Alt har sin ende

Jeg fløy inn til New York fra Fiji. Det var store tidsforskjeller og temperaturforskjeller mellom de to stedene. Jeg fløy fra Fiji iført shorts og t-skjorte. Da jeg ankom NY var det knappe fem grader i luften. Det var litt av en forskjell kan en si. Jeg landet i NY rundt seks på lørdags morgen. I mitt hode var klokken ett søndags natt. Det var bare å holde seg våken hele dagen frem til sengetid. Dersom jeg hadde lagt meg til å sove vill jeg bare gjort det verre. Jeg fikk besøkt de viktigste stedene en turist bør besøke. Alt utenom Empire State building. Jeg aktet ikke å stå tre timer i kø for å ta en heis opp til 86 etg for og få en fin utsikt over byen. Jeg gikk i en annen bygning som er nesten like høy. Jeg fikk et fint skue over byen nattestid. Selve byen New York imponerte meg veldig positivt. Det er en flott by spesielt med central park midt i byen. Dessuten er det utrolig enkelt å finne frem. Folkene hadde jeg ikke det samme inntrykket av. Noen var kjekke, men de fleste virket veldig leie av turister. De hadde ikke mye lyst til å slå av en prat. Stor kontrast fra hva jeg er vant med fra alle andre plasser jeg har vært. Men igjen, byen er en fantastisk by, som virkelig falt i smak. Det er ikke uten grunn den er kalt ”the big apple”.
Jeg fikk gått på tre stand up shows. Alle var bra, men kvaliteten på humoren var til tider varierende. Det kunne bli litt vel mange vitser om sex og homoseksualitet. Komikerne var kjente personer som hadde opptred utallige ganger på TV.
Jeg fikk også gått på en basketball kamp. Det virket som om de lokale heller brukte dette som en unnskylding til å spise junk food. Det var jammen ikke mye stemning de drøyt 60 tusen publikummerne ga fra seg. Folk var mer opptatt av med å dyppe pomesfriten i fetende dressing. Stemningen snudde seg raskt under pausene. Pauseunderholdningen var høyt prissatt. Stemningen derimot stod i taket da 12 lettkledde dansere entret parketten. Publikum stoppet raskt spisingen da kan jeg fortelle.

En uke for meg selv i New York var en utrolig bra måte å avslutte reisen på. Nå er det over. Min syv måneders reise er nå ved veis ende. I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i New York, klar til min siste flytur til hjem kjære hjem. Mye har skjedd siden jeg satte meg på flyet til Sydney for syv mnd siden. Dette har vært et fantastisk år jeg aldri ville vært foruten. Jeg har lært så utrolig mye om meg selv. Jeg har blitt kjent med folk og kulturer fra hele verden.

Jeg har møtt utallige folk på reisen. Noen har gjort en større innflytelse enn andre. Jeg vil gjerne takke de som virkelig har krydret turen min og som jeg vil huske ekstra godt.

- Linn Slåttedal Jacobsen: Jeg er veldig glad for at du ville være med meg til Sydney. Vi hadde en fin tid i leiligheten i Bondi beach.

- Paula: Kjempekjekk ”flatmate” fra Brasil. Vi hadde mange samtaler sammen.

- Juan: Gjorde førsteinntrykket mitt av Bondi Beach helt topp. Tusen takk for at du lærte meg å surfe.

- Torstein og Aman (Marcel): Gode kompiser som bodde i leiligheten under meg. Jeg gikk alltid innom dem for å slå av en prat når jeg gikk hjem.

- Damoe: Det var han som ga meg en kontakt i airlie beach slik at jeg kunne få en jobb der.

- Alle sjefene på Tea Gardens Hotel: Tusen takk for at dere ansatte meg. Jeg hadde en fantastisk tid sammen med kollegaene mine. Jeg hadde en fin tid på Tea Gardens.

- Sugar: Det var han som hadde meg under oppsyn under prøvedagen jeg hadde. Tusen takk for at du anbefalte meg til sjefene etter at jeg var ferdig.

- Ritchie: Den beste australske kameraten jeg hadde. Han hadde ansvaret over bottle shopen på Tea Gardens. Vi hadde noen skikkelig fine opplevelser sammen. Jeg har lært mye av deg. Takk for at du introduserte meg til kameratene dine. Vi hadde alle noen flotte dager i Sydney når jeg kom tilbake.

