Dykking, litt backpacking så plutselig Noosa

Siden sist har jeg komt meg opp til Cairns og tatt dykkerlappen. Her oppe er det mye varmere enn i Sydney. Alt er mye mer avslappet her. Sentrum er på størrelse med Sandnes. Hostellet jeg bor på for øyeblikket er jeg meget fornøyd med. Egen pool, bar og grill. De serverer ”all you can eat” buffet her. Det har sine positive og negative sider. Første dagen spiste jeg så mye at jeg følte meg lite komfortabel resten av kvelden.

Jeg meldte meg på dykkerkurset første dagen. Dette var et kurs som gikk over fem dager. To dager besto i teori og øving i et basseng. De tre siste bodde jeg på en båt. Her gikk vi igjennom det vi hadde øvet på i bassenget. Etter fem dykk med drilling og øving var alle vel klassifisert til å få lappen. Nå kan jeg dykke ned til 18 meter over hele verden. De første ni dykkene dykket jeg med en instruktør eller en mer erfaren. Det siste dykket var jeg og en annen jente som gikk på samme kurset helt alene. Navigering under vann er noe jeg er lite kjent med. Derfor var jeg veldig spent på hvordan dette ville gå, vi var tross alt helt på egenhånd. Vi satte opp en rute under vann og håpet på det beste. Heldigvis gikk det helt fint.

Følelsen av å puste under vann er helt fantastisk. Det er en helt annen verden der nede. Synet av korallene og fiskene kan ikke beskrives med ord. Det kan bare oppleves. Til sammen hadde jeg ti dykk, ett av dem var et nattdykk. Det var veldig spesielt, men jeg foretrekker å dykke om dagen da en ser mer farger og forskjellige fisker da. Tre ganger så jeg hai. Riktignok av den mindre utgaven. Nemo og skilpadder var også å se. Været var helt fantastisk solskinn hver dag. Forholdene hadde ikke vært så gode på over seks måneder sa instruktørene. Sikten var 30 meter under vann. Temperaturen i vannet var 27 grader, så en trengte ikke våtdrakt.

Folkene om bord også veldig bra. Det gjorde opplevelsen enda bedre. Vi ble en fin og sammensveiset gjeng etter hvert. Alderen lå mellom 19 og 40+.

Backpacking

Jeg var veldig rastløs på å komme meg videre og få meg en jobb en plass. Jeg har en kontakt i Airlie Beach som kanskje kan gi meg en jobb på en seilbåt. Han skulle ringe meg så snart han visste noe mer. Jeg kunne ikke være i Cairns lengre, så jeg begynte turen nedover til Magnetic Island mens jeg ventet på noe videre beskjed fra kontakten. Dette skulle være en meget idyllisk og rolig liten øy ute i Great Barrier Reef. Jeg satte meg på bussen i Cairns uten å ha noen videre planer om hvor jeg skulle sove når mørket røynet på. Bussturen tok ca seks timer. Jeg sov for det meste av turen. For å komme ut til øya, måtte en ta en ti minutters båttur. På båten begynte jeg å kikke i Lonly Planet boka for å finne et hostel for natten. Da jeg gikk av båten hadde jeg ikke noen aning om hvordan jeg skulle komme meg til det hostellet jeg hadde funnet. Heldigvis var jeg ikke alene om å vite noe om når neste buss kom, eller om det i det hele tatt kom noen buss.

Etter en liten stund gikk jeg bort til noen engelske gutter. De hadde på et uvisst vis funnet en rutetabell. Neste buss var visst like rundt hjørnet. De skulle bo på et annet hostel enn hva jeg hadde funnet, men dette skulle visst være veldig bra hadde de hørt. Derfor ble jeg med dem til deres hostel. Da jeg kom fram og skulle sjekke inn for natten viste det seg at det var fullt for natten. Jeg fikk nummeret til et annet hostel av resepsjonisten og fikk booket en seng der. For å komme seg til det hostellet måtte en ta bussen. På bussholdeplassen traff jeg to fra Tyskland, som begge reiste alene. De hadde funnet et veldig billig hostel for natten. Jeg fikk booket er rom sammen med dem i stedet. Hostellet var helt nede ved stranden og hadde i og for seg fasciliteter som pool, bar, kjøkkenmuligheter, internettkafe og bistro. Vi var alle veldig sultne, så vi fikk i oss noe mat ganske kjapt. Senere på kvelden ble vi kjent med noen fra Holland, Sveits og England. Til tross for å ha sovet nesten hele bussturen var jeg rimelig trøtt, så jeg tok en tidlig kveld. Heldigvis fikk vi seksmannsrommet for oss selv den natten.

