortelle at de hadde gaat akkurat i den samme fella som meg. Jeg er ikke vant til at folk lyver til meg, saa hvordan kunne jeg vite at alt de sa bare var bullshit?

Uansett neste dag slo jeg meg sammen med et engelsk par og ei fra Kanada. Sammen er vi sterke. Vi ble lurt etpar ganger den dagen ogsaa, men vi fikk i hvertfall med oss hovedattraksjonene i Bangkok. Dessuten hadde vi elvecruise gjennom nabolagene i byen. Neste dag gikk jeg rundt i Chinatown. Jeg foelte ikke akkurat at aaret var 2008 naar jeg gikk rundt mellom husene. Jeg gikk blandt annet inn i en kamerabutikk. Der hadde de ikke engang digitale kameraer. I bakgatene ble oppvasken tatt for haand.

Etter tre intense dager med mye gaaing var jeg meget sliten i beina. Hva annet er vel ikke bedre enn en times skikkelig thai oljemassasje. Prisen var under femtilappen.

Samme kveld hadde jeg en merkelig opplevelse mens jeg satt i en tuk-tuk. I et lyskryss kikket jeg til hoyre. Der saa jeg rett paa en elefant. Senere paa kvleden saa jeg den samme elefanten vandre rundt i gata.

Etter tre netter i byen tok jeg nattoget opp nord til Chiang mai. Jeg forberedet meg paa en natt med lite sovn i et togsete. Mens jeg var i ferd med aa sovne kom det plutselig en mann bort til meg og spurte “make bed now?” Jeg visste ikke om det var drom eller virkelig, men fikk i hvertfall sakt “Yes, please”. Jeg sov godt den natten.

Etter fjorten timer paa toget kom jeg endelig til Chiang mai. denne byen stod i stor kontrast til Bangkok. Mye mer avslappet by, som ikke er saa preget av turisme. I hvertfall ikke paa samme maate som i Bangkok. Det staar ikke lenger helde tiden tuk-tuker langs gatene og spor om en vil ha en sightseentur. Jeg leide meg en moped forste dagen. Selv om trafikken i Chiang mai ikke er all verden, var jeg ganske redd mens jeg kjorte rundt. Han jeg leide mopeden av sa “break with the left hand first, many accidents”. Joda, jeg bremset med venstehaanda forst!

Trekkingturen var hovedattraksjonen i Chiang mai. I tre dager og to netter gikk vi rundt i fjellene i omraadet rundt her. Vi stoppet langs flere fosser for aa kjole oss ned. Om nettene bodde vi sammen med menneskene som bor i villagene i fjellene her. De er et eget folkeslag som snakker et eget spraak og har veldig lite konakt med omverdenen. De bodde i hus laget av bambus. Maten ble tilberedt paa baal. Vi fikk smake paa den lokale whiskyen som var laget av ris. Den smakte faktisk veldig bra. Foruten dette ridde vi paa elefanter og raftet nedover en elv paa en bambusflaate.

Bangkok og Chiang mai har vaert en fantastisk opplevelse. Imorgen reiser jeg videre til Laos.

P.S: Mobilen ble stjaalet i Bangkok. Saa eventuelle henvendelser maa skje per mail.

Melbourne

2008-01-09T17:04:00.001-08:00

Som planlagt tok jeg og Erin en biltur langs Great Ocean Road. Det var en vannvittig tur med en meget mektig natur. Hovedattraksjonene var ”The Twelve Apostles”. Som en kan se på bildet har bølgene formet ut tolv ”øyer”. Faktisk er det bare elleve igjen nå, da den ene kollapset for en stund siden. Det var også noen flotte fossefall som var verdt å se. Vannet der var veldig kaldt, men friskt. Vi gikk også igjennom et par reinskoger. Etter en tre dager hadde vi sett hva som var verdt å se, så vi dro til hennes hus i Melbourne. Neste dag hadde vi sightseen i byen. Vi tok heisen opp i verdens høyeste boligblokk som var plassert midt i sentrum. Heisen stoppet ikke før en så to åttetall på skjermen. Utsikten var helt enorm. Jeg visste Melbourne var stor, men dette var ikke i nærheten av hva jeg hadde forestilt meg. Mens jeg stod der oppe prøvde jeg å tenke hvor mange ganger Stavanger ville passe inn i denne byen. Det var som å prøve og telle stjerner. Etter en høy opplevelse, hadde vi en tur i en enorm bypark. Staten Victoria som Melbourne ligger i lider av tørke. Det er store restriksjoner på bruken av vannet her. For øyeblikket er de på fjerde av fem stadium. Det er veldig ille. For eksempel kan de ikke vanne plenen eller vaske bilen. Sportsarenaer blir ikke vannet og alle vannfontener i byen er blitt skrudd av.

Vi tok også en tur opp til et utsiktspunkt, som hadde skue over hele byen. Dette gjorde vi når mørket hadde falt på for å se alle lysene. Det var utrolig flott.

Melbourne var en veldig fin by. Veldig annerledes til Sydney, selv om den var større var den mer avslappende. Favoritten er fremdeles hjembyen Sydney. Nå skal jeg tilbringe fem netter der før Asia. Jeg skal faktisk bo hos til en tidligere kollega. Han har ikke flyttet hjemmefra enda, så jeg skal bo sammen med familien hans.

Romjul og nyttår i OZ

2008-01-06T18:11:00.000-08:00

Byron Bay - Sol og strand

Det var deilig å komme ut til kysten igjen. Jeg hadde ikke sett saltvann på over en måned. Byron bay er et koselig lite tettsted med en utrolig flott natur i området rundt. Jeg ankom i nitiden på kvelden første dagen. Jeg bare satt og snakket med noen svensker og noen engelskmenn på rommet. Dagen etter gikk jeg rett ned på stranden for å slappe litt av og surfe. Forholdene var så som så, men jeg fikk i hvert fall koblet litt av på stranden alene. Jeg tok også en tur opp til ett flott utsiktspunkt over hele Byron Bay. Da jeg kom hjem fra turen kom jeg i snakk med ei fransk jente i en ryggsekkbutikk. Det viste seg at vi bodde på samme hostel. Jeg fortale om den flotte turen jeg nettopp hadde kommet tilbake fra. Hun ble veldig engasjert og lurte på om jeg ikke kunne ta henne med. Det kunne jeg jo ikke si nei til så jeg tok en tur nummer to opp til utsiktspunktet. Dagen etter var det samme opplegget, bare strandliv oog chilling. Om kvelden snakket jeg lenge med en engelsk fyr som hadde reist gjennom alle de landene jeg snart skal reise gjennom (Thailand, Laos, Vietnam og Kambodsja). Han hadde en rekke tips om hva jeg måtte gjøre og ikke gjøre. Han hadde brukt over seks mnd på hele turen, så han kjente området veldig godt. Sammen sydde vi sammen en meget interessant reiserute. Jeg sa hva jeg ville gjøre og han sa hva jeg burde besøke og hva jeg kunne droppe. Han fortalte også hva jeg måtte kjøpte av medisiner og utstyr før avreise. En bør virkelig passe seg for å bli syk i disse landene, spesielt Laos. Blir en syk der er det bedre å pleie seg selv enn å dra på sykehus. Derfor må en være godt rustet før en drar, ble jeg fortalt.

Byron bay ble et slags mellomstopp før Sydney hvor jeg bare gjorde noe helt annet etter å ha vært langt ute i ”gokk” for en såpass lang stund. Turen hjem fra Sydney kunne vært bedre. Bussen var selvfølgelig helt full, så jeg fikk ikke to seter for meg selv som jeg vanligvis har hatt. Etter tretten time på bussen over natten uten noe særlig søvn kom jeg endelig tilbake til Sydney. Det føltes som å være hjemme igjen. Jeg gikk ganske kjapt til Tea Gardens hotell hvor jeg jobbet før jeg dro. Det var utrolig gøy å treffe på de gamle kollegaene. Noen hadde selvfølgelig sluttet og det var en del nye, men den harde kjernen var der fortsatt.

Nyttår i Sydney

Det eneste målet jeg hadde for årets nyttår var å se fyrverkeriet fra Harbour bridge. Det så mørkt ut en stund for de som jeg kunne feire nyttår med skulle enten på en konsert i Bondi Beach eller på en privat feiring som ikke hadde noe god utsikt over fyrverkeriet og byen. Jeg kunne ikke henge nede med operahuset alene heller. Heldigvis traff jeg på en som jeg hadde litt kontakt med før jeg dro fra Sydney. Jeg var hjertelig velkommen i hans selskap. Han skulle først til faren som er midt i Sydney for å se det fyrverkeriet som begynte klokken ni. Etterpå skulle han til moren som bodde på en høyde med en fantastisk utsikt over hele byen og Harbour bridge. Det kunne jeg ikke si nei til. Dessuten ble søsteren og kjæresten og en svensk venninne også med. Hos faren fikk vi mat og vin. Det var visst bare hyggelig å få besøk av en nordmann til på nyttår. Utsikten var veldig bra. I ellevetiden gikk hele følget til moren. Dette huset var enormt, som et slått med svømmebasseng, stor balkong og takterrasse. I tillegg hadde en utsikt over hele byen. Fyrverkeriet var helt fantastisk å se på. Alle guttene hadde hver sin sigar og champagneglass mens rakettene ble avfyrt. Kvelden som en stund så mørk ut endte med stor suksess.
Første nyttårsdag fortsetter nyttårsfeiringen i Australia. Allerede klokken ni, en time før Tea Gardens hotel åpnet var det en lang kø utenfor. Folk skulle inn å fortsette festen. Ingen av dem hadde gått hjem for å skifte eller få seg noe søvn. Første nyttårsdag er den travleste dagen i året. Hele personalet må jobbe den dagen og enda er det altfor mye å gjøre. I tolvtiden gikk jeg innom for å sjekke om det virkelig stemte at det var så travelt. Det gjorde det. det var en helt syk opplevelse å gå mellom alle folkene (så sant det gikk an). Øynene deres var på halv åtte. Det var ikke bare koffein som gjorde at de fortsatt var våkne for å si det sånn. Jeg gikk til sjefen min og spurte om jeg kunne jobbe noen timer, bare for opplevelsen. Jeg ble mottatt som en helt både at sjefene og resten av kollegaene. Jeg har aldri hatt det så gøy når jeg har jobbet der før. Etter fire timer dro jeg til en pub med noen kollegaer. Senere på kvelden gikk jeg innom for å sjekke stemningen. Da kunne jeg fortsatt se de samme folkene der stå med ølglasset i hånden. Som tidligere nevnt er dette en pub hvor kundene for det meste er irske. De kan umulig ha mye lever igjen.