- Drew: Han hadde ansvaret for spillebaren. Jeg hadde alltid lunsjen min inne hos han. Vi hadde mange kjekke samtaler sammen. Da jeg kom på jobb gikk jeg alltid innom han for og slå av en prat før jobb. Han var veldig misunnelig over lunsjmaten min som jeg hadde laget selv. ”Are you having meat burges today as well?”

- James, Tash, Victoria, Sunil, Nora, vaktene, skiftlederne: Fantastiske kollegaer som skapte et veldig godt sosialt miljø.

- Den engelske gjengen jeg traff i Cairns.

- Cairns Diving Center: Jeg tok dykkerlappen med dette firmaet. Det var en av de kjekkeste tingene jeg gjorde i Australia.

- Mitch: Det var han som ga meg muligheten til å prøvejobbe på en av seilbåtene. Dessverre måtte jeg takke nei til jobben av ulike årsaker.

- Anders: Svensken som kom bort og snakket med meg i Noosa. Vi hang sammen de neste ti dagene. Skikkelig fining! Vi laget verdens beste barbecue sammen. Tusen takk!

- Maddy: Den engelske jenten som mente hun hadde vært i Helsinki, Norway. Vi hatte en fantastisk tur langs kysten sammen. Vi møttes igjen den dagen jeg fløy til Bangkok.

- Gruppen på Fraser Island: Vi hadde en fin tid på fraser island. En spesiell takk til Anders, Bram og Charlotte. Jeg møtte både Bram og Charlotte igjen i Sydney.

- Bundaberg: Latterlig hostel, latterlig jobb og en latterlig sjef gjorde min tre dager lange karriere i Bundaberg verdt forsøket.

- ”Yo-fyren”: Han som dro meg med på den lokale baren i Bundaberg når jeg stod å ventet på bussen. Jeg hadde planlagt å sove på bussholdeplassen. Den planen ble spolert av han. Vi hadde en kjekk kveld sammen uansett.

- Backpackers of 80: Hostellet jeg bodde på under oppholdet i Stanthorpe. Her har jeg mange gode minner. En skikkelig trivelig hosteleier som jeg alltid slo av en prat med.

- Chris: Sjefen min da jeg jobbet på nektarinfarmen. Tidens fining.

- Sjefen da jeg jobbet på harvestmaskinen: Skrue som skapte en undrende stemning i leiren på grunn av hans manglede vilje til å informere oss om arbeidsdagens ende.

- James: God kompis på hostellet. Vi hadde utallige middager og kaffeslabberas sammen.

- Christian: Til en forandring traff jeg en norsk på reisen. Christian var en skikkelig trivelig Bergenser. Vi feiret jul sammen i Stanthorpe.

- Alexis: En livsnyter av de sjeldne fra Manchester, England. Skikkelig interessant fyr som etter hvert skulle ta seg hjem til England over land.

- Egypteren: En hyggelig fyr fra Egypt skaffet meg boende i Syndey mens vi var i Stanthorpe. Han hadde en leilighet i Sydney som han leide ut til en venn. Der kunne jeg bo under nyttår.

- Caroline: Den franske jenten som jeg traff i Byron Bay. Vi hadde en fin tur opp til lysthuset.

- Egypter2: Han som jeg delte leilighet med i Sydney under nyttår. Takk for at jeg fikk bo der.

- Josh og hans famile: Det ble forandring i planene i siste liten på nyttårsaften. Jeg endte opp med å feire kvelden med Josh og Victoria (to tidligere kollegaer) og Joshs familie. Vi hadde en kjempekveld sammen. Tusen takk for at jeg fikk være med!

- Erin: Jenten jeg bodde hos i Melbourne. Jeg ble invitert ned etter at jeg traff henne i Cairns. Vi dro på sightseeing i Melbourne og biltur langs sørkysten.

- Ritchie og hans familie: Takk for at jeg fikk bo hos dere de dagene jeg var i Sydney før Asia.

- Tuk tuk sjåføren i Bangkok: Ja, jeg ble lurt av han, men det skapte nå en god historie som jeg ikke vil glemme.

