Nord øya av New Zealand – fallskjerm og strikkhopp

I Wellington fikk jeg meldt meg på en buss som tok for seg litt av kysten og litt av innlandet her på nord øyen. Byen Wellington, som er hovedstaden var lite spennende så jeg fikk komt meg av gårde ganske kjapt. Første stopp var Napier. En liten plass med en fin svart steinstrand. Det var utrolig deilig å ligge på de oppvarmede steinene. På stranden ble det til og med avholdt to bryllup mens jeg var der. Napier hadde ikke noe særlig annet å by på, så neste dag bar det inn i landet til Taupo. Dette stedet er kjent for fallskjermhopping. En hel gjeng fra bussen meldte seg på et tandemhopp. Da vi kom frem til Taupo bar det mer eller mindre rett ut til flyplassen hvor hoppingen fant sted. Etter innveiing fikk vi på oss drakter og utstyr. Før vi gikk inn i flyet fikk vi forklart hva vi måtte gjøre etter at vi hadde hoppet ut av flyet. Det hele skulle visst gå mer eller mindre av seg selv sa instruktørene. Da flyet hadde lettet og vi begynte å stige høyere og høyere begynte jeg å kjenne nervene komme. Jeg måtte sjekke om jeg hang skikkelig fast til instruktøren. Han beroliget meg med at jeg var festet på firer forskjellige plasser. Mens hjertet banket hardt og nervene absolutt var til stede kom jeg til å tenke på da en 100 åring fra Norge hadde gjort et tandemhopp på bursdagen hennes. Etter det forsvant nervene helt. ”Dersom hun har gjort dette, skal i vert fall ikke jeg ha nerver før jeg gjør dette,” tenkte jeg. Etter det begynte jeg bare å glede meg til og hoppe ut.
Da vi hadde komt opp til 12000 fot, ble døra åpnet. Det ble sjokkerende kaldt i flyet. Plutselig så jeg en kameramann som hang ut av døra, klar til å hoppe sammen med de han skulle filme nedover. Det hele så lit uvirkelig ut. Par etter par hoppet de ut. Jeg var skikkelig gira på å komme meg ut av flyet. Vi fikk komt oss ut til døråpningen av flyet. Da først forstod jeg virkelig hva som ville skje. Det var liksom et godt stykke ned til bakken fra hvor jeg befant meg. Før jeg fikk tenkt meg om hadde vi tatt salto ut av flyet. Vi lå på ryggen og så flyet bli lengre og lengre borte mens jeg kjente farten bli høyere og høyere. De første fem sekundene mens vi lå på ryggen var jeg skikkelig redd og hadde hjertet i halsen. I ettertid ble disse sekundene de kjekkeste av hele opplevelsen. Etter å ha ligget på ryggen snudde vi oss på magen. Jeg nøt hvert sekund. Selv om jeg visste at jeg hadde en fart på over 200km/t mot bakken merket jeg ikke det. Jeg bare så at bakken kom nærmere. Vi hoppet over en stor innsjø. Utsikten var helt fantastisk. Rett før vi var i ferd med å suse gjennom et skylag foldet skjermen seg ut. Plutselig ble alt stille. Det var en skikkelig deilig og rolig stemning der oppe. Vi cruiset gjennom skylaget og jeg fikk også styre fallskjermen. Det skulle vise seg å være ganske enkelt. Etter ca fem minutter var vi trygt nede på bakken. Alle som hadde hoppet var helt i 100, alle ville opp igjen. Vi som alle hadde vært nervøse på forhånd var veldig glade for hva vi hadde gjort.

I Taupo kan en gå en veldig kjent tur over et fjell som også passerer noen vulkankrater. Mange scener fra Ringenes Herre skal visst være spilt inn her. Til tross for alt dette følte jeg ikke før å gå en slik tur. Det hele skulle visst ta åtte timer. Dessuten kostet det 50 dollar. ”Jeg akter ikke å betale penger for å gå en tur,” tenkte jeg. Heldigvis tenkte en svensk jente (Anna) det samme som meg. Vi bestemte oss for å gå ”egne veier” og fant et fjell i nærområdet. Den turen skulle visst også være veldig fin i følge de lokale. Dessuten fikk vi et fantastisk skue over Taupo og innsjøen samt hele området rundt. Startpunktet var ca en mil fra hvor vi bodde. En buss dertil kostet 25 dollar. Det var selvsakt helt uaktuelt å betale. Derfor stilte vi oss opp ved veikanten og haiket. Det var latterlig enkelt å få haik med en blond svensk jente på laget. Turen opp gikk veldig fint. Vi hadde en rask gange og kom opp på en time og et kvarter. Utsikten var som vi var blitt fortalt, veldig fin. Etter en god lunsjpause der oppe begynte vi hjemturen. På veien hjem tok vi et bad i innsjøen. Vi var veldig fornøyde med oss selv siden vi hadde ”gått mot strømmen”. Vi ville ikke gjøre noe bare fordi alle andre turister gikk den kjente fjellturen.
Neste dag reiste vi videre til Rotorua. På bussturen fant jeg ut at jeg måtte gjøre et strikkhopp. Jeg hadde angret dersom jeg ikke hadde gjort det. Før har jeg tenkt at jeg kan gjøre det når jeg kommer hjem, men jeg fant ut at det var en veldig dårlig og tynn unnskylding. Dersom en gjorde et strikkhopp før 11 om morgenen fikk en en t-skjorte på kjøpet. Det kunne jeg ikke motstå. Jeg fikk booket meg inn neste dag. Litt halvnervøs tidlig på morningen måtte jeg ta den lokale bussen før å komme meg til stedet hvor det skulle foregå. Jeg ble møtt av noen skikkelig hardbarka ekstremsportkarer. Etter å ha fått på meg utstyret bar det opp i liften. På vei opp var jeg litt nervøs, men jeg følte meg allikevel klar til å hoppe utfor. Da vi hadde kom 43 meter opp i luften stoppet kranen. Jeg måtte gå ut på en liten plattform utenfor selve liften. Med beina spent fast fikk jeg på et krøkket vis kom meg ut på den lille plattingen. Først da jeg fikk sett ned måtte jeg ta et lite skritt tilbake. Etter å ha pustet dypt hoppet jeg ut. Selve hoppet husker jeg ikke så mye av det var så kort. Jeg husker at det var veldig befriende og bare hoppe i det!

Etter to netter ute ved kysten har jeg nå kommet meg til Auckland. Jeg flyr herfra til Fiji. Det skal bli deilig med skikkelige strender og gode stabile temperaturer igjen!