Bundaberg - et tilbakelagt kapittel

Tre dager med jobbing her i Bundaberg var nok for meg. Jeg hadde det virkelig gøy her. Jeg var den eneste som så ironien i å plukke tomater for 30 kroner timen. Det vil si jeg tjente 30 kroner timen med min plukkehastighet. En fikk betalt per bøtte en plukket. Jeg tror jeg var den som plukket senest av alle på hele åkeren. I hvert fall en av de seneste. Asiaterne plukket både fire og fem ganger så fort som meg. Jeg fikk virkelig oppleve hvordan akkordlønn kan oppleves for folk.

Dessuten var det veldig morsomt med sjefen vår. En liten kraftig dame på rundt 50 år. Det eneste hun gjorde var å kjefte og smelle på oss i håp om at vi kunne gjøre en bedre jobb. Under en av pausene satt jeg sammen med noen andre nye. Hun sa åpenlyst til oss at vi var veldig dårlige plukkere. Da måtte jeg sette henne litt på plass og fortalte at hun ikke kunne forvente at vi plukket like fort som de andre etter bare to dager.

Selv om jeg bare tar dette som en erfaring er det ikke dumt å tjene litt penger imens. Det begynner virkelig å bli knapt med penger etter hvert. Da lønnen ikke engang dekker kost og losji fant jeg ut at noe måtte gjøres. Jeg spurte om å bli flyttet til en annen farm, men det var ikke mulig. Ventelisten for å komme seg vekk fra tomtatfarmen var lang, veldig lang. Derfor slo jeg opp i Lonely Planet boka og fant et nummer jeg kunne ringe for alternative farmer. De ga meg et nummer til et hostel i Standthorpe, som kunne gi meg jobb på en farm. Standthorpe ligger tre og en halv time sør vest fra Brisbane. Etter å ha fått klarsignal om at det var jobb og få var jeg snar med å bestille første buss til Standthorpe kan du si. På forhånd forsikret jeg meg om at jeg fikk timebetalt. Uansett er det ikke mulig å tjene dårligere enn hva jeg har gjort til nå.

Om ca et døgn er jeg på en ny plass allerede. Jeg er spent på hvilke arbeidsoppgaver jeg får. Jeg skal oppdatere bloggen så snart jeg får anledning.

Bundaberg - ikke akkurat et pengeparadis

Etter et trist farvel med Anders bar det på bussen videre til Bundaberg. Da jeg booket hostellet sa de at de skulle hente meg på bussholdeplassen 23:10. Bussen ankom litt før, så jeg satte meg ned og ventet. Da klokka begynte å tikke mot 23:20, ringte nummeret til hostellet for å forhøre meg om hvor de ble av. Han som tok telefonen var tydeligvis i dyp søvn. Han som egentlig skulle hente meg hadde tydeligvis glemt seg ut. Han sa at han skulle komme innen 20 minutter. Når det gjelder tid her i Australia er ikke det så nøye. Jeg regnet med at de kom innen den doble tiden. Ganske riktig, rundt midnatt kom det en bil inn på bussholdeplassen. Han ga klar beskjed om at dette var hans private bil og at jeg måtte være forsiktig med surfebrettet. Jeg prøvde å roe det hele ned. Da jeg kom inn på hostellet var alt mørkt. Mannen geleidet meg inn på et rom i første etasje. ”Der er sengen din, god natt” var det siste jeg hørte fra han den dagen.

Neste dag var det mye papirarbeid å ordne. Jeg benyttet også tiden til å ta en kikk i rundt omkring i byen. Dessuten måtte jeg lage en slagplan på resten av oppholdet mitt utenlands.

Jeg fikk snakket litt med folk på hostellet. De var ikke akkurat fornøyd med verken lønn eller arbeidsoppgaver.