Nå er jeg på vei til Melbourne for en uke. Der skal møte ei jeg traff i Cairns. Hun ville vise meg ”Great Ocean Road”, som er en bilvei langs kysten vestover fra Melbourne. Det skal visst være en veldig fin tur. Satser på å få tatt noen flotte bilder derfra.

Jul i Stanthorpe

2007-12-25T21:38:00.000-08:00

Julaften ble uten en skikkelig julemiddag, juletregang og pakker. Julaften her blir ikke satt så høyt som hjemme. Alle bare samles på lokalpuben den dagen, hvor de treffer venner og kjente. Det var noe hele hostellet gjorde også. Etter å hatt en enkel middag for seg selv (i mitt tilfelle skiver) gikk alle fra hostellet til lokalpuben. Den var allerede full av lokale og andre backpackere. Kvelden ble veldig fin kveld med mange interessante diskusjoner og samtaler. Neste dag vartet hostellet opp med en skikkelig julelunsj. Kylling, salat, potetsalat med brød. Med kake og is til dessert. Etterpå satt vi ute i sola og slappet av og snakket sammen. Jeg fikk satt ut et juletre for å minne gjengen om at det faktisk var jul. Når mørket røynet på laget jeg og noen andre noen skikkelige hamburgere. Etterpå ble vi sittende å snakke ut i de små timer.
Jeg har ganske nøyaktig vært i Stanthorpe nå i en mnd. Oppholdet har vært veldig greit. Jeg har opplevd mye, så jeg er veldig glad for at jeg har vært her (dvs jeg hadde ikke noe valg heller for å være ærlig). Det har vært utrolig lærerikt å jobbe sammen med folk fra andre land. Jeg fant fort ut at vi i Norge har det altfor godt og klager altfor mye når vi jobber. Asiatene bare følger ordre fra deres overordnede. De klager aldri, de maser aldri om pause eller om når vi slutter av for dagen. Europeere inkludert meg, spør etter pauser og når vi slutter av for dagen, klager over varmen, spør om å få skifte arbeidsoppgaver.
Nå skal jeg til Byron Bay for noen dager. Der står surfing på programmet. Satser også på å selge bretter mens jeg er der. Jeg kan ikke drasse det med meg over hele verden. Etter Byron Bay drar til Sydney for å feire nyrtår. Det skal bli et fyrverkeri og stemning jeg aldri kommer til å glemme.

Øystein

Endelig ferie!

2007-12-22T22:04:00.000-08:00

Etter å ha jobbet 50 timer på de siste fem dagene har jeg nå endelig ferie. Foruten å ha jobbet ute med harvestmaskinen, jobbet jeg noen dager med planting av salathoder og blomkål. Da satt jeg og ei dame bak en traktor på en slags slede og plantet etter hvert som traktoren laget hull mens han kjørte. På en dag plantet vi rundt 15 000 blomkålspirer. Jeg var ganske stolt av meg selv da jeg etter tre dager så hele åkeren vi hadde plantet. Torsdag og fredag jobbet jeg på harvestmaskinen med å kutte salathoder og stable de ferdige boksene som salathodene ble plassert oppi. Selv om begge jobbene har vært helt ok her så var det veldig godt å ta ferie. Spesielt etter såpass lange dager den siste uken. Den første feriedagen (lørdag), skulle jeg prøve å finne julepresang til meg selv. Juleshopping i Stanthorpe er en dårlig miks. Jeg fant til slutt en shorts og en t-skjorte som blir julepresangen fra meg til meg i år. Jeg fikk også bestilt en frisørtime på julaften.

Det ble en kort oppdatering dette. Håper dere finner bildene interessante. Nå skal jeg feire jul med vennene mine her på hostellet. Ha en riktig god jul til dere alle sammen!

Øystein

Hverdagen i Stanthorpe

2007-12-09T22:12:00.000-08:00

Nå har jeg vært her i Stanthorpe i ca to uker. Jeg har kommet inn i en ny hverdag her nå. Jeg står opp klokken fire, er på jobb klokken fem og kommer hjem i tretiden. Etter jobb blir det mye kaffedriking sammen med James (han lille kineseren som jeg nevnte sist gang), litt handling og planlegging av Asiaturen. Det er veldig vanskelig å planlegge turen fordi det er så mye jeg har lyst til å rekke over på kort tid. Derfor kommer jeg ikke så langt hver gang jeg setter meg ned med lonely planet boka. Som sakt blir det mye kaffedrikking. James har en utrolig god oppskrift på hvit kaffe som jeg prøver nå og da. Vi lager som regel alltid middag sammen. Ikke feil å være på lag med en kineser når middag skal lages.

En av asiaterene som bor på rommet mitt flyttet ut her om dagen.Da jeg fikk høre at vi skulle få en erstatter håpet jeg i det minste på at det var en gutt. Det var det selvfølgelig ikke, så jeg deler fortsatt rom med tre jenter.

Det er utrolig mange asiatere her på hostellet. I matsalen har alle hver sitt skap hvor en oppbevarer tørrvarene sine. På min rad er det nesten bare asiatiske navn. ”Min”, ”Jun”, ”Im” og ”Yoon” er de som deler rad med meg.

Tidligere i uken fikk jeg meg en ny jobb. Jeg likte å jobbe på nektaring og ferskenfarmen, men lønnen var ikke bra nok ettersom vi gikk på akkordlønn. Jeg hadde det veldig kjekt sammen med kollegaene og sjefen. Vi plukket alle i par, så jeg plukket sammen med en franskmann. Vi hadde alltid gjettekonkurranse om hvor mange kasser med nektariner vi klarte å fylle opp. Sjefen var en skikkelig fining. Litt gal til tider der han gikk og hveste mens han mumlet at han skulle sparke noen. Nedenfor har du de hyppigste kommentarene han hadde i løpet av en dag.

- ”Watch the green ones!”

- ”Watch the soft ones!”

- ”I just want the real nice red ones”

- ”If they´re red you have to pick them”

- ”Whos bin is this?”

- ”Don´t leave too many behind!”

- ”You´re leaving too many behind”

- ”Who is picking theese?”

- ”remember to bring your ladder with you”

- ”Don´t go too geen!”

- ”I´m not the boss, I only work here”

- ”Someone can take my job!”

Chris som sjefen het var veldig lei av jobben sin og så virkelig frem til å slutte i jobben sin til nyttår. Han snakket alltid dritt om sjefen sin til oss om hvor kjiip han var med pengene. Den eneste grunnen til at han ikke hadde sluttet før var fordi han ville på en fallskjerm på rundt 40 000 kroner etter ti års tjeneste.

Da lønenn var for dprlig her måtte jeg finne meg en ny jobb. Jeg fikk snakket med eieren av hostellet som skulle se på saken. Neste dag kom han til meg og sa at det var en ledig stilling på en salatfarm. Han som hadde hatt jobben før meg hadde falt og skadet seg etter en fuktig bytur, så han kunne ikke jobbe lengre. Denne jobben er betalt per time og er veldig enkel og grei. Jeg vil påstå at jeg har den beste jobben på hele farmen (i mine øyne i hvert fall). Der hvor jeg jobber er det fire forskjellige jobber. En står bak på harvestmaskinen og lager esker som salathodene skal puttes opp i. Fem står ute på marken og kutter salathodene legger de opp på samlebåndet som går inn til harvesmaskinen. Der står det to klar til å putte de opp i de klargjorte pappeskene. Den siste jobben går ut på å stable de ferdige kassene på paller. Jeg er ansvarlig for å lage klar pappeskene, noe som er meget avslappende. Jeg har også ansvaret for å styre harvestmaskinen. Meget avslappende og grei jobb. Det eneste som er dumt er de tidlige morningene. Jeg må stå opp fire hver dag. De to siste dagene har jeg tatt plassen til kassestableren da den tidligere sluttet her om dagen. Dette er veldig tungt arbeid. Jeg merker godt at det er lenge siden, veldig lenge siden sist arenaøkt. Håper jeg slippet å gjøre dette mye lengre. Det positive er at det er meget god trening, men jeg foretrekker fremdeles å lage kassene. Folkene her på hostellet er veldig trivelige. Problemet er at engelsken hos dem stor del er så som så. Derfor blir det ikke så voldsomt lange samtaler med mange av dem. Jeg fikk snakket med en fra sørkorea. Han studerer turisme i hjemlandet og er her for å lære seg engelsk. Jeg spurte hvordan militærtjenesten var i sørkorea. Han kunne fortelle at det var to harde år, med de samme rutinene hver eneste dag. To år med hard disiplin, trening og fast struktur. Alle måtte skrive under på at de ga deres overordnede tillatelse til å bruke vold mot dem. Han kunne fortelle at det var mange som begikk selvmord under militærtjenesten. Militærtjenesten var noe alle måtte igjennom. Hvis en av medisinske årsaker ikke kunne gjennomføre den var en ikke ”mann” og var ikke godtatt i samfunnet. Jeg følte meg ikke helt komfortabel der jeg satt vel vitende om at jeg nyter et år i Australia og reiser rundt i verden i stedet for å tjene en militærtjeneste.

