Kambodsja

Foer jeg dro til Kambodsja dro jeg via Mekon deltaen sor i Vietnam. Her fikk vi se flytende markeder paa Mekon elva. Vi kjorte ogsaa med baat mellom nabolagene langs elva. Utrolig aa se hvordan de lever der. All klesvask, oppvask og kroppsvask foregaar i Mekon elva som ja, er veldig skitten. Paa turen hafdde jeg en pytonslange rundt halsen. Har folt meg mer komfortabel, men det gikk fint. Det siste maaltidet i Vietnam var slanger. Rett for maten kom paa bordet gikk jeg gjennom restauranten for aa finne toalettet da gikk jeg forbi slangeburene hvor det var sikkert over femti levende slanger i. Det var rett for jeg avbestilte bestillingen, men jeg klarte meg gjennom maaltidet som faktisk var helt ok. Slangekjott har ikke noe saerlig spesiell smak.
For aa komme meg inn til Phnom Phen tok vi en baat. Der ble jeg kjent med noen trivelige Engelske. Vi skal akkurat den samme reiseruten gjennom Kambodjsa og inn til Thailand saa vi reiser alle seks sammen naa. Reisefoelget er veldig bra og enkelt aa ha med aa gjoere. Under baatturen fikk vi se hvordan de bodde langs elva. Her bruker de kuer til aa ploye jorda og all planting skjer for haand.
Etter totalt 12 timer paa reisefoten kom vi endelig frem til Phnom Phen. Vi sjekket inn paa et ok hostel som hadde restaurant og bar med utsikt over en flott innsjo.
Mellom 1975 til 1979 gikk Kambodjsa gjennom et veldig brutalt regime. En regner med at to millioner mennesker ble drept under denne perioden. En kan lese mer om regimet paa denne linken: http://en.wikipedia.org/wiki/Khmer_Rouge
Vi besokte det fengselet hvor fanger ble torturert paa det groveste. Etter aa ha blitt torturert ble en sendt til "killing fields" for aa bli drept. I fengselet kunne en forsatt se blodflekker i gangene og en fikk se de forskjellige rommene hvor de ble torturert. Her stod den samme sengen som uttallige usyldige mennesker hadde blitt torturert i. En fikk ogsaa se utstyret de brukte. Paa veggen hang det bilder av folk som ble torturert. I fengselet hadde de insatte ingen rettigheter. De laa paa linjer i digre rom og de kunne ikke snakke med hverandre. Etter aa ha vaert i fengselet gikk vi videre til "the killing fields" hvor en fikk se massegraver. Midt paa omraadet var det et digert minnebygning med over 800 skallhoder som var blitt bevart. Her kunne en tydelig se spor etter slag mot hodet. Hversiden av et digert tre stod det et skilt om at dette treet brukte de til aa denge smaa barn slik at de doede for de ble kastet i massegraven.

Etter en veldig tankevekkende dag slappet vi av paa hostellet. Her moette vi tre Norske fra Stavanger! Hun ene hadde til og med gaatt paa st.olav ett aar over meg. Jeg har ikke moett en norsk siden Stanthorpe saa det var deilig aa kunne snakke Norsk igjen. Det var utrolig rart aa hoere stavangerdialekten.
I Phnom Phen moette jeg ei jente fra Holland som jeg traff i Nha Trang. Det er tydelig at alle har saa aa si den samme reiseruten. De engelske traff ogsaa paa to fra Australia som de ogsaa traff i Nha Trang. Vi reiste alle aatte til Siem riep for aa besoke Angkor wat som var heilt ubeskrivelig imponerende. Vi dro til tempelet for aa se sola staa opp bak templene. Det var vannvittig fint. EN regner med at rundt 2 00 000 mennsker bodde i denne byen som er rundt 1 000 aar gammel.

Kambodsja har vaert veldig fint. De lokale her er veldig trivelige og engelsken deres er imponerende. En ser ikke saa mye mopeder rundt i gatene her som i Vietnam. Faktisk saa er Kambodsja det landet jeg har foelt meg mest trygg i. Det er ikke langt mellom politi eller en vakt som ser til at alt gaar riktig for seg.

I morgen venter en 12 timers busstur til Bangkok. Fra der skal jeg ta enten et tog eller fly til soer thailand. Der ska jeg komme meg ut paa en oy hvor en kan dykke.