Første dag skulle jeg jobbe på en tomatfarm. Ryktene sier at det er den verst betalte jobben en kan ha. Det stemmet ganske riktig også. Jeg jobbet i to og en halvtime og tjente ca 120kr. Jeg følte meg ganske malplassert blant 80% hardtarbeidene asiatere. En kommer for litt forskjellige arbeidsforhold. Jeg er vant med å ha LO og alt mulige tariffavtaler i ryggen, noe de ikke akkurat har. Etter en times jobbing begynte jeg å se etter alternativer. Jeg ringte den gamle sjefen min i Sydney og spurte om de trengte ekstrahjelp i julen. Det gjorde de ikke. Etter to timer ringte jeg dykkerselskapet som jeg tok dykkerlappen hos. Det går nemlig an å jobbe som frivillig på båten deres mot kost, losji og tre dykk til dagen. Det ble dessverre litt for stress da en måtte personlig inn og betale et depositum for så å vente i en til to uker. Jeg fant for ut at jeg må bli her i vert fall to uker. For all del ikke misforstå meg. Jeg angrer ikke på at jeg er i Bundaberg. Selv om jeg følte meg som en slavearbeider i dag, er alt her nede en opplevelse. Det blir spennende å se hvor lenge jeg blir her.

Kan dere være så snill og klikke på annonsene ovenfor innleggene mine! Et klikk (gjerne to eller tre) hver gang er nok. På forhånd takk!

Fraser Island

Fra Noosa tok Anders og jeg bussen opp til et hostel i Rainbow beach. Det er veldig vanlig å ha dette som base før en drar til Fraser Island i tre dager. Her møter en resten av folkene som en skal kjøre rundt på øya med. Gruppene blir satt sammen ved loddtrekning så vi ville svært gjerne havne i en bra gruppe. Førsteinntrykket av gruppa var helt ok. Til sammen var vi elleve stk i en stor bil, alle europeere. Fraser Island er verdens mest sandrike øy. Vi kjørte konstant i sand. Det medførte at vi ble sittende fast en del ganger. Vi kjørte for det meste langs strandlinjen, så vi måtte hele tiden passe på at vi ikke ble innesperret av tidevannet. Første stopp på øya var ved en innsjø et lite stykke inn i øya. Det var utrolig deilig å bade i ferskvann for en gangs skyld. Videre dro vi litt lengre oppover hvor alle fem gruppene satte opp camp for natten. Da alle fem bilene fikk satt opp teltene sine, musikken ble skrudd på og ølkorkene ble skrudd av, minnet atmosfæren meg skremmende mye om blåturen i russetiden. Vi fikk lagt oss noe middag, som faktisk smakte ganske godt. Vi lagte vår egen potetsalat med kjøtt og salat til. Det var første gang jeg spiste poteter her i Australia.
Jeg våknet neste dag i hal sekstiden av klaustrofobisk varme i teltet. Jeg gikk ut og tok en tur langs stranden. Etter hvert fikk vi i oss noe frokost før vi pakket sammen sakene og dro videre helt nord. Langs veien stoppet vi ved et skipsvrak. Da vi kom helt nord trakk Anders, en fra Holland og jeg oss litt tilbake fra gruppa og tok en tur til et utsiktspunkt som ga oss et veldig fint syn av øya. Etterpå gikk vi litt langs stranden før vi sovnet alle tre midt på stranden. Tidlige morninger og sterk sol tar virkelig på. Etter å ha dillet og dallet en del her begynte vi å få dårlig tid i forhold til mørket. Vi måtte gjøre litt endringer i planene da vi ikke fant frem i mørket til den planlagte campen. Nå var stemningen ganske laber i gruppa. Alle var trøtte og sultne. Etter å ha satt opp campen og spist middag tok jeg og to andre en tur langs stranden til skipsvraket som vi hadde sett på tidligere. Her sovnet vi alle tre. Etter en times søvn gikk vi tilbake for å slå oss til ro for natten. Jeg ville for alt i verden ikke våkne opp til den samme varmen i teltet en gang til så jeg la tok med meg soveposen og la meg i sanddynene. Noe som fungerte veldig fint hadde det ikke vært for en enorm regnbyge som kom etter en time. Jeg fikk lagt meg inn i et telt full av bløt sand i hele soveposen og i klærne mine. Selvfølgelig våknet jeg også opp til en uutholdelig varme i teltet neste morning. Så jeg gikk ut å la meg i sanddynene igjen og sov der til frokost.
Den tredje dagen var det ikke så mye på programmet. Vi måtte vær tilbake rundt tolv, så vi fikk bare tid til en tur til en innsjø i øya. I en ekstrem varme måtte vi gå to km gjennom sanden. Varmen under føttene var helt på grensen til det forsvarlige. Spesielt når en gikk barføtt som de fleste gjorde (inkludert meg). Da vi kom til vannet var det som å være ferdig med en coopertest fra gymmen. Vi kastet oss i vannet og fikk kjølt oss ned. Etter å ha vært her en stund kjørte vi hjem og fikk levert fra oss bilen uten noen skader på verken kjøretøyet eller oss.