Da vi sto opp fant jeg og den ene tyskeren med navn, Fabian ut at vi skulle leie en bil så vi kunne se hele øya. Bilen var en veldig liten bil med plass til fire uten tak. Dessverre fikk jeg ikke tatt et bilde av den. Førsteprioritet var å få oss noe mat, så vi kjøpte noe brød og pålegg og hadde picnic ute på en pir. Rett etter frokost ringte kontakten i Airlie Beach. Jeg kunne gjøre en prøvejobb neste dag. Det krevde at jeg måtte være der om morgenen. Den bussen jeg hadde booket til Airlie Beach ville komt der i tretiden. Derfor var det bare en ting å gjøre, ombestille billetten slik at jeg kom til Arlie dagen før. Jeg kunne få sove hos kontakten, med navn, Mitch sin leilighet over natten. Dette var en stor lettelse. Det er skremmende hvor mye penger det går når en er ute å reiser.

Bussen gikk ikke før 19.25 senere på dagen, så jeg hadde god tid til å utforske øya. Vi kjørte litt frem og tilbake før vi fant en tursti. Vi bestemte oss for å gi den et forsøk. Langs stien var det mange utsiktspunkt over hele øya. Dessuten så vi også Koalaer oppe i trærne. Etterpå gikk vi å slappet av på stranden, her traff vi også de fra Holland og Sveits.

Rett før jeg reiste til Australia hadde jeg en betennelse i tannkjøttet på grunn av visdomstannen. Den har nå kommet tilbake igjen. Denne betennelsen gjør det svært ubehagelig å svelge. Etter å ha hatt det i en uke uten bedring, fant jeg ut at det var best å komme seg til lege for å få skrevet ut en resept for antibiotika og noe smertestillende. Derfor måtte jeg forlate øya i femtiden for å rekke et legebesøk. Ved båtterminalen fikk jeg hjelp av ei meget hjelpsom dame til å finne en doktor. Jeg ringte og bestilte en legetime klokken 1800. Det skulle gi meg plenty av tid til å få resept, kjøpe antibiotika og få meg noe mat før bussturen. Da jeg kom til legesenteret var det som alltid litt kø, men jeg regnet med å være inne til i hvert fall halv syv. Tiden gikk og jeg begynte å ble litt urolig, jeg måtte rekke bussen 1925. Da den nærmet seg syv fant jeg ut at jeg bare hadde tid til legebesøket. Apoteket og maten fikk vente. Jeg snakket med resepsjonisten og ba pent om å komme inn til den doktoren som strakts var ledig. Hun skulle se hva hun kunne gjøre. Da klokken var 1905 kom jeg inn til doktoren. Jeg forklarte hva problemet var og ba om resept. Jeg sa at jeg måtte rekke en buss, og at jeg ikke hadde tid til å gå til apoteket. Heldigvis kunne han hjelpe meg med noen antibiotikapiller. Etter å ha betalt regningen sprang jeg det jeg kunne ned til båtterminalen igjen for å rekke bussen. Da jeg kom ned var buss-sjåføren i ferd med å lesse inn siste bag. Jeg sa at jeg hadde tingene mine inne i terminalen. Heldigvis kunne han vente på meg. Jeg fikk lagt tingene inn i bagasjerommet, og satte meg svett og ekkel inn i bussen.

Bussen skulle ankomme rundt midtnatt og jeg hadde allerede avtalt med Mitch at han skulle hente meg på bussholdeplassen. Klokken elleve tikket det inn en melding på mobilen fra Mitch. Han ba pent om å få slippe å hente meg på grunn av en dundrende hodepine, så han ville gjerne legge seg. I samme melding ga han en tydelig beskrivelse om hvordan jeg skulle finne hvor han bodde. Airlie Beach er ikke så stort så det skulle ikke være noe problem å finne det tenkte jeg.