- Konduktøren på nattoget fra Bangkok til Chiang mai: Jeg følte meg ikke helt vel da jeg satte meg på toget. Jeg forberedte meg på en natt uten noe særlig søvn på et togsete. Plutselig kom det som jeg trodde var en reddende engel og spurte ”make bed now?”. På et halvt minutt hadde han satt sammen en seng. Jeg fikk en god natt søvn allikevel.

- Damen på stamrestauranten i Chiang Mai: Hun laget skikkelig god mat og jeg følte meg veldig velkommen i restauranten.

- Guiden under trekkingen i Thailand: Foruten å si ”My friend”, var han en god guide som skapte stemning i gruppen.

- Guide2. Etter turen tok gruppa med på en ”all you can eat” thai restaurant og thai boksing.

- De tre Aussiene som jeg reiste med i Laos og Vietnam. Jim, Luci og Michael: Tusen takk for et kjempe reisefølge. En spesiell takk til Michael som arrangerte bursdagsfest for meg i Laos. Michael lærte jeg mye av.

- Strandselgeren i Nha Trang: I Nha Trang kom det en liten jente på tolv år bort til oss for å selge ting til Michael og meg. Ei jente som virkelig hadde spirit og kremmerhånd. Vi spilte kort spill og måtte kjøpe tingene hennes ettersom vi tapte. Vi tipset en del ettersom hun var den beste engelsksnakkende personen vi hadde møtt i Vietnam.

- Strandbaren i Nha Trang: Jeg og Michael hadde tidens kveld her.

- Tyven i Saigon fra Søgne: Det var faktisk verdt å få lommeboka si stjålet for en slik opplevelse. Et sperret bankkort for alt det var vel verdt det. Jeg hadde tross alt et kort i reserve som jeg benyttet resten av turen. Lommeboka med alle korene fikk jeg jo igjen.

- Hotelleiren i Saigon: Selv om han virkelig stresset meg når han ikke visste hva en ”wallet” var, så var han en virkelig hyggelig fyr. Han prøvde å roe meg ned når det stod på som verst for den gamle søgningen.

- Den engelske gjengen som jeg reiste med i Kambodsja: Fint reisefølge som jeg hadde mye moro med.

- Crystal: Etter fem intense uker med reising var Crystal plassen å bo på. Jeg hang en del med dykkerpersonalet som jobbet for Crystal.

- Daryl: En spesiell takk til Darol fra Birmingham som introduserte meg til dykkerpersonalet.

- Alle de trivelige asiaterne: Nei, dere var ikke noen kløppere i engelsk, men dere gjorde alle et godt inntrykk som jeg vil huske lenge. Vi nordmenn har noe å lære fra dere.

- Ritchie og hans familie: Igjen takk for at jeg fikk bo hos dere da jeg kom hjem til Sydney for en natt etter Asia.

- Engelsk jente: Den engelske jenten som kom med gode reiseråd i New Zealand.

- Pinewood hostel: Tidenes hostel i qeenstown, New Zealand.

- De tyske på Pinewood: For en gangs skyld traff jeg på noen skikkelig trivelige tyskere.

- De svenske på Pinewood: Kjekke svenske karer som var en av få som forstod stavangerdialekten min.

- De engelske på pinewood: Jeg traff på fire fra engelske som jeg møtte stadig møtte på gjennom hele New Zealand og Fiji.

- Alle de som gav meg haik: Under haiketuren min i New Zealand haiket jeg med til sammen 19 biler. Jeg hadde det velig kjekt med alle sammen. mye pjatt, men det skapte virkelig ekstra krydder i hverdagen. Tusen takk for at jeg fikk sitte på med dere alle sammen.

- De engelske som jeg traff ute i Wellington. Vi fikk en fin kveld sammen i byen.

- Maria og Anna: To Svenske som jeg var på samme buss med på nordøyen. Vi hang mye sammen. Anna og meg sluntret unna den ni timers lange turen over et veldig kjent fjell (ble brukt under innspillingen av ringenes herre) og fant oss heller et annet fjell og bestige. Takk for et trivelig reisefølge.

- Martin og Ola: Dølingene som jeg traff på flyplassen i Fiji. Kunne ikke hatt et bedre reisefølge i Fiji.

- Staben på Mana, Fiji og generelt alle fra Fiji. Et triveligere folkeslag tviler jeg på at finnes.