Nå er ferien min over for denne gang. I dag bærer det nordover til Bundaberg. Her blir det å plukke frukt inntil jeg har spart opp nok penger til Asiaturen.

Noosa

Som tidligere nevnt var planen å bosette seg her i Noosa. Jeg fant fort ut at dette ikke er stedet for den slags. Noosa er et av Australias dyreste sted å bo. Dessuten er det nærmest ingen andre working holiday folk her. For det meste er det bare lokale og forbipasserende backpackere som bor her. Derfor måtte jeg forandre litt på planene. Jeg har et høyt ønske om å oppleve den vestlige og østlige forskjellen mens jeg er her, så jeg tenker på å ta en tur til Vietnam, Thailand og Kambodsja. Lommeboka begynner å bli rimelig tynn etter hvert, så jeg trenger en jobb ganske kjapt. Jeg orker ikke å bosette meg i en ny by igjen, finne leilighet og jobb krever en del jobb. Derfor fant jeg ut at det beste er å plukke litt frukt for noen uker. For så å komme seg videre. Utrolig kjedelig jobb, men en opplever litt av "outbacken". Samtidig tror jeg det kan bli en fin opplevelse i ettertid. Etter x antall uker med fruktplukking skal jeg gjøre meg ferdig med østkysten før jeg drar til Asia for en måneds tid.
Noosa er en veldig fin plass. Mange turister og backpackere, men allikevel veldig avslappet og rolig sted. Da jeg kom til Noosa etter seksten timer i buss, hadde jeg en halvveis peiling på hvor jeg skulle bo. Mens jeg sjekket kartet kom en gutt (som også virket litt "lost") bor til meg og spurte hvor jeg skulle bo. Han hadde booket inn på et Hostel som visstnok skulle vøre veldig bra. Jeg var åpen for det meste og hadde ingen formaning om hvordan mitt var, derfor fant jeg ut at hans hostel var verdt et besøk. Etter å ha introdusert oss for hverandre kom det frem at han het Anders og var fra Sverige (for å holde oss til ett språk her nede fortsatte samtalen på engelsk). Vi fant bussholdeplassen og tok bussen til hostellet, som i og for seg virket veldig greit. Litt utenfor byen, men rett med beachen. Vi benyttet dagen til å ta oss en kikk i nærområdet. Planen var å gå inn til sentrum. Det var lettere sakt en gjort. Etter halvannen times gange, fant vi ut at vi hadde mer eller mindre gått i ring. Men det var en fin tur og vi hadde en interessant samtale. Dagen etter danderte vi opp en skikkelig grillmiddag. Jeg traff på ei engelsk jente (Maddy) som også ville være med, så vi hadde en fin middag alle tre. Dagen etter gikk Anders på en surfeskole. Jeg og Maddy gikk fra hostellet langs kysten og inn til byen hvor vi spiste lunsj på stranden. Tilbake gikk vi gjennom en nasjonalpark. Vi håpet på å se koalaer, men de uteble. Da kvelden kom fortsatte vi suksessen fra gårsdagen med grillings. Denne middagen ble om mulig enda bedre. Nå skal jeg og Anders videre til Fraser Island. Der har vi booket oss inn på en tur som går ut på å kjøre rundt på øya sammen med andre bakcpackere.