En halvtime senere når jeg skulle lese meldingen på nytt for å sjekke opp med kartet i Lonly planet boka gikk tastene på mobilen i stå. Det gjorde at det ikke gikk an å lese meldingen. Dessuten gikk batteriet etter kort tid. ”Nå har jeg eg problem,” tenkte jeg. Jeg ville for all del unngå og ringe Mitch fra en annen telefon. Jeg husket deler av meldingen noe med et ”whitsunday sail loft” skilt, en hvit bil og en rød sofa. ”Bedre enn ingenting” tenkte jeg. Da jeg gikk av bussen fikk jeg prayet en taxi og fikk spurt om han visste hvor et ”Whitsunday sail loft” skilt var. Joda det visste han. ”Fantastisk endelig litt hell,”tenkte jeg. Da jeg gikk av taxien ved skiltet så jeg straks en hvit bil utenfor et hus. ”Nesten for godt til å være sant,” tenkte jeg. Jeg kjente på døren og den var åpen. Jeg gikk inn i stuen og bar alle tingene mine inn i stua (Jeg har ikke nevnt dette før men med meg på turen bærer jeg et tometers surfebrettbag, en stor koffert, en laptopveske og en dagstursekk). Her var det noe som ikke stemte. Sofaen som var i stua var ikke rød. Det vil si den hadde røde og beige striper, men jeg ville aldri kalt den for rød. Nå visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Hvis jeg var i feil hus og noen kom inn, ville jeg ikke akkurat følt meg høy i hatten. Jeg fant ut at det var best å finne ut om det kanskje var nabohuset. Jeg hadde tross alt ikke lest hele veibeskrivelsen. Jeg kjente på døra og også den var åpen. Jeg gikk inn og der var det en rød sofa, men også her var det noe som ikke stemte. Fra det ene rommet kom det høye lyder fra stereoen og Mitch sa at han måtte sove. Jeg banket forsiktig på døra, ut kom det en halvnaken fyr. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne og stammet frem ”eehh, emmm, are you Mitch?”. Han kunne bekrefte at det var han ikke. Jeg prøvde febrilsk å få frem deler av historien om at jeg bare hadde lest deler av veibeskrivelsen. Midt i avbrøt han meg og sendte meg på dør. Jeg har defintitivt følt meg mer komfortabel enn da. Jeg fant ut at jeg måtte ringe. Jeg fant en telefonboks og ringte. Han forklarte at det var på andre siden av veien fra skiltet og at det var med en hvit bil og at det var en rød sofa på terassen. ”Andre siden av veien ja, genialt!” tenkte jeg. Jeg gikk inn i det første huset igjen for å hente tingene mine for å fortsette letingen. Etter to minutter fant jeg den røde sofaen på terrassen. Jeg sovnet faktisk rimelig kjapt den kvelden.

Mitch, vekket meg i åttetiden dagen etterpå. Vi fikk hilst på hverandre og hadde en drøs i bilen ned til havna for å klarlegge hva jobben jeg kunne få gikk ut på. Den bestod av å ta vel i mot passasjerene, lage all mat og stå for all jobb med seilene på båten, samt forefallende arbeid. Denne turen skulle jeg fungere som hans høyre hånd, lære måltidene og seilingen. Passasjerene var veldig hyggelige, de var alle par fra europa. Seilingen gikk ikke så verst jeg lærte mer og mer fra dag til dag. Matlagingen gikk ikke så galt det heller. Dersom jeg hadde hatt to tre turen til skulle jeg nok klart å komt inn i det. Det hadde vært en enorm opplevelse og erfaring for livet. Men allikevel, det å ha det fulle ansvaret for seilingen, maten og alle passasjerene om bord tror jeg ville ha blitt litt i det meste laget. Dessuten tror jeg ikke at jeg hadde taklet og vært ”stucked” i en båt nærmest 24/7. Seilbåtlivet er ganske lat livsstil, og det er ikke akkurat hva jeg er vant med. Jeg hadde bare hatt en fridag i uken. Dessuten savner jeg surfingen. Derfor bestemte jeg meg for å hoppe på første buss til Noosa. Etter seksten timer på buss var jeg i Noosa. Planen er å få seg en jobb og bli her for noen måneder.