- Mandy fra Florida: Min treningskamerat og turkamerat på Fiji. Vi hadde mange lange samtaler sammen. Takk.

- Runar: En skikkelig gladgutt fra Søgne (!). Han var veldig interessert i å finne ut hvem tyven i Saigon var. Vi hadde det veldig gøy på flyet fra Fiji til L.A til naboenes store ergrelse.

- New York City. En perfekt by å avslutte reisen i.


En stor takk til dere alle sammen!

Jeg håper dere lesere har hatt interesse av bloggen min. Dersom det skulle være noe dere lurer på er det bare å spørre.

Vel, det var alt fra meg!

Ha en riktig fin dag dere alle sammen!

Med Vennlig hilsen



Øystein Aspøy





Dette ble skrevet 27. mars 08 på flyet fra New York til København.

Fiji – It is Fiji time

Da jeg gikk ut av flyet i Fiji slo varmen om meg. Endelig var jeg tilbake til skikkelig varme temperaturer. I passkontrollen hørte jeg for sjeldenhetens skyld noen norske stemmer. Det viste seg at de skulle tilhøre to staute unge karer fra Gubransdalen, ekte ”dølinger”.
Ingen av oss hadde bestilt noe sted og bo på forhånd. Etter å ha gått igjennom tollen ble vi vinket bort av en mann fra et reisebyrå. Han hadde mange hosteller på mange forskjellige øyer en kunne velge mellom. Vi bestemte oss for og bestille et resort sammen. Fiji består av 316 øyer, så vi hadde litt å velge mellom. Etter litt om og men fikk vi til slutt valgt oss ei øy som virket passende for oss. ”Mana” var øyen vi skulle tilbringe de neste fem nettene på.

Vi fikk fort bekreftet at folkene fra Fiji har et veldig avslappet forhold til tid og tidspunkter. ”It’s Fiji time now,” var noe av det første vi fikk høre av hotellverten da vi ankom. Og ja, det var virkelig ”Fiji time.” Neste morning skulle en båt hente oss fra stranden halv ti. Da klokken nærmet seg ti spurte jeg om når båten kom. ”Nei, han kommer sikkert snart nå. Det kommer litt an på om han hadde en fuktig kveld i går,” sa hotellverten. Halv elleve kom det en båt. De ankret opp og begynte å levere ut forsyninger som de hadde med seg. Da det var gjort, trodde vi alle at vi skulle gå om bord. Men nei, da gikk kapteinen og satte seg ned for å snakke med kompisene sine i hostellbaren. Et godt kvarter seinere reiste han seg opp og sa at vi kunne gå om bord.
Båten var parkert ved stranden og kunne ikke stå helt med land. Vi måtte vasse til over knærne for å komme ut til båten. De med kjoler og bukser ble fort våte, for å si det slik. Det så ut som om alle tok det hele med stor ro. Etter en time kom vi frem til ”Mana”. Da stod hele staben på stranden for og sang velkomstsang for oss. Førsteinntrykket kunne ikke vært noe bedre, mens sola skinte. ”Mana” var en utrolig vakker og frodig øy. Resortet vårt var rett ved ei nydelig sandstrand.
Vi ble fort venner med folkene, både gjestene og staben. Alle gjestene var heldigvis mer eller mindre på samme alder som oss. Dagene gikk mye med til avslapping på stranden og kjøle seg av i vannet som holdt 30 grader. Mer sportslige aktiviteter var når vi gikk rundt hele øya. Det tok rundt tre timer. Staben arrangerte også en tur ut til en sandbank midt ute i havet hvor vi snorklet ved. En kunne også velge og dykke dersom en hadde kvalifikasjoner og penger til det. Personlig manglet jeg den siste biten. Om kveldene ble gjengen i det lystige laget da vi samlet oss på terrassen. Alle likte seg på ”Mana” og den herlige ”Fiji – time”.