Jeg har bestemt meg for å feire jul her i Stanthorpe. Etter å ha feiret nyttår i Sydney drar jeg til Melbourne i en uke før jeg inntar Asia. Jeg gleder meg som en liten unge til å begynne og reise igjen.

Øystein

Stanthorpe

2007-12-02T22:16:00.000-08:00

Bussen fra Bundaberg gikk halv fire om natten. Jeg tenkte at jeg kunne sove på bussholdeplassen fra tolv til bussen kom noen timer senere. Denne planen gikk imidlertid i vasken da jeg møtte en skikkelig ”yo-as” (wannabe tøffing) ved stasjonen. Han valset rundt alene og ville ha meg med til den lokale puben. Etter å ha snakket litt med han virket han som om han var til å stole på. Jeg ble til slutt med til puben som bare var et kvartal borte ifra stasjonen. Vi hadde en ”bundy”, lokaldrinken fra Bundaberg som selges over hele Australia. Dette er forresten rom og cola. Etter hvert virket det som om han var en virkelig fining som bare ville ha litt selskap. Dessuten traff vi en kamerat av han også. Etter å ha vært på puben i etpar timer gikk jeg tilbake til stasjonen og hadde en times søvn før bussen kom.

Etter ni timer på bussen var jeg i Brisbane. Her måtte jeg vente i fire timer før bussen videre til stanthorpe gikk. Jeg fikk sett meg litt omkring i byen, som virket helt ok. Da jeg gikk rundt i sentrum ble jeg vitene til et digert juletre i gågaten. Synet av et juletre samtidig som gradestokken viste 30 varme ikke helt riktig der jeg stod.

Bussen inn til Stanthope tok rundt fire timer. Etter å ha vært på reise i nærmere 18 timer, ankom jeg endelig hostellet. Fasilitetene her er veldig variable. For eksempel er det ikke kokemuligheter. Her er det kun mikrobølgeovn som teller. Stekt kjøtt og fisk utgår av den grunn. Vi kan kun bruke grillen i hagen om helgene. Det som er bra med kjøkkenet er oppvaskmaskinen. Jeg har ikke sett en oppvaskmaskin siden jeg forlot Norge. Utrolig deilig å slippe og vaske opp etter hvert eneste måltid. Rommene er også meget bra med eget bad og tro det eller ei, en TV. For øyeblikket deler jeg rom med tre andre av det motsatte kjønn. To fra sør-korea og ei fra England. Litt rart til tider, men det går greit.

Da jeg snakket med hosteleieren på telefonen lovet han meg at jobben min var timesbetalt. Dette fant jeg fort ut at ikke stemte, da jeg snakket med hun fra England. Hun hadde jobbet på samme farm som meg i en dag før hun sluttet. Jeg tenkte at ingenting kunne bli verre enn Bundaberg, så jeg møtte opp på jobb neste dag med et åpent sinn. Ingenting, verken sjef eller lønn kunne bli verre enn hva jeg opplevde i Bundaberg. Jobben første dag bestod av å plukke nektariner. førsteinntrykket av sjefen var ikke helt bra. Han vriket meget streng på at vi plukket de riktige nektarinene. Vi plukket etter farge og han ville ikke se noen umodne nektariner havne nedi bøtta. Etter en stund fant jeg fort ut at han bare måtte være slik for at vi ikke skulle plukke for mye feil . Jeg fikk høre at jeg var veldig god til å være nybgegynner. De neste dagene gikk jobben veldig greit. Det er tidlige morgener og lange dager, men jeg synes jobben er veldig grei. Jeg har funnet en god tone med sjefen. Han har et hissig temperament når det kommer til å plukke riktig frukt, samtidig som det går an å tulle med han. Den andre dagen hadde han tydeligvis stått opp på feil bein. Noe av det første han sa da vi så vidt hadde begynt å jobbe var ”If someone is picking any green fruit today I´m going to sack the person”. Sånn gikk han rundt å veste den første timen. Jeg måtte virkelig konsentrere meg for å holde meg alvorlig. Lønnen er ikke helt optimal, men allikevel en tredobling fra Bundaberg allikevel. Foreløpig har jeg det veldig greit på jobb. Lønnen dekker kost og losji samtidig som det er litt til overs, da er jeg fornøyd. Jeg har ikke akkurat råd til å gjøre noe annet heller for øyeblikket. Pengene fløy virkelig av sted langs østkysten. Planen er å være her frem til enten rett før eller rett etter jul , nyttår skal feires i Sydney. Til nå trives jeg veldig godt her. Har blitt kjent med en del fine folk. I går hadde vi en skikkelig grillings, anført av en liten kineser. Han hadde virkelig peiling på hvordan det skulle gjøres.

Stanthorpe liggersørvest fra Brisbane og er hele 1000 meter over havet. Dette gjør at det faktisk er litt kaldt her om morgenene. En kan ikke lenger gå konstant i shorts og t-skjorte. Det er ikke lengre fem minutter til nærmeste strand, som det har vært de siste tre månedene. Men faktisk litt fjell og skog rundt meg. Dette og temperaturen gjør at det minner meg om Norge, så jeg føler meg faktisk litt som hjemme her i Stanthorpe.

Ha en fin desember måned der hjemme!

Bundaberg - et tilbakelagt kapittel

2007-11-26T05:28:00.000-08:00

Tre dager med jobbing her i Bundaberg var nok for meg. Jeg hadde det virkelig gøy her. Jeg var den eneste som så ironien i å plukke tomater for 30 kroner timen. Det vil si jeg tjente 30 kroner timen med min plukkehastighet. En fikk betalt per bøtte en plukket. Jeg tror jeg var den som plukket senest av alle på hele åkeren. I hvert fall en av de seneste. Asiaterne plukket både fire og fem ganger så fort som meg. Jeg fikk virkelig oppleve hvordan akkordlønn kan oppleves for folk.

Dessuten var det veldig morsomt med sjefen vår. En liten kraftig dame på rundt 50 år. Det eneste hun gjorde var å kjefte og smelle på oss i håp om at vi kunne gjøre en bedre jobb. Under en av pausene satt jeg sammen med noen andre nye. Hun sa åpenlyst til oss at vi var veldig dårlige plukkere. Da måtte jeg sette henne litt på plass og fortalte at hun ikke kunne forvente at vi plukket like fort som de andre etter bare to dager.

Selv om jeg bare tar dette som en erfaring er det ikke dumt å tjene litt penger imens. Det begynner virkelig å bli knapt med penger etter hvert. Da lønnen ikke engang dekker kost og losji fant jeg ut at noe måtte gjøres. Jeg spurte om å bli flyttet til en annen farm, men det var ikke mulig. Ventelisten for å komme seg vekk fra tomtatfarmen var lang, veldig lang. Derfor slo jeg opp i Lonely Planet boka og fant et nummer jeg kunne ringe for alternative farmer. De ga meg et nummer til et hostel i Standthorpe, som kunne gi meg jobb på en farm. Standthorpe ligger tre og en halv time sør vest fra Brisbane. Etter å ha fått klarsignal om at det var jobb og få var jeg snar med å bestille første buss til Standthorpe kan du si. På forhånd forsikret jeg meg om at jeg fikk timebetalt. Uansett er det ikke mulig å tjene dårligere enn hva jeg har gjort til nå.

Om ca et døgn er jeg på en ny plass allerede. Jeg er spent på hvilke arbeidsoppgaver jeg får. Jeg skal oppdatere bloggen så snart jeg får anledning.

Bundaberg - ikke akkurat et pengeparadis

2007-11-24T01:28:00.000-08:00

Etter et trist farvel med Anders bar det på bussen videre til Bundaberg. Da jeg booket hostellet sa de at de skulle hente meg på bussholdeplassen 23:10. Bussen ankom litt før, så jeg satte meg ned og ventet. Da klokka begynte å tikke mot 23:20, ringte nummeret til hostellet for å forhøre meg om hvor de ble av. Han som tok telefonen var tydeligvis i dyp søvn. Han som egentlig skulle hente meg hadde tydeligvis glemt seg ut. Han sa at han skulle komme innen 20 minutter. Når det gjelder tid her i Australia er ikke det så nøye. Jeg regnet med at de kom innen den doble tiden. Ganske riktig, rundt midnatt kom det en bil inn på bussholdeplassen. Han ga klar beskjed om at dette var hans private bil og at jeg måtte være forsiktig med surfebrettet. Jeg prøvde å roe det hele ned. Da jeg kom inn på hostellet var alt mørkt. Mannen geleidet meg inn på et rom i første etasje. ”Der er sengen din, god natt” var det siste jeg hørte fra han den dagen.

Neste dag var det mye papirarbeid å ordne. Jeg benyttet også tiden til å ta en kikk i rundt omkring i byen. Dessuten måtte jeg lage en slagplan på resten av oppholdet mitt utenlands.

Jeg fikk snakket litt med folk på hostellet. De var ikke akkurat fornøyd med verken lønn eller arbeidsoppgaver.