Dykking, litt backpacking så plutselig Noosa

Siden sist har jeg komt meg opp til Cairns og tatt dykkerlappen. Her oppe er det mye varmere enn i Sydney. Alt er mye mer avslappet her. Sentrum er på størrelse med Sandnes. Hostellet jeg bor på for øyeblikket er jeg meget fornøyd med. Egen pool, bar og grill. De serverer ”all you can eat” buffet her. Det har sine positive og negative sider. Første dagen spiste jeg så mye at jeg følte meg lite komfortabel resten av kvelden.

Jeg meldte meg på dykkerkurset første dagen. Dette var et kurs som gikk over fem dager. To dager besto i teori og øving i et basseng. De tre siste bodde jeg på en båt. Her gikk vi igjennom det vi hadde øvet på i bassenget. Etter fem dykk med drilling og øving var alle vel klassifisert til å få lappen. Nå kan jeg dykke ned til 18 meter over hele verden. De første ni dykkene dykket jeg med en instruktør eller en mer erfaren. Det siste dykket var jeg og en annen jente som gikk på samme kurset helt alene. Navigering under vann er noe jeg er lite kjent med. Derfor var jeg veldig spent på hvordan dette ville gå, vi var tross alt helt på egenhånd. Vi satte opp en rute under vann og håpet på det beste. Heldigvis gikk det helt fint.

Følelsen av å puste under vann er helt fantastisk. Det er en helt annen verden der nede. Synet av korallene og fiskene kan ikke beskrives med ord. Det kan bare oppleves. Til sammen hadde jeg ti dykk, ett av dem var et nattdykk. Det var veldig spesielt, men jeg foretrekker å dykke om dagen da en ser mer farger og forskjellige fisker da. Tre ganger så jeg hai. Riktignok av den mindre utgaven. Nemo og skilpadder var også å se. Været var helt fantastisk solskinn hver dag. Forholdene hadde ikke vært så gode på over seks måneder sa instruktørene. Sikten var 30 meter under vann. Temperaturen i vannet var 27 grader, så en trengte ikke våtdrakt.

Folkene om bord også veldig bra. Det gjorde opplevelsen enda bedre. Vi ble en fin og sammensveiset gjeng etter hvert. Alderen lå mellom 19 og 40+.

Backpacking

Jeg var veldig rastløs på å komme meg videre og få meg en jobb en plass. Jeg har en kontakt i Airlie Beach som kanskje kan gi meg en jobb på en seilbåt. Han skulle ringe meg så snart han visste noe mer. Jeg kunne ikke være i Cairns lengre, så jeg begynte turen nedover til Magnetic Island mens jeg ventet på noe videre beskjed fra kontakten. Dette skulle være en meget idyllisk og rolig liten øy ute i Great Barrier Reef. Jeg satte meg på bussen i Cairns uten å ha noen videre planer om hvor jeg skulle sove når mørket røynet på. Bussturen tok ca seks timer. Jeg sov for det meste av turen. For å komme ut til øya, måtte en ta en ti minutters båttur. På båten begynte jeg å kikke i Lonly Planet boka for å finne et hostel for natten. Da jeg gikk av båten hadde jeg ikke noen aning om hvordan jeg skulle komme meg til det hostellet jeg hadde funnet. Heldigvis var jeg ikke alene om å vite noe om når neste buss kom, eller om det i det hele tatt kom noen buss.

