Den nye hverdagen

Den siste uken har det ikke skjedd all verden her i Bondi Beach. Jeg har jobbet hver dag, det vil si hver kveld. På fredag begynte en av stamgjestene å grine i armene mine. Litt mye alkohol, kvinne 50+ og sangen ”tears in heaven” ble rett og slett litt for mye. Som jeg tidligere har nevnt er dette en irsk pub. Den irske aksenten er jammen ikke lett og forstå. Så når de spør om ting med en vanskelig aksent, litt sløvnete uttale og full musikk i bakgrunnen er det ikke alltid like lett å få med seg hva de sier. Som regel går det greit etter et par gjentakelser. Da jeg jobber til 0400 om natten sover jeg som regel til tolv. Hvis bølgene tillater det, står surfing på programmet. Jeg har forbedret meg den siste uken, nå klarer jeg å stå på brettet. Dessverre er det ikke hver dag bølgene er gode. Det blåser ofte en del her, da er det ikke lett å surfe for nybegynnere. Tidligere i uken tok vi en tur inn til Sydney for å bestille en utflukt i neste uke. Jeg hadde ikke vært i byen på to uker, så det var kjekt å være tilbake i gamle trakter.
Nå har jeg vært her i drøye tre uker og jeg føler jeg har funnet min plass her i Bondi. Det er først nå når hverdagen kommer at en virkelig merker forskjellen det nye og gamle livet. Før gikk hverdagen ut på å være på skolen og gå på trening om ettermiddagen. Når helgen kom var det avkobling med fotballkamp og en bytur med vennene. Nå er det ingen faste rammer å forholde seg til (utenom jobben). Jeg vet aldri hvilken dag det er. En merker ikke forskjell på en tirsdag og en lørdag. Det er først nå en merker hva en savner fra den gamle hverdagen. Fotballkamp om lørdagene og søndagene med kompisene savnes dypt. Heldigvis får jeg med meg United – Chelsea på søndag. Men det å sitte alene og se på kampen kan ikke måles med Bishop Lie.