Saigon - museum, tyv og nyttaar

Vi ankom Saigon med nattoget fra Nha Trang paa morgenkvisten 4 februar. Vi sjekkety inn paa et flott hotell i backpackeromraadet i byen. Vi gikk rett til et museum om som omhandlet Vietnamkrigen. Det var mye gjentakelser av hva en allerede visste fra foer. Vi fikk se noen veldig sterke av ofre fra denne brutale krigen. Ellers saa valset vi litt rundt i gatene for aa se hvordan Saigon var. Denne byen har kommet mye lengre enn hva Hanoi gjoer. Det virker ikke saa fattig naar en ser paa bygningene. Gatene er generelt mye stoerre her i soer. Det er hoeye bygninger over alt. Det var et mer sjeldent syn i Hanoi. Det er fortsatt uendelig mange motorsykler her, men de benytter ikke hornene sine saa hyppig som i nord. Her i Saigon kan en fint bo i 3-4 dager foer en har faat nok. I Hanoi var det nok med to netter.
Neste dag tok vi turen ut til Cu Chi omraadet som ligger en times kjoeretur utenfor byen. Her fikk vi se tunellene som Vietnamserne brukte til aa gjemme seg i fra fienden under krigen. Tunnellene teller tilsammen 200km under jorden i dette omraadet. Vi fikk proeve aa gaa i dem en kunne ikke gaa oppreist i det hele tatt. Hoeyden var rundt en meter hvor vi gikk. Andre plasser var det bare barn som kunne krype gjennom. Bredden var ikke mer enn at du passet greit inn med gjerne femten cm paa hver av sidene. Jeg ville aldri ha vaert en amerikansk soldat der nede. Det fantes ikke kart over tunellene vietnameserne kjente dem ut og inn i motsetning til fienden. Vi fikk ogsaa se noen grusomme feller som ble brukt til aa enten drepe eller skade fienden. Vi fikk ogsaa skyte med en AK-47 paa eget ansvar og motat vi kjoepte patroner.
Da jeg kom hjem fra denne turen gikk jeg inn paa en av pcene paa hotellet. Jeg ville sjekke nettbanken. Saa jeg laa lommeboka paa pulten. Da jeg forlot pcen en halvtime senere glemte jeg lommeboka. Jeg merket at jeg ikke lenger hadde den en halvtime senere. Jeg sprang ned til pcen for aa se om den fortsatt var der. Det var den ikke. Jeg gikk foerst til resepsjonen faar aa hoerre noen hadde levert den inn. det var letter sakt enn gjort. Resepsjonisten visste ikke hva en "wallet" var. Jeg proevde aa forklare hav det var, men han var helt blank. Jeg gikk opp til romkameraten min Michael og fortalte hva som hadde hendt. Han kom ned til resepsjonen for aa vise hva en "wallet" var. Foerst naa forstod resepsjonisten hva som hadde hendt, men han hadde ikke faat noe levert inn. Michael hadde vaert i akkurat samme situsasjon for et aar siden i Thailand saa han saa akkurat hva jeg maate gjoere og hvordan jeg kunne faa penger tilsendt. Han hadde vaert helt alene da det skjedde. Han maate tigge penger paa gata for aa faa penger til internett og telefon til aa sperre kortene sine og faa penger tilsendt. Heldigvis var det ikke saa krise i mitt tilfelle. Men jeg maate fremdeles sperre skandiabankenkortet mitt. Jeg maate ogsaa faa et noedkort tilsendt til Saigon. For aa faa ordnet det maate jeg ringe VISA international. De kunne Lage et nytt kort i Singapore og jeg kunne faa det tilsendt til hotellet innen tre dager. Jeg bestilte et nytt kort. Da jeg vaaknet neste dag kom jeg paa at det kanskje kunne vare overvaakningskameraer som hadde fanget opp tyven. Det var det. Kameravinkelen var perfekt til aa se hva som hadde skjedd. Jeg fikk spilt av videoen og saa at han som hadde tatt den var en som hadde sittet paa pcen hversidne av meg dagen foer. Dette var en eldre europeisk mann paa 60 aar som reiste alene. Jeg viste videoen til eieren av hotellet og resepsjonisten. Han ble veldig ivrig og sa at han satt i lobbyen. Jeg gikk med en gang bort til han og forklarte hva som hadde skjedd og spurte om han visste noe om saken. Det sa han nei til. Jeg