Etter en liten stund gikk jeg bort til noen engelske gutter. De hadde på et uvisst vis funnet en rutetabell. Neste buss var visst like rundt hjørnet. De skulle bo på et annet hostel enn hva jeg hadde funnet, men dette skulle visst være veldig bra hadde de hørt. Derfor ble jeg med dem til deres hostel. Da jeg kom fram og skulle sjekke inn for natten viste det seg at det var fullt for natten. Jeg fikk nummeret til et annet hostel av resepsjonisten og fikk booket en seng der. For å komme seg til det hostellet måtte en ta bussen. På bussholdeplassen traff jeg to fra Tyskland, som begge reiste alene. De hadde funnet et veldig billig hostel for natten. Jeg fikk booket er rom sammen med dem i stedet. Hostellet var helt nede ved stranden og hadde i og for seg fasciliteter som pool, bar, kjøkkenmuligheter, internettkafe og bistro. Vi var alle veldig sultne, så vi fikk i oss noe mat ganske kjapt. Senere på kvelden ble vi kjent med noen fra Holland, Sveits og England. Til tross for å ha sovet nesten hele bussturen var jeg rimelig trøtt, så jeg tok en tidlig kveld. Heldigvis fikk vi seksmannsrommet for oss selv den natten.

Da vi sto opp fant jeg og den ene tyskeren med navn, Fabian ut at vi skulle leie en bil så vi kunne se hele øya. Bilen var en veldig liten bil med plass til fire uten tak. Dessverre fikk jeg ikke tatt et bilde av den. Førsteprioritet var å få oss noe mat, så vi kjøpte noe brød og pålegg og hadde picnic ute på en pir. Rett etter frokost ringte kontakten i Airlie Beach. Jeg kunne gjøre en prøvejobb neste dag. Det krevde at jeg måtte være der om morgenen. Den bussen jeg hadde booket til Airlie Beach ville komt der i tretiden. Derfor var det bare en ting å gjøre, ombestille billetten slik at jeg kom til Arlie dagen før. Jeg kunne få sove hos kontakten, med navn, Mitch sin leilighet over natten. Dette var en stor lettelse. Det er skremmende hvor mye penger det går når en er ute å reiser.

Bussen gikk ikke før 19.25 senere på dagen, så jeg hadde god tid til å utforske øya. Vi kjørte litt frem og tilbake før vi fant en tursti. Vi bestemte oss for å gi den et forsøk. Langs stien var det mange utsiktspunkt over hele øya. Dessuten så vi også Koalaer oppe i trærne. Etterpå gikk vi å slappet av på stranden, her traff vi også de fra Holland og Sveits.

Rett før jeg reiste til Australia hadde jeg en betennelse i tannkjøttet på grunn av visdomstannen. Den har nå kommet tilbake igjen. Denne betennelsen gjør det svært ubehagelig å svelge. Etter å ha hatt det i en uke uten bedring, fant jeg ut at det var best å komme seg til lege for å få skrevet ut en resept for antibiotika og noe smertestillende. Derfor måtte jeg forlate øya i femtiden for å rekke et legebesøk. Ved båtterminalen fikk jeg hjelp av ei meget hjelpsom dame til å finne en doktor. Jeg ringte og bestilte en legetime klokken 1800. Det skulle gi meg plenty av tid til å få resept, kjøpe antibiotika og få meg noe mat før bussturen. Da jeg kom til legesenteret var det som alltid litt kø, men jeg regnet med å være inne til i hvert fall halv syv. Tiden gikk og jeg begynte å ble litt urolig, jeg måtte rekke bussen 1925. Da den nærmet seg syv fant jeg ut at jeg bare hadde tid til legebesøket. Apoteket og maten fikk vente. Jeg snakket med resepsjonisten og ba pent om å komme inn til den doktoren som strakts var ledig. Hun skulle se hva hun kunne gjøre. Da klokken var 1905 kom jeg inn til doktoren. Jeg forklarte hva problemet var og ba om resept. Jeg sa at jeg måtte rekke en buss, og at jeg ikke hadde tid til å gå til apoteket. Heldigvis kunne han hjelpe meg med noen antibiotikapiller. Etter å ha betalt regningen sprang jeg det jeg kunne ned til båtterminalen igjen for å rekke bussen. Da jeg kom ned var buss-sjåføren i ferd med å lesse inn siste bag. Jeg sa at jeg hadde tingene mine inne i terminalen. Heldigvis kunne han vente på meg. Jeg fikk lagt tingene inn i bagasjerommet, og satte meg svett og ekkel inn i bussen.