Nord øya av New Zealand – fallskjerm og strikkhopp

I Wellington fikk jeg meldt meg på en buss som tok for seg litt av kysten og litt av innlandet her på nord øyen. Byen Wellington, som er hovedstaden var lite spennende så jeg fikk komt meg av gårde ganske kjapt. Første stopp var Napier. En liten plass med en fin svart steinstrand. Det var utrolig deilig å ligge på de oppvarmede steinene. På stranden ble det til og med avholdt to bryllup mens jeg var der. Napier hadde ikke noe særlig annet å by på, så neste dag bar det inn i landet til Taupo. Dette stedet er kjent for fallskjermhopping. En hel gjeng fra bussen meldte seg på et tandemhopp. Da vi kom frem til Taupo bar det mer eller mindre rett ut til flyplassen hvor hoppingen fant sted. Etter innveiing fikk vi på oss drakter og utstyr. Før vi gikk inn i flyet fikk vi forklart hva vi måtte gjøre etter at vi hadde hoppet ut av flyet. Det hele skulle visst gå mer eller mindre av seg selv sa instruktørene. Da flyet hadde lettet og vi begynte å stige høyere og høyere begynte jeg å kjenne nervene komme. Jeg måtte sjekke om jeg hang skikkelig fast til instruktøren. Han beroliget meg med at jeg var festet på firer forskjellige plasser. Mens hjertet banket hardt og nervene absolutt var til stede kom jeg til å tenke på da en 100 åring fra Norge hadde gjort et tandemhopp på bursdagen hennes. Etter det forsvant nervene helt. ”Dersom hun har gjort dette, skal i vert fall ikke jeg ha nerver før jeg gjør dette,” tenkte jeg. Etter det begynte jeg bare å glede meg til og hoppe ut.
Da vi hadde komt opp til 12000 fot, ble døra åpnet. Det ble sjokkerende kaldt i flyet. Plutselig så jeg en kameramann som hang ut av døra, klar til å hoppe sammen med de han skulle filme nedover. Det hele så lit uvirkelig ut. Par etter par hoppet de ut. Jeg var skikkelig gira på å komme meg ut av flyet. Vi fikk komt oss ut til døråpningen av flyet. Da først forstod jeg virkelig hva som ville skje. Det var liksom et godt stykke ned til bakken fra hvor jeg befant meg. Før jeg fikk tenkt meg om hadde vi tatt salto ut av flyet. Vi lå på ryggen og så flyet bli lengre og lengre borte mens jeg kjente farten bli høyere og høyere. De første fem sekundene mens vi lå på ryggen var jeg skikkelig redd og hadde hjertet i halsen. I ettertid ble disse sekundene de kjekkeste av hele opplevelsen. Etter å ha ligget på ryggen snudde vi oss på magen. Jeg nøt hvert sekund. Selv om jeg visste at jeg hadde en fart på over 200km/t mot bakken merket jeg ikke det. Jeg bare så at bakken kom nærmere. Vi hoppet over en stor innsjø. Utsikten var helt fantastisk. Rett før vi var i ferd med å suse gjennom et skylag foldet skjermen seg ut. Plutselig ble alt stille. Det var en skikkelig deilig og rolig stemning der oppe. Vi cruiset gjennom skylaget og jeg fikk også styre fallskjermen. Det skulle vise seg å være ganske enkelt. Etter ca fem minutter var vi trygt nede på bakken. Alle som hadde hoppet var helt i 100, alle ville opp igjen. Vi som alle hadde vært nervøse på forhånd var veldig glade for hva vi hadde gjort.