Første dag skulle jeg jobbe på en tomatfarm. Ryktene sier at det er den verst betalte jobben en kan ha. Det stemmet ganske riktig også. Jeg jobbet i to og en halvtime og tjente ca 120kr. Jeg følte meg ganske malplassert blant 80% hardtarbeidene asiatere. En kommer for litt forskjellige arbeidsforhold. Jeg er vant med å ha LO og alt mulige tariffavtaler i ryggen, noe de ikke akkurat har. Etter en times jobbing begynte jeg å se etter alternativer. Jeg ringte den gamle sjefen min i Sydney og spurte om de trengte ekstrahjelp i julen. Det gjorde de ikke. Etter to timer ringte jeg dykkerselskapet som jeg tok dykkerlappen hos. Det går nemlig an å jobbe som frivillig på båten deres mot kost, losji og tre dykk til dagen. Det ble dessverre litt for stress da en måtte personlig inn og betale et depositum for så å vente i en til to uker. Jeg fant for ut at jeg må bli her i vert fall to uker. For all del ikke misforstå meg. Jeg angrer ikke på at jeg er i Bundaberg. Selv om jeg følte meg som en slavearbeider i dag, er alt her nede en opplevelse. Det blir spennende å se hvor lenge jeg blir her.

Kan dere være så snill og klikke på annonsene ovenfor innleggene mine! Et klikk (gjerne to eller tre) hver gang er nok. På forhånd takk!

Fraser Island

2007-11-21T19:51:00.000-08:00

Fra Noosa tok Anders og jeg bussen opp til et hostel i Rainbow beach. Det er veldig vanlig å ha dette som base før en drar til Fraser Island i tre dager. Her møter en resten av folkene som en skal kjøre rundt på øya med. Gruppene blir satt sammen ved loddtrekning så vi ville svært gjerne havne i en bra gruppe. Førsteinntrykket av gruppa var helt ok. Til sammen var vi elleve stk i en stor bil, alle europeere. Fraser Island er verdens mest sandrike øy. Vi kjørte konstant i sand. Det medførte at vi ble sittende fast en del ganger. Vi kjørte for det meste langs strandlinjen, så vi måtte hele tiden passe på at vi ikke ble innesperret av tidevannet. Første stopp på øya var ved en innsjø et lite stykke inn i øya. Det var utrolig deilig å bade i ferskvann for en gangs skyld. Videre dro vi litt lengre oppover hvor alle fem gruppene satte opp camp for natten. Da alle fem bilene fikk satt opp teltene sine, musikken ble skrudd på og ølkorkene ble skrudd av, minnet atmosfæren meg skremmende mye om blåturen i russetiden. Vi fikk lagt oss noe middag, som faktisk smakte ganske godt. Vi lagte vår egen potetsalat med kjøtt og salat til. Det var første gang jeg spiste poteter her i Australia.
Jeg våknet neste dag i hal sekstiden av klaustrofobisk varme i teltet. Jeg gikk ut og tok en tur langs stranden. Etter hvert fikk vi i oss noe frokost før vi pakket sammen sakene og dro videre helt nord. Langs veien stoppet vi ved et skipsvrak. Da vi kom helt nord trakk Anders, en fra Holland og jeg oss litt tilbake fra gruppa og tok en tur til et utsiktspunkt som ga oss et veldig fint syn av øya. Etterpå gikk vi litt langs stranden før vi sovnet alle tre midt på stranden. Tidlige morninger og sterk sol tar virkelig på. Etter å ha dillet og dallet en del her begynte vi å få dårlig tid i forhold til mørket. Vi måtte gjøre litt endringer i planene da vi ikke fant frem i mørket til den planlagte campen. Nå var stemningen ganske laber i gruppa. Alle var trøtte og sultne. Etter å ha satt opp campen og spist middag tok jeg og to andre en tur langs stranden til skipsvraket som vi hadde sett på tidligere. Her sovnet vi alle tre. Etter en times søvn gikk vi tilbake for å slå oss til ro for natten. Jeg ville for alt i verden ikke våkne opp til den samme varmen i teltet en gang til så jeg la tok med meg soveposen og la meg i sanddynene. Noe som fungerte veldig fint hadde det ikke vært for en enorm regnbyge som kom etter en time. Jeg fikk lagt meg inn i et telt full av bløt sand i hele soveposen og i klærne mine. Selvfølgelig våknet jeg også opp til en uutholdelig varme i teltet neste morning. Så jeg gikk ut å la meg i sanddynene igjen og sov der til frokost.
Den tredje dagen var det ikke så mye på programmet. Vi måtte vær tilbake rundt tolv, så vi fikk bare tid til en tur til en innsjø i øya. I en ekstrem varme måtte vi gå to km gjennom sanden. Varmen under føttene var helt på grensen til det forsvarlige. Spesielt når en gikk barføtt som de fleste gjorde (inkludert meg). Da vi kom til vannet var det som å være ferdig med en coopertest fra gymmen. Vi kastet oss i vannet og fikk kjølt oss ned. Etter å ha vært her en stund kjørte vi hjem og fikk levert fra oss bilen uten noen skader på verken kjøretøyet eller oss.

Nå er ferien min over for denne gang. I dag bærer det nordover til Bundaberg. Her blir det å plukke frukt inntil jeg har spart opp nok penger til Asiaturen.

Noosa

2007-11-16T17:56:00.000-08:00

Som tidligere nevnt var planen å bosette seg her i Noosa. Jeg fant fort ut at dette ikke er stedet for den slags. Noosa er et av Australias dyreste sted å bo. Dessuten er det nærmest ingen andre working holiday folk her. For det meste er det bare lokale og forbipasserende backpackere som bor her. Derfor måtte jeg forandre litt på planene. Jeg har et høyt ønske om å oppleve den vestlige og østlige forskjellen mens jeg er her, så jeg tenker på å ta en tur til Vietnam, Thailand og Kambodsja. Lommeboka begynner å bli rimelig tynn etter hvert, så jeg trenger en jobb ganske kjapt. Jeg orker ikke å bosette meg i en ny by igjen, finne leilighet og jobb krever en del jobb. Derfor fant jeg ut at det beste er å plukke litt frukt for noen uker. For så å komme seg videre. Utrolig kjedelig jobb, men en opplever litt av "outbacken". Samtidig tror jeg det kan bli en fin opplevelse i ettertid. Etter x antall uker med fruktplukking skal jeg gjøre meg ferdig med østkysten før jeg drar til Asia for en måneds tid.
Noosa er en veldig fin plass. Mange turister og backpackere, men allikevel veldig avslappet og rolig sted. Da jeg kom til Noosa etter seksten timer i buss, hadde jeg en halvveis peiling på hvor jeg skulle bo. Mens jeg sjekket kartet kom en gutt (som også virket litt "lost") bor til meg og spurte hvor jeg skulle bo. Han hadde booket inn på et Hostel som visstnok skulle vøre veldig bra. Jeg var åpen for det meste og hadde ingen formaning om hvordan mitt var, derfor fant jeg ut at hans hostel var verdt et besøk. Etter å ha introdusert oss for hverandre kom det frem at han het Anders og var fra Sverige (for å holde oss til ett språk her nede fortsatte samtalen på engelsk). Vi fant bussholdeplassen og tok bussen til hostellet, som i og for seg virket veldig greit. Litt utenfor byen, men rett med beachen. Vi benyttet dagen til å ta oss en kikk i nærområdet. Planen var å gå inn til sentrum. Det var lettere sakt en gjort. Etter halvannen times gange, fant vi ut at vi hadde mer eller mindre gått i ring. Men det var en fin tur og vi hadde en interessant samtale. Dagen etter danderte vi opp en skikkelig grillmiddag. Jeg traff på ei engelsk jente (Maddy) som også ville være med, så vi hadde en fin middag alle tre. Dagen etter gikk Anders på en surfeskole. Jeg og Maddy gikk fra hostellet langs kysten og inn til byen hvor vi spiste lunsj på stranden. Tilbake gikk vi gjennom en nasjonalpark. Vi håpet på å se koalaer, men de uteble. Da kvelden kom fortsatte vi suksessen fra gårsdagen med grillings. Denne middagen ble om mulig enda bedre. Nå skal jeg og Anders videre til Fraser Island. Der har vi booket oss inn på en tur som går ut på å kjøre rundt på øya sammen med andre bakcpackere.

Dykking, litt backpacking så plutselig Noosa

2007-11-13T23:57:00.001-08:00

Siden sist har jeg komt meg opp til Cairns og tatt dykkerlappen. Her oppe er det mye varmere enn i Sydney. Alt er mye mer avslappet her. Sentrum er på størrelse med Sandnes. Hostellet jeg bor på for øyeblikket er jeg meget fornøyd med. Egen pool, bar og grill. De serverer ”all you can eat” buffet her. Det har sine positive og negative sider. Første dagen spiste jeg så mye at jeg følte meg lite komfortabel resten av kvelden.

Jeg meldte meg på dykkerkurset første dagen. Dette var et kurs som gikk over fem dager. To dager besto i teori og øving i et basseng. De tre siste bodde jeg på en båt. Her gikk vi igjennom det vi hadde øvet på i bassenget. Etter fem dykk med drilling og øving var alle vel klassifisert til å få lappen. Nå kan jeg dykke ned til 18 meter over hele verden. De første ni dykkene dykket jeg med en instruktør eller en mer erfaren. Det siste dykket var jeg og en annen jente som gikk på samme kurset helt alene. Navigering under vann er noe jeg er lite kjent med. Derfor var jeg veldig spent på hvordan dette ville gå, vi var tross alt helt på egenhånd. Vi satte opp en rute under vann og håpet på det beste. Heldigvis gikk det helt fint.

Følelsen av å puste under vann er helt fantastisk. Det er en helt annen verden der nede. Synet av korallene og fiskene kan ikke beskrives med ord. Det kan bare oppleves. Til sammen hadde jeg ti dykk, ett av dem var et nattdykk. Det var veldig spesielt, men jeg foretrekker å dykke om dagen da en ser mer farger og forskjellige fisker da. Tre ganger så jeg hai. Riktignok av den mindre utgaven. Nemo og skilpadder var også å se. Været var helt fantastisk solskinn hver dag. Forholdene hadde ikke vært så gode på over seks måneder sa instruktørene. Sikten var 30 meter under vann. Temperaturen i vannet var 27 grader, så en trengte ikke våtdrakt.