Bussen skulle ankomme rundt midtnatt og jeg hadde allerede avtalt med Mitch at han skulle hente meg på bussholdeplassen. Klokken elleve tikket det inn en melding på mobilen fra Mitch. Han ba pent om å få slippe å hente meg på grunn av en dundrende hodepine, så han ville gjerne legge seg. I samme melding ga han en tydelig beskrivelse om hvordan jeg skulle finne hvor han bodde. Airlie Beach er ikke så stort så det skulle ikke være noe problem å finne det tenkte jeg.

En halvtime senere når jeg skulle lese meldingen på nytt for å sjekke opp med kartet i Lonly planet boka gikk tastene på mobilen i stå. Det gjorde at det ikke gikk an å lese meldingen. Dessuten gikk batteriet etter kort tid. ”Nå har jeg eg problem,” tenkte jeg. Jeg ville for all del unngå og ringe Mitch fra en annen telefon. Jeg husket deler av meldingen noe med et ”whitsunday sail loft” skilt, en hvit bil og en rød sofa. ”Bedre enn ingenting” tenkte jeg. Da jeg gikk av bussen fikk jeg prayet en taxi og fikk spurt om han visste hvor et ”Whitsunday sail loft” skilt var. Joda det visste han. ”Fantastisk endelig litt hell,”tenkte jeg. Da jeg gikk av taxien ved skiltet så jeg straks en hvit bil utenfor et hus. ”Nesten for godt til å være sant,” tenkte jeg. Jeg kjente på døren og den var åpen. Jeg gikk inn i stuen og bar alle tingene mine inn i stua (Jeg har ikke nevnt dette før men med meg på turen bærer jeg et tometers surfebrettbag, en stor koffert, en laptopveske og en dagstursekk). Her var det noe som ikke stemte. Sofaen som var i stua var ikke rød. Det vil si den hadde røde og beige striper, men jeg ville aldri kalt den for rød. Nå visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Hvis jeg var i feil hus og noen kom inn, ville jeg ikke akkurat følt meg høy i hatten. Jeg fant ut at det var best å finne ut om det kanskje var nabohuset. Jeg hadde tross alt ikke lest hele veibeskrivelsen. Jeg kjente på døra og også den var åpen. Jeg gikk inn og der var det en rød sofa, men også her var det noe som ikke stemte. Fra det ene rommet kom det høye lyder fra stereoen og Mitch sa at han måtte sove. Jeg banket forsiktig på døra, ut kom det en halvnaken fyr. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne og stammet frem ”eehh, emmm, are you Mitch?”. Han kunne bekrefte at det var han ikke. Jeg prøvde febrilsk å få frem deler av historien om at jeg bare hadde lest deler av veibeskrivelsen. Midt i avbrøt han meg og sendte meg på dør. Jeg har defintitivt følt meg mer komfortabel enn da. Jeg fant ut at jeg måtte ringe. Jeg fant en telefonboks og ringte. Han forklarte at det var på andre siden av veien fra skiltet og at det var med en hvit bil og at det var en rød sofa på terassen. ”Andre siden av veien ja, genialt!” tenkte jeg. Jeg gikk inn i det første huset igjen for å hente tingene mine for å fortsette letingen. Etter to minutter fant jeg den røde sofaen på terrassen. Jeg sovnet faktisk rimelig kjapt den kvelden.

Mitch, vekket meg i åttetiden dagen etterpå. Vi fikk hilst på hverandre og hadde en drøs i bilen ned til havna for å klarlegge hva jobben jeg kunne få gikk ut på. Den bestod av å ta vel i mot passasjerene, lage all mat og stå for all jobb med seilene på båten, samt forefallende arbeid. Denne turen skulle jeg fungere som hans høyre hånd, lære måltidene og seilingen. Passasjerene var veldig hyggelige, de var alle par fra europa. Seilingen gikk ikke så verst jeg lærte mer og mer fra dag til dag. Matlagingen gikk ikke så galt det heller. Dersom jeg hadde hatt to tre turen til skulle jeg nok klart å komt inn i det. Det hadde vært en enorm opplevelse og erfaring for livet. Men allikevel, det å ha det fulle ansvaret for seilingen, maten og alle passasjerene om bord tror jeg ville ha blitt litt i det meste laget. Dessuten tror jeg ikke at jeg hadde taklet og vært ”stucked” i en båt nærmest 24/7. Seilbåtlivet er ganske lat livsstil, og det er ikke akkurat hva jeg er vant med. Jeg hadde bare hatt en fridag i uken. Dessuten savner jeg surfingen. Derfor bestemte jeg meg for å hoppe på første buss til Noosa. Etter seksten timer på buss var jeg i Noosa. Planen er å få seg en jobb og bli her for noen måneder.