I Taupo kan en gå en veldig kjent tur over et fjell som også passerer noen vulkankrater. Mange scener fra Ringenes Herre skal visst være spilt inn her. Til tross for alt dette følte jeg ikke før å gå en slik tur. Det hele skulle visst ta åtte timer. Dessuten kostet det 50 dollar. ”Jeg akter ikke å betale penger for å gå en tur,” tenkte jeg. Heldigvis tenkte en svensk jente (Anna) det samme som meg. Vi bestemte oss for å gå ”egne veier” og fant et fjell i nærområdet. Den turen skulle visst også være veldig fin i følge de lokale. Dessuten fikk vi et fantastisk skue over Taupo og innsjøen samt hele området rundt. Startpunktet var ca en mil fra hvor vi bodde. En buss dertil kostet 25 dollar. Det var selvsakt helt uaktuelt å betale. Derfor stilte vi oss opp ved veikanten og haiket. Det var latterlig enkelt å få haik med en blond svensk jente på laget. Turen opp gikk veldig fint. Vi hadde en rask gange og kom opp på en time og et kvarter. Utsikten var som vi var blitt fortalt, veldig fin. Etter en god lunsjpause der oppe begynte vi hjemturen. På veien hjem tok vi et bad i innsjøen. Vi var veldig fornøyde med oss selv siden vi hadde ”gått mot strømmen”. Vi ville ikke gjøre noe bare fordi alle andre turister gikk den kjente fjellturen.
Neste dag reiste vi videre til Rotorua. På bussturen fant jeg ut at jeg måtte gjøre et strikkhopp. Jeg hadde angret dersom jeg ikke hadde gjort det. Før har jeg tenkt at jeg kan gjøre det når jeg kommer hjem, men jeg fant ut at det var en veldig dårlig og tynn unnskylding. Dersom en gjorde et strikkhopp før 11 om morgenen fikk en en t-skjorte på kjøpet. Det kunne jeg ikke motstå. Jeg fikk booket meg inn neste dag. Litt halvnervøs tidlig på morningen måtte jeg ta den lokale bussen før å komme meg til stedet hvor det skulle foregå. Jeg ble møtt av noen skikkelig hardbarka ekstremsportkarer. Etter å ha fått på meg utstyret bar det opp i liften. På vei opp var jeg litt nervøs, men jeg følte meg allikevel klar til å hoppe utfor. Da vi hadde kom 43 meter opp i luften stoppet kranen. Jeg måtte gå ut på en liten plattform utenfor selve liften. Med beina spent fast fikk jeg på et krøkket vis kom meg ut på den lille plattingen. Først da jeg fikk sett ned måtte jeg ta et lite skritt tilbake. Etter å ha pustet dypt hoppet jeg ut. Selve hoppet husker jeg ikke så mye av det var så kort. Jeg husker at det var veldig befriende og bare hoppe i det!

Etter to netter ute ved kysten har jeg nå kommet meg til Auckland. Jeg flyr herfra til Fiji. Det skal bli deilig med skikkelige strender og gode stabile temperaturer igjen!

Øystein haiker New Zealand

Det var mye å gjøre nede i Qeenstwon. Problemet var bare at alt var så utrolig dyrt. Det er ikke bra når lommeboka virkelig begynner å tømme seg for tiden. Det var en fin koselig by rett med en innsjø med høye fjell på hver av sidene. Hostellet jeg bodde på var et av de beste jeg har vært på. Folkene var også veldig kjekke. Et annet problem med byen var at det var utrolig kaldt der. Det vil si. Det var ikke kuldegrader, men jeg har ikke klær til kalde temperaturer. Etter to netter her bestemte jeg meg for å dra nordover til varmere strøk. Problemet var at jeg ikke ville ta bussen opp. Da jeg ikke har penger for å få litt spenning og action i hverdagen måtte jeg improvisere litt. Haiking skal visst være veldig utbredt her i NZ. Til og med i guidebøkene står det at det er trygt og vanlig med haiking. Derfor bestemte jeg meg for å haike opp til Christchurch.

Dag 1

Distanse: 335 km

Fra – til: Qeenstown – Timaru

Antall sjåfører: 4

Litt usikker på hvordan dette kom til å bli startet jeg å haike i rundt titiden mandags morgen. Jeg tok frem skiltet som jeg hadde laget for anledningen hvor det stod ”CHC” (Christchurch)
Nedenunder stod var det et stort smilefjes. Etter ca femten minutter fikk stoppet den første bilen. Han skulle ikke til Chirstchurch, men jeg kunne sitte på et stykke med han før han måtte svinge av til der hvor han skulle. Dette var en eldre mann mellom 50 og 60 år. Han hadde både vært i Kristiansund og Oslo. Jeg ble droppet av etter halvannen time. Da han svingte av veien. Jeg fikk haik bare et minutt etter. Jeg fikk bare sitte på en kilimeter for han skulle ikke samme vei. Jeg stod ikke lenge den neste gangen heller. Da ble jeg plukket opp av et eldre ektepar fra østkysten i Australia. Et par som likte å være på ferie og som likte det å være turist. De stoppet ikke få ganger for å se på fugler og ta bilder ved fotomotiver. Repertoaret av fuglearter var visst veldig skuffende her i New Zealand. Vi hadde også et stopp for kaffepause langs veien. Litt senere var det lunsjpause. Praten gikk veldig fint og det ble en del snakk om Australia. De skulle stoppe over for natten ved en liten landsby langs hovedveien. Dagen etter skulle de til et fjell en snau times kjøring fra landsbyen. Jeg fikk tilbudet om å være med dem dertil neste dag, men jeg ville fortsette. Klokken var bare rundt tre på dagen. Jeg stod 20 minutter før jeg ble plukket opp av en budbilsjåfør. Han skulle til Timaru, som ligger to timer sør for Christchurch. En skikkelig fining som ofte tok opp haikere langs veien. Da vi var fremme i Timaru gadd jeg ikke å stresse med og komme meg til Christchurch samme dag. Jeg sjekket inn på et hostel langs veien. På hostellet bodde det kun meg og en annen. Vi hadde hvert vårt 8-mannsrom. Jeg hadde en dobbelseng for meg selv. Hostellet hadde også gratis trådløst internett. Utrolig luksus for et så billig hostel.