Folkene om bord også veldig bra. Det gjorde opplevelsen enda bedre. Vi ble en fin og sammensveiset gjeng etter hvert. Alderen lå mellom 19 og 40+.

Backpacking

Jeg var veldig rastløs på å komme meg videre og få meg en jobb en plass. Jeg har en kontakt i Airlie Beach som kanskje kan gi meg en jobb på en seilbåt. Han skulle ringe meg så snart han visste noe mer. Jeg kunne ikke være i Cairns lengre, så jeg begynte turen nedover til Magnetic Island mens jeg ventet på noe videre beskjed fra kontakten. Dette skulle være en meget idyllisk og rolig liten øy ute i Great Barrier Reef. Jeg satte meg på bussen i Cairns uten å ha noen videre planer om hvor jeg skulle sove når mørket røynet på. Bussturen tok ca seks timer. Jeg sov for det meste av turen. For å komme ut til øya, måtte en ta en ti minutters båttur. På båten begynte jeg å kikke i Lonly Planet boka for å finne et hostel for natten. Da jeg gikk av båten hadde jeg ikke noen aning om hvordan jeg skulle komme meg til det hostellet jeg hadde funnet. Heldigvis var jeg ikke alene om å vite noe om når neste buss kom, eller om det i det hele tatt kom noen buss.

Etter en liten stund gikk jeg bort til noen engelske gutter. De hadde på et uvisst vis funnet en rutetabell. Neste buss var visst like rundt hjørnet. De skulle bo på et annet hostel enn hva jeg hadde funnet, men dette skulle visst være veldig bra hadde de hørt. Derfor ble jeg med dem til deres hostel. Da jeg kom fram og skulle sjekke inn for natten viste det seg at det var fullt for natten. Jeg fikk nummeret til et annet hostel av resepsjonisten og fikk booket en seng der. For å komme seg til det hostellet måtte en ta bussen. På bussholdeplassen traff jeg to fra Tyskland, som begge reiste alene. De hadde funnet et veldig billig hostel for natten. Jeg fikk booket er rom sammen med dem i stedet. Hostellet var helt nede ved stranden og hadde i og for seg fasciliteter som pool, bar, kjøkkenmuligheter, internettkafe og bistro. Vi var alle veldig sultne, så vi fikk i oss noe mat ganske kjapt. Senere på kvelden ble vi kjent med noen fra Holland, Sveits og England. Til tross for å ha sovet nesten hele bussturen var jeg rimelig trøtt, så jeg tok en tidlig kveld. Heldigvis fikk vi seksmannsrommet for oss selv den natten.

Da vi sto opp fant jeg og den ene tyskeren med navn, Fabian ut at vi skulle leie en bil så vi kunne se hele øya. Bilen var en veldig liten bil med plass til fire uten tak. Dessverre fikk jeg ikke tatt et bilde av den. Førsteprioritet var å få oss noe mat, så vi kjøpte noe brød og pålegg og hadde picnic ute på en pir. Rett etter frokost ringte kontakten i Airlie Beach. Jeg kunne gjøre en prøvejobb neste dag. Det krevde at jeg måtte være der om morgenen. Den bussen jeg hadde booket til Airlie Beach ville komt der i tretiden. Derfor var det bare en ting å gjøre, ombestille billetten slik at jeg kom til Arlie dagen før. Jeg kunne få sove hos kontakten, med navn, Mitch sin leilighet over natten. Dette var en stor lettelse. Det er skremmende hvor mye penger det går når en er ute å reiser.

Bussen gikk ikke før 19.25 senere på dagen, så jeg hadde god tid til å utforske øya. Vi kjørte litt frem og tilbake før vi fant en tursti. Vi bestemte oss for å gi den et forsøk. Langs stien var det mange utsiktspunkt over hele øya. Dessuten så vi også Koalaer oppe i trærne. Etterpå gikk vi å slappet av på stranden, her traff vi også de fra Holland og Sveits.

Rett før jeg reiste til Australia hadde jeg en betennelse i tannkjøttet på grunn av visdomstannen. Den har nå kommet tilbake igjen. Denne betennelsen gjør det svært ubehagelig å svelge. Etter å ha hatt det i en uke uten bedring, fant jeg ut at det var best å komme seg til lege for å få skrevet ut en resept for antibiotika og noe smertestillende. Derfor måtte jeg forlate øya i femtiden for å rekke et legebesøk. Ved båtterminalen fikk jeg hjelp av ei meget hjelpsom dame til å finne en doktor. Jeg ringte og bestilte en legetime klokken 1800. Det skulle gi meg plenty av tid til å få resept, kjøpe antibiotika og få meg noe mat før bussturen. Da jeg kom til legesenteret var det som alltid litt kø, men jeg regnet med å være inne til i hvert fall halv syv. Tiden gikk og jeg begynte å ble litt urolig, jeg måtte rekke bussen 1925. Da den nærmet seg syv fant jeg ut at jeg bare hadde tid til legebesøket. Apoteket og maten fikk vente. Jeg snakket med resepsjonisten og ba pent om å komme inn til den doktoren som strakts var ledig. Hun skulle se hva hun kunne gjøre. Da klokken var 1905 kom jeg inn til doktoren. Jeg forklarte hva problemet var og ba om resept. Jeg sa at jeg måtte rekke en buss, og at jeg ikke hadde tid til å gå til apoteket. Heldigvis kunne han hjelpe meg med noen antibiotikapiller. Etter å ha betalt regningen sprang jeg det jeg kunne ned til båtterminalen igjen for å rekke bussen. Da jeg kom ned var buss-sjåføren i ferd med å lesse inn siste bag. Jeg sa at jeg hadde tingene mine inne i terminalen. Heldigvis kunne han vente på meg. Jeg fikk lagt tingene inn i bagasjerommet, og satte meg svett og ekkel inn i bussen.

Bussen skulle ankomme rundt midtnatt og jeg hadde allerede avtalt med Mitch at han skulle hente meg på bussholdeplassen. Klokken elleve tikket det inn en melding på mobilen fra Mitch. Han ba pent om å få slippe å hente meg på grunn av en dundrende hodepine, så han ville gjerne legge seg. I samme melding ga han en tydelig beskrivelse om hvordan jeg skulle finne hvor han bodde. Airlie Beach er ikke så stort så det skulle ikke være noe problem å finne det tenkte jeg.

En halvtime senere når jeg skulle lese meldingen på nytt for å sjekke opp med kartet i Lonly planet boka gikk tastene på mobilen i stå. Det gjorde at det ikke gikk an å lese meldingen. Dessuten gikk batteriet etter kort tid. ”Nå har jeg eg problem,” tenkte jeg. Jeg ville for all del unngå og ringe Mitch fra en annen telefon. Jeg husket deler av meldingen noe med et ”whitsunday sail loft” skilt, en hvit bil og en rød sofa. ”Bedre enn ingenting” tenkte jeg. Da jeg gikk av bussen fikk jeg prayet en taxi og fikk spurt om han visste hvor et ”Whitsunday sail loft” skilt var. Joda det visste han. ”Fantastisk endelig litt hell,”tenkte jeg. Da jeg gikk av taxien ved skiltet så jeg straks en hvit bil utenfor et hus. ”Nesten for godt til å være sant,” tenkte jeg. Jeg kjente på døren og den var åpen. Jeg gikk inn i stuen og bar alle tingene mine inn i stua (Jeg har ikke nevnt dette før men med meg på turen bærer jeg et tometers surfebrettbag, en stor koffert, en laptopveske og en dagstursekk). Her var det noe som ikke stemte. Sofaen som var i stua var ikke rød. Det vil si den hadde røde og beige striper, men jeg ville aldri kalt den for rød. Nå visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Hvis jeg var i feil hus og noen kom inn, ville jeg ikke akkurat følt meg høy i hatten. Jeg fant ut at det var best å finne ut om det kanskje var nabohuset. Jeg hadde tross alt ikke lest hele veibeskrivelsen. Jeg kjente på døra og også den var åpen. Jeg gikk inn og der var det en rød sofa, men også her var det noe som ikke stemte. Fra det ene rommet kom det høye lyder fra stereoen og Mitch sa at han måtte sove. Jeg banket forsiktig på døra, ut kom det en halvnaken fyr. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne og stammet frem ”eehh, emmm, are you Mitch?”. Han kunne bekrefte at det var han ikke. Jeg prøvde febrilsk å få frem deler av historien om at jeg bare hadde lest deler av veibeskrivelsen. Midt i avbrøt han meg og sendte meg på dør. Jeg har defintitivt følt meg mer komfortabel enn da. Jeg fant ut at jeg måtte ringe. Jeg fant en telefonboks og ringte. Han forklarte at det var på andre siden av veien fra skiltet og at det var med en hvit bil og at det var en rød sofa på terassen. ”Andre siden av veien ja, genialt!” tenkte jeg. Jeg gikk inn i det første huset igjen for å hente tingene mine for å fortsette letingen. Etter to minutter fant jeg den røde sofaen på terrassen. Jeg sovnet faktisk rimelig kjapt den kvelden.