Farvel Bondi Beach!

Ja, så var Bondi Beach over for denne gang. Tingene mine i Roscoe street 5/122 er pakket. Taxi er bestilt, flyet går 10.00 fredag morgen. Den siste uken har jeg bare slappet av, surfet og lekt turist. Det var et par andre som også sluttet på jobben i helgen, så vi hadde en bytur etter jobb på søndag. Av oss seks som bor i leiligheten nå, er det fire som reiser innen en uke. Derfor disket de to fra Brasil opp et farvelparty på lørdag. Det ble kulturelle innsalg fra Brasil med trommer, dans og sang. Bildet er tatt fra festen. Paula til venstre var min brasilianske flatmate.

Tirsdag var jeg på sightseeing i Bondi Beach. Fikk tatt noen skikkelige strandbilder som en kan se. Mens jeg tok bilder av stranden, dukket det plutselig opp tre valer i strandsonen. De holdt seg riktignok en 150m – 200m fra land, men en kunne tydelig se dem.

Da jeg enda ikke hadde vært utenfor operahuset, måtte jeg nesten ta meg en tur før jeg dro fra Sydney. Onsdag tok jeg med meg kameraet og inn til byen. Som en kan se fikk jeg tatt noen bilder, men det var utrolig irriterende at det var overskyet denne dagen.

Jeg har bestilt hostel de tre første nettene i Cairns. Mandag er planen å begynne på dykkerlappen. Jeg kommer til å melde meg på et kurs som varer over fem dager. De tre siste dagene bor en på en båt. Så det skal bli meget spennende. Etter å ha tatt dykkerlappen skal jeg begynne reisen nedover østkysten. Satser på å skaffe meg en jobb rimelig kjapt. Ingenting er gratis i Australia heller, så det er alltids greit med litt penger.

De to fra Brasil reiste i dag. Det var litt rart å si ha det til dem. Jeg har bodd i samme leilighet med dem i to mnd. Nå kommer jeg etter all sannsynlighet aldri til å treffe dem igjen.
Jeg fikk også sagt farvel til venner og kollegaer. Noen av dem kommer jeg aldri til å treffe mer, mens andre vil bli å finne i Bondi når jeg kommer tilbake en gang i 2008. Det var ikke noe kjekt å si ha det til Juan. Han er den jeg har hatt best kontakt med her nede. Det var han jeg ble først kjent med, han lærte meg også å surfe.
Foruten å si ha det til folk, har jeg hatt et morgensurf og et kveldssurf. Det var et tungt øyeblikk å forlate vannet. Jeg gikk også på besøk til Juan og hans romvenninne. Der fikk jeg en skikkelig god lunsj, med nypresset appelsinjuice. Til dessert var det kaffe, kjeks og is.

Jeg har blitt en ganske dyktig kokk etter hvert. Jeg har improvisert en del med svært knappe ressurser. Ofte har jeg blitt ganske imponert over resultatet. En sikker vinner som jeg hadde her om dagen var stekte asiatiske grønnsaker tilsatt soyasaus, avokado og biff. På jobben har jeg blitt kjent som han alltid har med seg ”burgers”. Jeg pleide som regel å ha med meg doble skiver med skinke/ost og salat. Han ene i baren tigget alltid mat av meg når jeg hadde pause.

Vel, det var nok for denne gang. Ha en fin dag der hjemme!

Hilsen Øystein :)