Dag 2

Distanse: 160 km

Fra – til: Timaru – Christchurch

Etter å ha sovet ut til 12 neste dag begynte jeg å haike i ett tiden. Jeg startet å haike rett utenfor hostellet, mitt i byen. Etter ti minutter fant jeg ut at jeg måtte komme meg litt ut av sivilisasjonen, så jeg gikk et stykke for å komme meg litt vekk. Etter å ha gått snaue to km, prøvde jeg igjen. Det tok ikke mer enn 10 minutter før jeg ble plukket opp av en ung herremann som skulle til nabobyen en snau halvtime vekke.
Det tok ikke lang tid før noen stoppet igjen. Denne gangen var jeg heldig. Bilen skulle til Christchurch. Jeg ble plukket opp av et par fra Tyskland. De kjørte rundt i en typisk VW caravelle. Fra før av hadde de plukket opp to polske haikere. Da vi kom til Christchurch sjekket jeg inn på samme hostel som jeg bodde på da jeg var der for noen dager siden. Der fikk jeg litt av en overraskelse. Jeg traff på to som jeg hadde jobbet med i Stanthorpe. For en tilfeldighet. Litt senere på kvelden traff jeg på to svenske som jeg bodde på samme hostel med nede i Qeenstown.

Dag 3

Distanse: 350 km

Fra - til: Christchurch – Picton

Antall sjåfører: 9

Etter to netter i Christchurch var det en ny dag med tommelen opp. Jeg ville veldig gjerne komme meg til Picton, som er helt nord på sørøya. Derfra kan en ta ferjen over til nordøya.
Før jeg kom meg til Wellington måtte jeg sitte på med hele syv forskjellige. Åpenbart var det mange småturer. To av dem var bare noen få kilometer. Jeg ville gjerne komme meg til Wellington samme dag, så jeg startet allerede klokken åtte for og ha god tid. Jeg startet mer eller mindre midt i byen, ikke det beste stedet å stå, men en plass må en begynne. Jeg var heldig og fikk haik av en som fikk kjørt meg litt mer ut av byen. Jeg var fortsatt ikke helt ute av sivilisasjonen, så det var fortsatt litt vanskelig å gå haik. Omsider stoppet det en eldre kar som ofte tok opp haikere. Han gav meg 7 av 10 poeng som haiker. Han fortalte om en gutt han hadde plukket opp for en stund siden. Han hadde stått med håndflatene mot hverandre i halshøyde og sakt ”pleease”. Han kunne ikke annet enn å stoppe og plukke han opp. Ved denne turen kom jeg meg helt ut av byen. Jeg prøvde det nye trikset hans, uten hell. Etter en liten stund fikk jeg endelig haik igjen. Jeg kom ikke så veldig langt denne gangen heller. Etter et par slike korte turer til ble jeg satt av midt i ingenmannsland. Der så jeg to andre haikere. Da jeg snakket med dem spurte de om jeg haiket mot Christchurch for noen dager siden. Det viste seg at de hadde kjørt forbi meg da de hadde haiket den samme retningen. De neste to turene var ganske lange. En av den var med en skikkelig typisk langdistansesjåfør. Stor mage, sans for humor og med en skikkelig språklig sleng. Han var utrolig fascinert over ”The Vikings”. Etter å ha ledd og jattet med han i en drøy time ble jeg satt av. Den siste biten ble jeg plukket av et utrolig koselig par fra Londonområdet. De var veldig fascinert over hvordan denne ”backpackertingen” fungerte. Jeg fikk forklart dem litt om hva backpackerlivet går ut på. Da de satte meg av på ferjekaia var klokken rundt halv fire. Normalt tar turen rundt fem timer. For meg tok det syv og en halv. Det må jeg se meg fornøyd med. Dessuten kom jeg meg frem til Wellington samme dag.