Mitch, vekket meg i åttetiden dagen etterpå. Vi fikk hilst på hverandre og hadde en drøs i bilen ned til havna for å klarlegge hva jobben jeg kunne få gikk ut på. Den bestod av å ta vel i mot passasjerene, lage all mat og stå for all jobb med seilene på båten, samt forefallende arbeid. Denne turen skulle jeg fungere som hans høyre hånd, lære måltidene og seilingen. Passasjerene var veldig hyggelige, de var alle par fra europa. Seilingen gikk ikke så verst jeg lærte mer og mer fra dag til dag. Matlagingen gikk ikke så galt det heller. Dersom jeg hadde hatt to tre turen til skulle jeg nok klart å komt inn i det. Det hadde vært en enorm opplevelse og erfaring for livet. Men allikevel, det å ha det fulle ansvaret for seilingen, maten og alle passasjerene om bord tror jeg ville ha blitt litt i det meste laget. Dessuten tror jeg ikke at jeg hadde taklet og vært ”stucked” i en båt nærmest 24/7. Seilbåtlivet er ganske lat livsstil, og det er ikke akkurat hva jeg er vant med. Jeg hadde bare hatt en fridag i uken. Dessuten savner jeg surfingen. Derfor bestemte jeg meg for å hoppe på første buss til Noosa. Etter seksten timer på buss var jeg i Noosa. Planen er å få seg en jobb og bli her for noen måneder.

Farvel Bondi Beach!

2007-11-01T02:11:00.000-07:00

Ja, så var Bondi Beach over for denne gang. Tingene mine i Roscoe street 5/122 er pakket. Taxi er bestilt, flyet går 10.00 fredag morgen. Den siste uken har jeg bare slappet av, surfet og lekt turist. Det var et par andre som også sluttet på jobben i helgen, så vi hadde en bytur etter jobb på søndag. Av oss seks som bor i leiligheten nå, er det fire som reiser innen en uke. Derfor disket de to fra Brasil opp et farvelparty på lørdag. Det ble kulturelle innsalg fra Brasil med trommer, dans og sang. Bildet er tatt fra festen. Paula til venstre var min brasilianske flatmate.

Tirsdag var jeg på sightseeing i Bondi Beach. Fikk tatt noen skikkelige strandbilder som en kan se. Mens jeg tok bilder av stranden, dukket det plutselig opp tre valer i strandsonen. De holdt seg riktignok en 150m – 200m fra land, men en kunne tydelig se dem.

Da jeg enda ikke hadde vært utenfor operahuset, måtte jeg nesten ta meg en tur før jeg dro fra Sydney. Onsdag tok jeg med meg kameraet og inn til byen. Som en kan se fikk jeg tatt noen bilder, men det var utrolig irriterende at det var overskyet denne dagen.

Jeg har bestilt hostel de tre første nettene i Cairns. Mandag er planen å begynne på dykkerlappen. Jeg kommer til å melde meg på et kurs som varer over fem dager. De tre siste dagene bor en på en båt. Så det skal bli meget spennende. Etter å ha tatt dykkerlappen skal jeg begynne reisen nedover østkysten. Satser på å skaffe meg en jobb rimelig kjapt. Ingenting er gratis i Australia heller, så det er alltids greit med litt penger.

De to fra Brasil reiste i dag. Det var litt rart å si ha det til dem. Jeg har bodd i samme leilighet med dem i to mnd. Nå kommer jeg etter all sannsynlighet aldri til å treffe dem igjen.
Jeg fikk også sagt farvel til venner og kollegaer. Noen av dem kommer jeg aldri til å treffe mer, mens andre vil bli å finne i Bondi når jeg kommer tilbake en gang i 2008. Det var ikke noe kjekt å si ha det til Juan. Han er den jeg har hatt best kontakt med her nede. Det var han jeg ble først kjent med, han lærte meg også å surfe.
Foruten å si ha det til folk, har jeg hatt et morgensurf og et kveldssurf. Det var et tungt øyeblikk å forlate vannet. Jeg gikk også på besøk til Juan og hans romvenninne. Der fikk jeg en skikkelig god lunsj, med nypresset appelsinjuice. Til dessert var det kaffe, kjeks og is.

Jeg har blitt en ganske dyktig kokk etter hvert. Jeg har improvisert en del med svært knappe ressurser. Ofte har jeg blitt ganske imponert over resultatet. En sikker vinner som jeg hadde her om dagen var stekte asiatiske grønnsaker tilsatt soyasaus, avokado og biff. På jobben har jeg blitt kjent som han alltid har med seg ”burgers”. Jeg pleide som regel å ha med meg doble skiver med skinke/ost og salat. Han ene i baren tigget alltid mat av meg når jeg hadde pause.

Vel, det var nok for denne gang. Ha en fin dag der hjemme!

Hilsen Øystein :)

Bondi Beach går mot slutten

2007-10-25T23:54:00.000-07:00

Flybillett til Cairns er kjøpt og oppholdet her i Bondi Beach går mot slutten. Jeg reiser fredag 2. november. Der oppe skal jeg slappe litt av og ta dykkerlappen før jeg beveger meg nedover østkysten per buss. Selv om jeg ser frem til å reise videre, blir det trist å forlate Bondi. Jeg har tross alt fått et nettverk rundt meg, som absolutt vil savnes. Men jeg kommer garantert tilbake etter at østkysten er tilbakelagt. Jeg har ingen planer om hvor jeg skal stoppe eller hvor lenge jeg skal reise før jeg kommer tilbake til Bondi. Så vi får se hvor det bærer hen.. Det skal i hvert fall bli veldig spennende å reise helt på egenhånd. Jeg må innrømme at jeg er litt spent på hvordan det vil bli, men uansett kommer det til å bli en enorm opplevelse. Dersom det ikke svarer til forventningene eller ting går galt, er det bare til å komme seg tilbake til Bondi. Her er det nok av åpne dører som står åpne for meg frem til jeg finner meg et eget krypinn igjen.

De siste snaue ukene har det ikke blitt så mye surfing som det var i begynnelsen. Dette skyldes mye på grunn av forholdene. En annen grunn er fordi det er utrolig mange andre surfere i Bondi Beach. Dette gjør at folk krasjer i hverandre. Det siste jeg vil er å få et surfebrett i hodet i det jeg dukker opp av vannet. Det tilfellet har ikke skjedd meg enda, men den ene tyske kameraten min fikk et brett i hodet her om dagen. Sammenstøtet førte til en hoven og forslått nese samt et blåøye den neste uken.

Jeg har også sakt opp jobben nå. Siste skift er fredagen før jeg reiser. Jeg vil ha en uke i Sydney hvor jeg kan leke litt turist igjen. En friuke før jeg reiser skal bli deilig etter alle disse nattskiftene. I begynnelsen synes jeg det var helt perfekt å jobbe nattskift. Da hadde jeg hele dagen til fri disposisjon. Den siste uken har nattskiftene virkelig tatt på. Jeg har følt meg veldig trøtt og sliten i kroppen. Denne døgnrytmen tar virkelig på. Men, men nå er det bare noen få skift igjen så jeg klager ikke. Jeg er fortsatt veldig glad for at jeg har jobbet på Tea Gardens Hotel, som puben heter. Sjefene har vært veldig greie og kollegaene er helt fantastiske.

Folk flest er veldig hyggelige mot hverandre her. Når en møter hverandre er det alltid et håndtrykk eller klem og standardfrasen ”Hi, how are you?” Selv om det bare er godt ment, kan det bli litt slitsomt i lengden. Spesielt når en møter flere personer på en gang. Jeg prøver å variere så godt jeg kan mellom ”good”, ”I´m fine” og ”I`m all right”. Når en går fra hverandre er det også et håndtrykk eller en klem. Det er også veldig vanlig å takke bussjåføren for turen idet en går av bussen.

Til slutt vil jeg oppfordre dere til å legge inn en kommentar på innleggene mine. Kjekt å vite hvem som leser bloggen.

Bondi Beach er plassen!

2007-10-12T00:54:00.000-07:00

Har ikke fått lagt ut noe nytt i det siste. Det har ikke vært så mye nytt å skrive om. Dagene går og jeg koser meg veldig. Jeg blir stadig bedre kjent med folkene rundt meg. Det er alltid noe som skjer i Bondi Beach. Vi pleier å si at vi er en stor familie som tar vare på hverandre. Bondi er svært preget av alle backpackerne, studentene og working holiday folk. Alle er i samme situasjon, alle trenger nye venner. Derfor er det så lett å skaffe seg nye bekjentskap.

Juan, som jeg har blitt veldig godt kjent med her nede har flyttet inn i en ny leilighet rett i nærheten. Sist søndag hadde han innflytningsfest. Det var veldig gøy og være på en god gammeldags hjemmefest igjen. Alle folkene var i godt humør, stemningen var meget bra.

Et lite eksempel på at man deler mat med hverandre her er ifra i går. For noen uker siden traff jeg og Juan en franskmann på stranden. Han lurte på hvor en kunne kjøpe seg et nytt brett. Juan nevnte et drøss med butikker han kunne gå til. Etter en uke traff vi han igjen på stranden. Da hadde han fått seg et nytt brett. I går var jeg i huset til Camilla. Det viste seg at den samme franskmannen hadde flyttet inn i huset. Vi hilste på hverandre og pratet om det nye brettet hans. Han hadde akkurat tenkt å lage seg noe mat, og ville gjerne dele med seg. Jeg sa ikke akkurat nei takk til pasta med ost og kjøtt til.

De siste dagene har det ikke vært så veldig bra forhold for surfing. Det er skikkelig kjiipt å ligge på stranden uten og ha muligheten for å surfe. Forresten kjøpte jeg meg et nytt brett for en uke siden. Jeg ville ha mitt eget, så jeg og Juan kjørte til Manly. En strand på andre siden av byen. Planen var å kjøpe et brukt, men vi fant et nytt til 2500 kr. Det inkluderte line, finner, voks og reiseetui. Meget god pris! Jeg har blitt veldig glad i det allerede. Dette brettet er større og mer stabilt i vannet, så det er mye enklere å stå på.

Tidligere i uken var jeg på et såkalt ”staff meeting”. Hver måned har jobben et møte med de ansatte for å ta opp forskjellige ting. Her fikk vi mat og drikke. Etterpå gikk alle til en bar i nærheten. Det ble en veldig fin kveld og de ansatte ble bedre kjent med hverandre.