sa at jeg hadde noe jeg ville vise han, videoen. Jeg spurte om han kunne bekrefte om det var han. Etter flere gjentakelser sa han til slutt ja. selv om vi alle visste at det var han ville jeg bare at han skulle innroemme at det var han foran meg, resepsjonisten, eieren og noen andre gjester som var tilstede. Han ga fort lommeboka tilbake med alt utenom pengene i behold. Etter aa ha skjelt han ut for gjerningen sa han at han ville inn paa et lukket rom. Saa vi gikk inn paa et rom, han ville ha resepsjonisten til stede. Noe jeg ikke nektet. Jeg sa at jeg ville ha alle kostnadene som tyveriet hadde foert til inkludert at jeg fikk pengene som var i lommeboka fra foer. Jeg la frem en veldig fair sum rundt 500 kroner. Han kunne enten velge mellom ette eller at jeg sendte videoen sammen med hans personalia til politiet i Saigon. I ettertid forstod jeg at jeg kunne krevd my mer av han. Hvem vil vel sitte i fengesel i Saigon, naar en kan betale segut fra det. Etterhvert som vi snakket, hoertes aksenten hans ut som om han var fra skandinavia etter aa ha hoert veldig noeye etter hvor aksenten var fra forstod jeg at han var fra Norge. Jeg begynte plutselig aa snakke norsk til han. "Du er fra Norge" sa jeg. " I dont understand what you are talkning about" sa han. Jeg sa at jeg visste han var fra Norge, men gadd ikke aa bruke mer tid paa det og fortsatte samtalen paa engelsk. Han kom opp med at vi kunne moetes paa midten. Jeg svarte at han enten maate innfri mitt krav eller saa gikk jeg til politiet. Det var en stund jeg virkelig ville bare droppe hele greiene og ringe politiet. Jeg fortalte han om fengselsforholdene i Asia og at han lett kunne havne der. Resepsjonisten sa at han kunne faa mye problemer etter en slik episode. Han provede aa unnskylde seg med at han ikke hadde saa mye penger. "BULLSHIT" sa jeg. Dersom en er norsk og reiser til Saigon har en nok penger til aa betale 500 kroner. Det var tydelig at han ikke forstod hvilken situasjon han var i. Jeg gikk ned til resepsjonen og krvede aa faa se passet hans for aa bekrefte at han var fra Norge. Jeg aapnet passet, men fikk bare med meg at han var fra Soegne ikke noe navn foer de tok det fra meg. Jeg gikk inn i rommet igjen og startet innkomsten med
"Javel, saa du er fra Soegne". Foerst da begynte han aa snakke norsk. Etter mye frem og tilbake fikk jeg pengene. Han ville at jeg skulle signere et papir paa at jeg hadde mottatt pengene. ""Jeg signerer ikke noen ting!" sa jeg. I tillegg krevde jeg at han forlot hotellet innen ti minutter. Han tryglet om aa faa vare der en natt til, men da sa jeg at han bare kunne ta pengene tilbake og at jeg gikk til politiet. "Ingen vil ha en tyv paa hotellet sitt. Du er ikke oensket her. Pakk sakene dine og kom deg vekk herfra. La oss vare i fred," sa jeg. Etter litt om og men gikk han tilsutt med paa det kravet ogsaa. Han spurte om hva som ville skje dersom vi moettes paa gata. Jeg ga han ikke et svar paa det spoersmaalet.
Jeg sperret ikke sparebank 1 kortet mitt, da det ikke er noe penger paa det kortet. I tillegg har jeg et australsk kort som en ikke kan bruke uten en vet koden. Daa jeg fikk disse korten igjen trenger jeg ikke lengre et noedkort tilsendt fra Singapore.
Paa kvelden feiret vi kinesisk nyttaar som er veldig stort her i Vietnam. Alle gaar rundt og sier "Happy new year" mens de smiler til deg. Vi saa fyrverkeriet fra taket paa hotellet. det hadde utsikt over hele byen. Idag skilte jeg lag med de australske. De maa vaere i Bangkok den 11 feb, saa de har liten tid paa seg. Jeg skal foerst gjoere meg ferdig med Vietnam foer jeg drar til Kambodsja foer jeg inntar Thailand igjen. Jeg drar paa en guidet tur her i soer Vietnam imorgen. Kambodsja blir under mine foetter om tre dager.