Koh Tao - tid for .... avslapping

Etter en 48 timers busstur fra Siem Riep, Kambodsja, kom jeg til slutt frem til Koh Tao. Koh Tao er en liten tropisk øy på Thailands østkyst. Planen var å bare være her noen dager for så å komme meg over til naboøya. Men etter hvert falt jeg helt pladask for stedet så jeg endte opp med å være der i åtte dager. Jeg bodde på et fint resort rett på stranden. Rommet mitt hadde en stor seng og kabeltv. Det ble mye Premier League på meg.
Ellers så dykket jeg også litt. Fra mitt kurs i Australia var jeg kvalifisert til å gå ned til 18 meter. Jeg tok et lite minikurs som gjør at jeg nå kan gå ned til 30 meter. Selv om Koh Tao visst skal være en av de beste dykkeplassene i Thailand, vare forholdene veldig skuffende. Sammenlignet med Great Barrier Reef, Australia var sikten elendig. Da instruktørene en sjelden gang så skilpadder eller haier var de helt i hundre. I Australia så vi dette hele tiden. Men, men uansett er det alltid kjekt å bare være der nede. Puste under vann er en deilig og befriende følelse.
Været var utrolig flott. Med rundt tretti grader i lufta og snaut det samme i sjøen kunne jeg ikke klage. Jeg ble godt kjent med de som jobbet på dykkerskolen. Mange av dem hadde bare planlagt å være der i noen dager, men endte opp med og være der i flere måneder. Koh Tao er virkelig en fin plass. Det fikk jeg oppleve når jeg og noen svensker leide mopeder og kjørte rundt på øya.
Langs strendene var det restauranter og barer. Det var utrolig delig å nyte middagen på en av disse restaurantene, se sola gå ned i horisonten mens en hadde lyden av bølgene slå mot land.Hver kveld hadde barene på stranden ”fire show” på stranden. Noen lokale drev og sjonglerte med flammer mens de danset på en akrobatisk måte.
Koh Tao var en ferie fra reisingen for meg. Etter fem hektiske uker gjennom Asia, trengte jeg virkelig en pause. Det var så utrolig deilig å ta alt helt med ro i noen dager.
Etter åtte dager var jeg klar for en lang etappe til New Zealand via Sydney. Det ble tre dager med minimalt med søvn. Jeg tok en båt og et nattog fra Koh Tao til Bangkok. Flyturen fra Bangkok til Sydney var den desidert verste jeg har hatt. Det var helt umulig å få noe søvn. Jeg ankom Sydney på morningen og hadde en travel dag fremfor meg med mye praktisk å ordne. Jeg sov over hos min gamle kollega. Lengden på denne natten ble redusert til det minimale da det var sent i seng og tidlig opp for å rekke flyet. Det var trist og måtte si farvel til Sydney. Jeg har virkelig noen flotte minner fra den byen og jeg kommer garantert tilbake en gang.
Etter en fin flytur fra Sydney kom jeg frem til Christchurch, New Zealand. En utrolig flott og avslappende by. Det var en utrolig stor kontrast og komme fra byene i Asia til en så ren by. Alt er så utrolig skikkelig igjen. Alt i Asia var ”halvveis”. Prisene er plutselig veldig høye igjen. En kan ikke lengre sjekke inn på flotte hoteller, klage på at sengen er for liten eller at badet er for lite. Til gjengjeld er en garantert varm dusj og et normalt toalett som en ikke trenger å ”flushe” manuelt.
Etter to dager her i byen drar jeg ned til Qeenstown som er lengre sør på denne sør-øya. Det skal visst være en utrolig spennende by med mye og gjøre. Etter det er planen komme meg opp til nord-øya og tilbringe resten av oppholdet her. Sør-øya skal visst være veldig lik Norge med isbreer, fjell og fjorder. Da jeg har sett alt dette i Norge skal jeg konsentrere meg om nord-øya.