Tar med noen bilder i dag. Det øverste er meg på Bondi Beach med det nye brettet. De andre er fra leiligheten. Ha en fin dag!

Blue Mountains

2007-09-27T01:06:00.000-07:00

En del av pakken jeg kjøpte av Kilroy travels inneholdt en tur til Blue Mountains. Dette er et frodig område som ligger halvannen time utenfor Sydney. Linn og meg måtte stå opp halv seks for å rekke og være i byen til 0700. Været så ut til å bli meget bra, det ble det. Til sammen var vi 20 stk som dro av gårde per buss. Fire av dem var faktisk norske. To eldre par riktig nok, men alltids kjekt med norske. Guiden viste en enorm entusiasme for jobben sin. Hun gjorde alt hun kunne for å få alle til og trives. Første stopp var i en dyrehage. Der så vi kenguruer, koalaer, struts, pingviner, dingoer, en krokodille etc.
Neste stopp var ved en et lite vann, en såkalt billabong. Her spiste vi en fantastisk lunsj som guiden hadde laget til oss. Dessverre hadde jeg ikke med badebuksen, så det ble ikke noen dukkert på meg. Guiden fant også noen fargede steiner som hun brukte til å tatovere de som hadde lyst med forskjellige motiver. Jeg fikk et salamanderlignende dyr på armen.
Etter lunsj kjørte vi litt videre til et utsiktspunkt over hele Blue Mountains. Vi fikk også se en grotte som urbefolkningen tidligere hadde bodd i.
Siste stopp var et annet utsiktspunkt over Blue Mountains. Grunnen til at det heter Blue Mountains er bladene på trærne. Når solen skinner gjennom dem, ser det ut som om de er blå. Denne dagen var selvfølgelig en dårlig dag for å se dette fenomenet, men vanligvis skulle de visst se blå ut. Vi avsluttet med å gå ned en meget bratt fjellside for så å ta en slags togbane opp igjen. Det var først da en kunne se hvor bratt det var. De svarte løypene i alpene var ingenting i forhold. For å avslutte dagen tok vi en drink sammen da vi kom tilbake til Sydney.

De siste dagene har været vært helt fantastisk fint. Strandliv og surfing er helt maks! Solen varmer godt og jeg må begynne å smøre meg fra nå av. Surfingen krever mye energi. Jeg er konstant sulten og tigger ofte mat av andre. Men det er slik det er her i Bondi. Man tar og gir både mat og husly til hverandre.

Den nye hverdagen

2007-09-22T23:38:00.000-07:00

Den siste uken har det ikke skjedd all verden her i Bondi Beach. Jeg har jobbet hver dag, det vil si hver kveld. På fredag begynte en av stamgjestene å grine i armene mine. Litt mye alkohol, kvinne 50+ og sangen ”tears in heaven” ble rett og slett litt for mye. Som jeg tidligere har nevnt er dette en irsk pub. Den irske aksenten er jammen ikke lett og forstå. Så når de spør om ting med en vanskelig aksent, litt sløvnete uttale og full musikk i bakgrunnen er det ikke alltid like lett å få med seg hva de sier. Som regel går det greit etter et par gjentakelser. Da jeg jobber til 0400 om natten sover jeg som regel til tolv. Hvis bølgene tillater det, står surfing på programmet. Jeg har forbedret meg den siste uken, nå klarer jeg å stå på brettet. Dessverre er det ikke hver dag bølgene er gode. Det blåser ofte en del her, da er det ikke lett å surfe for nybegynnere. Tidligere i uken tok vi en tur inn til Sydney for å bestille en utflukt i neste uke. Jeg hadde ikke vært i byen på to uker, så det var kjekt å være tilbake i gamle trakter.
Nå har jeg vært her i drøye tre uker og jeg føler jeg har funnet min plass her i Bondi. Det er først nå når hverdagen kommer at en virkelig merker forskjellen det nye og gamle livet. Før gikk hverdagen ut på å være på skolen og gå på trening om ettermiddagen. Når helgen kom var det avkobling med fotballkamp og en bytur med vennene. Nå er det ingen faste rammer å forholde seg til (utenom jobben). Jeg vet aldri hvilken dag det er. En merker ikke forskjell på en tirsdag og en lørdag. Det er først nå en merker hva en savner fra den gamle hverdagen. Fotballkamp om lørdagene og søndagene med kompisene savnes dypt. Heldigvis får jeg med meg United – Chelsea på søndag. Men det å sitte alene og se på kampen kan ikke måles med Bishop Lie.

Dagene går…

2007-09-16T18:54:00.000-07:00

Ja, nå har jeg vært her i drøye to uker. Tidligere i uken kjøpte jeg meg en våtdrakt. En såkalt ”springsuit”. Det vil si at den har korte armer og ben. Det er ikke helt sesong for en slik drakt enda, men siden det bare blir varmere og varmere valgte jeg denne typen. Kostet ikke mer enn en halv tusenlapp. Nå som både våtdrakt og brett var i boks var det bare å begynne surfingen. Juan lærte meg de grunnleggende prinsippene før jeg hoppet ut i det. Jeg var forberedt på at det ville bli vanskelig, og det ble det. Til nå har jeg bare surfet (eller i hvert fall prøvd) tre ganger, men har enda ikke klart å stå oppå brettet. Allikevel merker jeg fremgang for hver gang, og da jeg skal være her såpass lenge har jeg ingen hast.
På jobben går det veldig greit. Kollegaene er veldig kjekke. Kundene er fortsatt i godt humør, og jeg får alltid høre en del historier og sterke meninger. I går var det en som kom bort til meg og mente at en dame i lokalet var en heks. En annen mann, som det viste seg skulle være fra Finland, mente at han hadde laget broen som går over Lysefjorden.
Neste uke skal jeg jobbe nærmere 40 timer. Alle vaktene er fra 1800 eller 2100 til 0400. Ikke helt hva jeg er vant med, men da har jeg i hvert fall hele dagen til surfing og andre gjøremål.

Nye folk, fine folk

2007-09-13T23:47:00.000-07:00

Sist uke arrangerte de brasilianske i leiligheten et barbequeparty. Gjestene var for det meste fra Brasil, noe partyet bar preg av. De hadde med seg trommer, så etter hvert begynte de å synge og danse samba. Det var skikkelig morsomt å se på. De viste en enorm entusiasme og glød over det de gjorde. På partyet ble jeg også kjent med en fra Venezuela. En skikkelig livsnyter på 28 år med mastergrad i business. Han hadde likevel ikke noen planer om å finne seg en skikkelig jobb med det første. Hver lørdag spilte han fotball med noen kamerater noe han også ville ha med meg på. Jeg har spilt mange fotballkamper opp igjennom, men dette er en av få jeg kommer til å huske veldig lenge. Selv om det bare var løkkefotball, var det noe helt spesielt å spille med folk fra forskjellige land over hele verden.
Juan fra Venezuela sa også at jeg bare måtte benytte meg av et surfebrett han hadde stående i leiligheten. Han ville gjerne lære meg de grunnleggende grepene, så nå må jeg bare skaffe meg en våtdrakt.
Folkene i leiligheten er veldig koselige og vi kommer veldig godt over ens med alle. Dersom en lager middag er det bare å spørre om og få litt dersom en er sulten. Når venner av de andre kommer på besøk håndhilser de og slår alltid av en liten prat.

Jobb er i boks

2007-09-07T02:51:00.000-07:00

Jeg hadde et mål om å skaffe meg jobb og leilighet innen en uke. Det har jeg klart med god margin. Jeg leverte inn litt flere CV-er i Bondi Junction i dag. Allerede etter noen timer ble jeg ringt opp av manageren på en bar.. Han ville ha meg på trail (prøvejobbing som fungerer som et jobbintervju) allerede samme kveld. Jeg møtte opp klokken ni som planlagt. Der ble jeg møtt av en veldig trivelig gjeng. 70 % av de ansatte var fra Sverige eller Norge. Jobben bestod av å fungere som en ryddegutt. Ta inn glass fra bordene, sette dem i oppvaskmaskinen, fylle på flasker i kjøleskapet og annet forefallende arbeid. Tempoet var meget høyt. Det var alltid noe å gjøre. Jeg kom raskt inn i arbeidsoppgavene. De ansatte var veldig behjelpelige dersom det var noe jeg lurte på. Kundene på denne baren er rundt 30 år og de fleste kommer faktisk fra Irland. Sjefen kunne ikke fortelle meg hvorfor, men slik var det. Kundene var også veldig hyggelige mot meg. Smilene satt løst og en del kom med noen fine kommentarer. Det var til og med en dame som begynte å synge til meg ved et par anledninger.
Etter å ha jobbet i tre timer. Snakket jeg med sjefen og han sa at han ville ha meg. Neste ukes jobbliste var allerede satt opp, så jeg kommer ikke til å jobbe noe da, med mindre noen blir syke. Men neste uke etter der igjen, skulle jeg bli satt opp. Da jeg har fri hele neste uke kommer jeg til å ringe til et DVD firma. De tilbyr jobber som går utpå å pakke DVD-er. En typisk samlebåndsjobb, men det var visst gode penger å tjene. Dessuten er jeg veldig gira på å få litt penger. Dersom forholdene tillater det, satser jeg på og jobbe der når jeg ikke jobber i baren.