Vietnam - Et land i fattigdom

Da vi ankom Hanoi var temperaturforskjellen sjokkerende. Vi visste at det var litt kaldere her, men ni grader var veldig uventet. Vi sjekket inn paa et hotell i gamlebyen hvor vi betalte rundt 100 kroner natten hver for et fint dobbeltrom. Jeg har ikke vanlige bukser eller sko med meg til Asia. Saa jeg gikk I joggebukse og joggesko under hele oppholdet i Nord Vietnam. Jeg likte Hanoi fra foerste stund. En by med karakter. Utrolig sjarmerende, men det holder med en dag med byvandring. Gatene er et fullstendig kaos av tutende mopeder. Det er veldig vanskelig aa krysse gatene. Det finnes fotgjengerfelt, men ingen bryr seg om dem. Paa markedene selges det alt fra kjoett, levende fisker og krabber til groensaker. Uten noen form for nedkjoeling. Fattigdommen her er stor. Alle prover desperat aa selge ting til deg eller kjoere deg fra a til b med mopedene sine. Dersom du stopper opp og snakker til selgerne er du solgt. Jeg ble fulgt i hundre meter av en kvinne som proevde aa selge meg t-skjorter. En kan ikke stole paa noen dersom du spoer etter veien. Eksempel: Jeg spoer om hotellet mitt er til venstre og peker mot venstre. Mannen nikker og svarer ja. For aa teste om han forsto hva jeg mente spurte jeg igjen. Denne gangen spurte jeg om det var til hoeyre mens jeg pekte mot hoeyre. Mannen nikket igjen og svarte ja. Ganske haaploest. Selv om de ikke alltid forstaar hva du sier er vil de veldig gjerne hjelpe deg. Jeg har ogsaa bemerket meg at alle her er alltid veldig glade og hyggelige selv om de er lutfattige.


Etter to netter i Hanoi, dro vi paa en to dagers seiltur i Halong bay. Bussturen tilo baaten var rundt seks timer. Jeg har aldri sett maken til en slik trafikk. Bussene kjoerer sikksakk mellom hverandre. Alle tuter konstant i hornene sine. Da mopedene bare koster rundt 1500 kr her i Vietnam er det igjen meget mange av dem. Folk flest har ikke vanlig biler. Folk frakter alt mulig med mopedene sine. Traer, flere kasser med drikkevarer, kyllingbur, digre glasspeil for aa bare nevne noe. Da de ikke har vanlig biler her kan en rett som det er se fire mann paa en moped. Paa veien til Halong bay saa jeg en moped med tre stykker. I tillegg var det to syklende paa hversin side av mopeden for aa bli dradd av mopeden. Naturen i Halong bay var veldig flott, men det var altfor kaldt til at en virkelig kunne nyte turen.



Etter aa ha veart konstant kalde i tre dager floey vi ned til varmere stroek. Vi fant et flott hotell rett med stranden for 20 kroner natten. Ogsaa her er det hele tiden folk som vil selge postkort, boeker, snop og roeyk til deg. Paa stranden endte vi opp med aa spille kort med to jenter som kom og ville selge ting til oss. De var soestre og var sikkert ikke mer enn 10 – 12 aar gamle. De gikk paa stranden for aa selge ting hver dag foer skolen begynte klokken tre. Foer dette fikk de rundt 15 kroner per dag. Disse to var de beste engelsksnakkende asiaterne vi har moett i hele Asia saa langt. I gaar leide vi mopder og kjoerte til gamlebyen og langs sjoen. Vietnam har en utrolig flott natur. Paa veien besoekte vi nabolag ute paa landet. Ungene kom springende mot oss og synes det var veldig stas med besoek fra vestlige. De har sikkert ikke sett hvite folk foer. I byen er engelsken meget daarlig, her kunne de ingenting. De kunne ikke fortelle hvor mye en flaske med vann kostet. De maatte vise hvor mye den kostet med en annen pengeseddel. Paa veien tilbake kom vi ikke uventet over en trafikkulykke. Folk kjoerer som galne her.

Langs gatene er det hele tiden smaa boder som har alt ifra oel, sprit, vann mat og frukt. Disse er doegnaapne. Igaar natt gikk jeg forbi en av disse der satt det to soesken som sikkert ikke var eldre enn seks og ti aar. De tok nattskiftet. Naar det ikke var kunder sov de paa en madrass hversiden av boden. De kunne selge sprit (som jeg i norge ikke engang har lov til aa kjoepe) midt paa gata i en alder av ti aar. Forskjellene er enomre i forhold til hjemlandet.

De hyppigste setningene fra Vietnameserne:

- My friend
- Buy from me, cheaper!
- Good for me good for you!
- Motorbike?
- Ey you, where you go?
- Very good!
- Cheap!
- Buy now, happyhour! (jeg endte opp med aa kjoepe noen postkort under "happy hour")