Øystein haiker New Zealand

Det var mye å gjøre nede i Qeenstwon. Problemet var bare at alt var så utrolig dyrt. Det er ikke bra når lommeboka virkelig begynner å tømme seg for tiden. Det var en fin koselig by rett med en innsjø med høye fjell på hver av sidene. Hostellet jeg bodde på var et av de beste jeg har vært på. Folkene var også veldig kjekke. Et annet problem med byen var at det var utrolig kaldt der. Det vil si. Det var ikke kuldegrader, men jeg har ikke klær til kalde temperaturer. Etter to netter her bestemte jeg meg for å dra nordover til varmere strøk. Problemet var at jeg ikke ville ta bussen opp. Da jeg ikke har penger for å få litt spenning og action i hverdagen måtte jeg improvisere litt. Haiking skal visst være veldig utbredt her i NZ. Til og med i guidebøkene står det at det er trygt og vanlig med haiking. Derfor bestemte jeg meg for å haike opp til Christchurch.

Dag 1

Distanse: 335 km

Fra – til: Qeenstown – Timaru

Antall sjåfører: 4

Litt usikker på hvordan dette kom til å bli startet jeg å haike i rundt titiden mandags morgen. Jeg tok frem skiltet som jeg hadde laget for anledningen hvor det stod ”CHC” (Christchurch)
Nedenunder stod var det et stort smilefjes. Etter ca femten minutter fikk stoppet den første bilen. Han skulle ikke til Chirstchurch, men jeg kunne sitte på et stykke med han før han måtte svinge av til der hvor han skulle. Dette var en eldre mann mellom 50 og 60 år. Han hadde både vært i Kristiansund og Oslo. Jeg ble droppet av etter halvannen time. Da han svingte av veien. Jeg fikk haik bare et minutt etter. Jeg fikk bare sitte på en kilimeter for han skulle ikke samme vei. Jeg stod ikke lenge den neste gangen heller. Da ble jeg plukket opp av et eldre ektepar fra østkysten i Australia. Et par som likte å være på ferie og som likte det å være turist. De stoppet ikke få ganger for å se på fugler og ta bilder ved fotomotiver. Repertoaret av fuglearter var visst veldig skuffende her i New Zealand. Vi hadde også et stopp for kaffepause langs veien. Litt senere var det lunsjpause. Praten gikk veldig fint og det ble en del snakk om Australia. De skulle stoppe over for natten ved en liten landsby langs hovedveien. Dagen etter skulle de til et fjell en snau times kjøring fra landsbyen. Jeg fikk tilbudet om å være med dem dertil neste dag, men jeg ville fortsette. Klokken var bare rundt tre på dagen. Jeg stod 20 minutter før jeg ble plukket opp av en budbilsjåfør. Han skulle til Timaru, som ligger to timer sør for Christchurch. En skikkelig fining som ofte tok opp haikere langs veien. Da vi var fremme i Timaru gadd jeg ikke å stresse med og komme meg til Christchurch samme dag. Jeg sjekket inn på et hostel langs veien. På hostellet bodde det kun meg og en annen. Vi hadde hvert vårt 8-mannsrom. Jeg hadde en dobbelseng for meg selv. Hostellet hadde også gratis trådløst internett. Utrolig luksus for et så billig hostel.

Dag 2

Distanse: 160 km

Fra – til: Timaru – Christchurch

Etter å ha sovet ut til 12 neste dag begynte jeg å haike i ett tiden. Jeg startet å haike rett utenfor hostellet, mitt i byen. Etter ti minutter fant jeg ut at jeg måtte komme meg litt ut av sivilisasjonen, så jeg gikk et stykke for å komme meg litt vekk. Etter å ha gått snaue to km, prøvde jeg igjen. Det tok ikke mer enn 10 minutter før jeg ble plukket opp av en ung herremann som skulle til nabobyen en snau halvtime vekke.
Det tok ikke lang tid før noen stoppet igjen. Denne gangen var jeg heldig. Bilen skulle til Christchurch. Jeg ble plukket opp av et par fra Tyskland. De kjørte rundt i en typisk VW caravelle. Fra før av hadde de plukket opp to polske haikere. Da vi kom til Christchurch sjekket jeg inn på samme hostel som jeg bodde på da jeg var der for noen dager siden. Der fikk jeg litt av en overraskelse. Jeg traff på to som jeg hadde jobbet med i Stanthorpe. For en tilfeldighet. Litt senere på kvelden traff jeg på to svenske som jeg bodde på samme hostel med nede i Qeenstown.

Dag 3

Distanse: 350 km

Fra - til: Christchurch – Picton

Antall sjåfører: 9

Etter to netter i Christchurch var det en ny dag med tommelen opp. Jeg ville veldig gjerne komme meg til Picton, som er helt nord på sørøya. Derfra kan en ta ferjen over til nordøya.
Før jeg kom meg til Wellington måtte jeg sitte på med hele syv forskjellige. Åpenbart var det mange småturer. To av dem var bare noen få kilometer. Jeg ville gjerne komme meg til Wellington samme dag, så jeg startet allerede klokken åtte for og ha god tid. Jeg startet mer eller mindre midt i byen, ikke det beste stedet å stå, men en plass må en begynne. Jeg var heldig og fikk haik av en som fikk kjørt meg litt mer ut av byen. Jeg var fortsatt ikke helt ute av sivilisasjonen, så det var fortsatt litt vanskelig å gå haik. Omsider stoppet det en eldre kar som ofte tok opp haikere. Han gav meg 7 av 10 poeng som haiker. Han fortalte om en gutt han hadde plukket opp for en stund siden. Han hadde stått med håndflatene mot hverandre i halshøyde og sakt ”pleease”. Han kunne ikke annet enn å stoppe og plukke han opp. Ved denne turen kom jeg meg helt ut av byen. Jeg prøvde det nye trikset hans, uten hell. Etter en liten stund fikk jeg endelig haik igjen. Jeg kom ikke så veldig langt denne gangen heller. Etter et par slike korte turer til ble jeg satt av midt i ingenmannsland. Der så jeg to andre haikere. Da jeg snakket med dem spurte de om jeg haiket mot Christchurch for noen dager siden. Det viste seg at de hadde kjørt forbi meg da de hadde haiket den samme retningen. De neste to turene var ganske lange. En av den var med en skikkelig typisk langdistansesjåfør. Stor mage, sans for humor og med en skikkelig språklig sleng. Han var utrolig fascinert over ”The Vikings”. Etter å ha ledd og jattet med han i en drøy time ble jeg satt av. Den siste biten ble jeg plukket av et utrolig koselig par fra Londonområdet. De var veldig fascinert over hvordan denne ”backpackertingen” fungerte. Jeg fikk forklart dem litt om hva backpackerlivet går ut på. Da de satte meg av på ferjekaia var klokken rundt halv fire. Normalt tar turen rundt fem timer. For meg tok det syv og en halv. Det må jeg se meg fornøyd med. Dessuten kom jeg meg frem til Wellington samme dag.