Responsible Service of Alcohol

2007-09-07T02:49:00.000-07:00

Som tidligere nevnt, må en ha et slikt kurs for å kunne jobbe steder hvor de serverer alkohol. Dette kurset tok både Camilla, Linn og jeg i dag. Det var faktisk helt ok å være tilbake på skolebenken igjen (har muligens en sammenheng med at det kun var for én dag). Kursholderen var dyktig og hadde tydeligvis gjort dette før. Formålet med kurset var å lære om hvordan alkohol påvirker kroppen din, hvilke rettigheter og regler en som selger alkohol har. På slutten hadde vi en prøve, som jeg tror er vanskeligere å stryke enn og stå på. Kursholderen sporet også av med å fortelle forskjellige ting om Australia. Blant annet fortalte han at denne staten som Sydney hører til (New South Wales) er like stor som frankrike. Hele landet er like stort som Nord-Amerika, men har bare 21 millioner innbyggere mot USAs 300 millioner. På veien hjem stoppet jeg i Bondi Junction (en bydel hversiden av Bondi Beach) for å levere noen CV-er på noen barer. På den ene baren slo jeg meg ned med en kald pils og fotballkamp. Det var utrolig deilig å koble helt av alene etter en uke med lite søvn og på agendaen.

Leilighet er i boks

2007-09-04T04:18:00.000-07:00

I går kom Linn. Målet for dagen var å finne oss et sted å bo i Bondi Beach. Dette ligger en halvtimes busstur utenfor Sydney. Det hadde blitt litt stressende å bo i en så stor by som Sydney over lengre tid. Vi ringte på en del leiligheter som vi fant på internett. Bare en av dem hadde fortsatt ledig rom, så vi satset alt på at vi var fornøyde etter visningen. Før vi gikk på visning, opprettet vi en australsk bankkonto. Vi hadde litt problemer med å finne leiligheten med en gang, men når vi til slutt fant den var vi meget fornøyde. Leiligheten ligger ca 100 meter fra stranden og er meget sentral. Fra balkongen kan vi se bølgene skylle innover stranden. Standarden er helt ok, verken bedre eller dårligere enn hvordan folk flest bor her. Jeg tviler likevel på at mor hadde følt seg komfortabel her. Vi deler med fire andre fra blant annet Israel og Brasil. Leien er 625 kr i uken, noe som er litt under gjennomsnittet.

Glade over å ha funnet et sted og bo, reiste vi tilbake til Sydney for å tilbringe siste natt på hostellet.

Før vi kunne flytte til Bondi beach, måtte vi ordne et forsikringskort. Ved å vise dette kortet når uhellet skulle være ute, slipper en å legge ut for eventuelle kostnader, meget greit. Dessuten måtte vi melde oss på en RSA kurs. Dette står for Responsible Service of Alcohol. For at en skal ha muligheten for å jobbe i en restaurant, bar eller kafé som selger alkohol må en ha dette kurset. Derfor må vi inn til Sydney igjen i morgen for å ta det. Etter hvert dro vi med oss flyttelasset og flyttet inn i leiligheten. Vi har bare hilst på to av de andre som bor her, men de virker i hvert fall veldig kjekke. I dag har det riktignok ikke vært noe bra vær. Selvsagt har det ikke vært nedbør, men en ekstrem vind har gjort dagen veldig kald.

Australsk nummer

2007-09-02T23:08:00.000-07:00

+61 0416 411 265

Første helg

2007-09-02T06:16:00.000-07:00

Min kamerat, Simon er på en rundreise i hele verden dette halvåret. Tilfeldigvis skulle han være i Sydney akkurat når jeg kom ned. Dette var veldig kjekt både for både han og meg. Vi har hatt en del byvandring, tatt ferjen forbi operahuset, vært i dyreparken og hengt på pub hvor vi så fotball. Vært er bra, men den virkelige sommervarmen har ikke kommet skikkelig enda. Folkene jeg har møtt er veldig hyggelige og slår gjerne av en liten prat. I går kom jeg og Simon i snakk med to innfødte fijianere som bodde i Australia. De fortalte mye, veldig mye (så mye at vi til slutt ble meget lei) om hvordan Fiji var og forskjellige filosofiske meninger om alt og ingenting.

Da det har vært helg disse to dagene har jeg ikke gjort så veldig mye for å skaffe meg jobb eller leilighet enda, men jeg har samlet inn litt numre til aktuelle leiligheter. I morgen er det mandag, da skal jeg henvende meg til et jobbkontor som hjelper med å finne jobber. Dessuten skal jeg ringe til leilighetene jeg har notert meg. Satser på å ha fikset leilighet og jobb innen neste uke.

(Bildet er tatt med et mobilkamera)

Reisen ned og første kveld

2007-08-31T07:45:00.000-07:00

Vekkerklokken ringte 0400. Jeg kom meg ut av sengen rimelig greit og tok en oppkvikkende dusj. Far kjørte meg til flyplassen og vi kom der rundt 0445. Turen til Kastrup gikk greit. Jeg fikk ikke sove enda jeg var rimelig trøtt. Kanskje ikke så rart når det var et svært bråkende propellfly. På kastrup hadde jeg fire timer. Jeg fant meg en litt avsideliggendes plass hvor jeg fort falt i søvn. Tiden på flyplassen gikk faktisk ganske fort.

Nå ventet en tolv timer lang flytur med Singapore Airlines til Singapore. Dette flyselskapet er rangert som et av verdens beste, så forventningene til flyet var høye. Jeg vil i aller høyeste grad si at flyet svarte til hva jeg forventet. Egen personlig skjerm i setet, som jeg kunne velge mellom et hav av filmer, TV-serier, musikkanaler og forskjellige spill. Flyvertinnene var svært hyggelige og hjelpsomme. Norske flyvertinner virker ofte som om de har på en “gladmaske” når de er på jobb. Disse var konstant glade og blide. Jeg tror dette kommer av at de er veldig glad i jobben sin og elsker å tilfredsstille flypassasjerene sine.

Turen gikk veldig fort. Jeg vekslet mellom å lese i Alkymisten, se film og tvserier, spille supermario og sove.

I Singapore hadde jeg tre timer på meg. Jeg valset litt rundt i en flyplass som virket litt gammeldags, med tepper på gulvet. Innimellom var det innslag av planteområder hvor det var benker mellom plantene. Det var samme flytypen som ble brukt videre til Sydney. Denne turen gikk også fint. Litt dumt at underholdingsrepertoaret var nøyaktig det samme som ved sist tur. Denne flyturen var på syv timer og gikk også greit for seg.

Nå gjenstod det bare å få bagasjen på plass og smile fint i passkontrollen, noe som også gikk fint. Det eneste som ikke gikk helt etter planen var når jeg kom i ankomsthallen på flyplassen. Jeg hadde fått beskjed om at jeg ville bli hentet av en Kilroyansatt, men det skjedde ikke. Etter å ha spurt forskjellige folk om de hadde sett en fra Kilroy, fant jeg ut at det ikke kunne være noe problem å kjøpe en togbillett til sentrum. Tjue minutter senere var jeg i sentrum.

Som avtalt møtte jeg Camilla på en Mc Donalds like ved togstasjonen. Etterpå sjekket jeg inn på hostellet. Jeg var veldig imponert over standarden. Jeg skal bo på et rom med fem andre de neste fire nettene. Etter å ha sjekket inn gikk vi ned til sjøen. Jeg fikk vite mye om hennes erfaringer så langt. På hostel$let er det en full oppslagstavle med masse forskjellige ledige jobber. Nå gjelder det bare å være rask og effektiv slik at jeg får meg en jobb og et tak over hodet.

Forord

2007-08-19T13:09:00.000-07:00

Høsten 2006 søkte jeg om plass på en friluftslivlinje ved Valdres Folkehøyskole. Da beskjeden kom om at plassen var min, tenkte jeg ikke noe mer på hva Valdres ville gi meg. Tidlig i januar 2007, ble jeg sammen med Camilla. Hennes plan etter sommeren var å dra til Australia, hvor hun skulle jobbe og reise rundt i landet. Tanken på at vi til høsten nesten var dømt til å skilles, gjorde at jeg i hvert fall ikke orket og tenke noe mer på hva folkehøyskolen hadde og by på. Dette har ført til at jeg aldri har hatt et forhold til Valdres. Følgelig har jeg heller aldri gledet meg til å begynne. Det var bare noe som skulle skje en dag.

Tidlig i august begynte jeg virkelig å innse hva som kom til å skje om kort tid. Jeg skulle til Valdres og Camilla til Australia. Det var da jeg endelig begynte å virkelig tenke på det kommende året. ”Nå er jeg ferdig med tolv års skolegang. Før jeg begynner å studere til neste høst, har jeg et unikt år. Dette året kan jeg bruke på hva jeg vil. Det året vil jeg skal gi meg flest og størst mulig opplevelser og utfordringer, som jeg kan ta lærdom av og vokse videre på. Vil et år på Valdres FHS gi meg dette?” Jeg kom frem til at svaret var nei. Et år på Valdres ville selvfølgelig gitt meg veldig mye. Jeg hadde fått masse opplevelser, blitt kjent med nye mennesker og blitt bedre kjent med meg selv. ”Hva var det jeg kunne gjøre som ville gi meg enda større og flere opplevelser og utfordringer?” tenkte jeg. Det var da tanken om å gjøre det samme som Camilla streifet meg. Reise til Australia hvor jeg måtte skaffe meg en jobb for å få penger til livets opphold, samtidig som jeg reise rundt i landet. ”Vil dette gi meg de opplevelsene og utfordringene jeg er ute etter?” Tenkte jeg for meg selv. Jeg fant ut at det ville det. Derfor var dette noe jeg ville gå for. Foruten alle opplevelsene jeg ville få, ville det også komme en rekke utfordringer. Slike utfordringer er ofte ting som er litt kjipe akkurat der og da, men når det hele er over har en lært av det, slik at en stiller sterkere neste gang.

Dermed ble det til at jeg sa fra meg plassen på Valdres FHS og kjøpte i stedet en billett til Australia.

”Det er nettopp muligheten til å virkeliggjøre drømmene dine som gjør livet ditt spennende”

Alkymisten