Alt har sin ende

Jeg fløy inn til New York fra Fiji. Det var store tidsforskjeller og temperaturforskjeller mellom de to stedene. Jeg fløy fra Fiji iført shorts og t-skjorte. Da jeg ankom NY var det knappe fem grader i luften. Det var litt av en forskjell kan en si. Jeg landet i NY rundt seks på lørdags morgen. I mitt hode var klokken ett søndags natt. Det var bare å holde seg våken hele dagen frem til sengetid. Dersom jeg hadde lagt meg til å sove vill jeg bare gjort det verre. Jeg fikk besøkt de viktigste stedene en turist bør besøke. Alt utenom Empire State building. Jeg aktet ikke å stå tre timer i kø for å ta en heis opp til 86 etg for og få en fin utsikt over byen. Jeg gikk i en annen bygning som er nesten like høy. Jeg fikk et fint skue over byen nattestid. Selve byen New York imponerte meg veldig positivt. Det er en flott by spesielt med central park midt i byen. Dessuten er det utrolig enkelt å finne frem. Folkene hadde jeg ikke det samme inntrykket av. Noen var kjekke, men de fleste virket veldig leie av turister. De hadde ikke mye lyst til å slå av en prat. Stor kontrast fra hva jeg er vant med fra alle andre plasser jeg har vært. Men igjen, byen er en fantastisk by, som virkelig falt i smak. Det er ikke uten grunn den er kalt ”the big apple”.
Jeg fikk gått på tre stand up shows. Alle var bra, men kvaliteten på humoren var til tider varierende. Det kunne bli litt vel mange vitser om sex og homoseksualitet. Komikerne var kjente personer som hadde opptred utallige ganger på TV.
Jeg fikk også gått på en basketball kamp. Det virket som om de lokale heller brukte dette som en unnskylding til å spise junk food. Det var jammen ikke mye stemning de drøyt 60 tusen publikummerne ga fra seg. Folk var mer opptatt av med å dyppe pomesfriten i fetende dressing. Stemningen snudde seg raskt under pausene. Pauseunderholdningen var høyt prissatt. Stemningen derimot stod i taket da 12 lettkledde dansere entret parketten. Publikum stoppet raskt spisingen da kan jeg fortelle.

En uke for meg selv i New York var en utrolig bra måte å avslutte reisen på. Nå er det over. Min syv måneders reise er nå ved veis ende. I skrivende stund sitter jeg på flyplassen i New York, klar til min siste flytur til hjem kjære hjem. Mye har skjedd siden jeg satte meg på flyet til Sydney for syv mnd siden. Dette har vært et fantastisk år jeg aldri ville vært foruten. Jeg har lært så utrolig mye om meg selv. Jeg har blitt kjent med folk og kulturer fra hele verden.

Jeg har møtt utallige folk på reisen. Noen har gjort en større innflytelse enn andre. Jeg vil gjerne takke de som virkelig har krydret turen min og som jeg vil huske ekstra godt.

- Linn Slåttedal Jacobsen: Jeg er veldig glad for at du ville være med meg til Sydney. Vi hadde en fin tid i leiligheten i Bondi beach.

- Paula: Kjempekjekk ”flatmate” fra Brasil. Vi hadde mange samtaler sammen.

- Juan: Gjorde førsteinntrykket mitt av Bondi Beach helt topp. Tusen takk for at du lærte meg å surfe.

- Torstein og Aman (Marcel): Gode kompiser som bodde i leiligheten under meg. Jeg gikk alltid innom dem for å slå av en prat når jeg gikk hjem.

- Damoe: Det var han som ga meg en kontakt i airlie beach slik at jeg kunne få en jobb der.

- Alle sjefene på Tea Gardens Hotel: Tusen takk for at dere ansatte meg. Jeg hadde en fantastisk tid sammen med kollegaene mine. Jeg hadde en fin tid på Tea Gardens.

- Sugar: Det var han som hadde meg under oppsyn under prøvedagen jeg hadde. Tusen takk for at du anbefalte meg til sjefene etter at jeg var ferdig.

- Ritchie: Den beste australske kameraten jeg hadde. Han hadde ansvaret over bottle shopen på Tea Gardens. Vi hadde noen skikkelig fine opplevelser sammen. Jeg har lært mye av deg. Takk for at du introduserte meg til kameratene dine. Vi hadde alle noen flotte dager i Sydney når jeg kom tilbake.

- Drew: Han hadde ansvaret for spillebaren. Jeg hadde alltid lunsjen min inne hos han. Vi hadde mange kjekke samtaler sammen. Da jeg kom på jobb gikk jeg alltid innom han for og slå av en prat før jobb. Han var veldig misunnelig over lunsjmaten min som jeg hadde laget selv. ”Are you having meat burges today as well?”

- James, Tash, Victoria, Sunil, Nora, vaktene, skiftlederne: Fantastiske kollegaer som skapte et veldig godt sosialt miljø.

- Den engelske gjengen jeg traff i Cairns.

- Cairns Diving Center: Jeg tok dykkerlappen med dette firmaet. Det var en av de kjekkeste tingene jeg gjorde i Australia.

- Mitch: Det var han som ga meg muligheten til å prøvejobbe på en av seilbåtene. Dessverre måtte jeg takke nei til jobben av ulike årsaker.

- Anders: Svensken som kom bort og snakket med meg i Noosa. Vi hang sammen de neste ti dagene. Skikkelig fining! Vi laget verdens beste barbecue sammen. Tusen takk!

- Maddy: Den engelske jenten som mente hun hadde vært i Helsinki, Norway. Vi hatte en fantastisk tur langs kysten sammen. Vi møttes igjen den dagen jeg fløy til Bangkok.

- Gruppen på Fraser Island: Vi hadde en fin tid på fraser island. En spesiell takk til Anders, Bram og Charlotte. Jeg møtte både Bram og Charlotte igjen i Sydney.

- Bundaberg: Latterlig hostel, latterlig jobb og en latterlig sjef gjorde min tre dager lange karriere i Bundaberg verdt forsøket.

- ”Yo-fyren”: Han som dro meg med på den lokale baren i Bundaberg når jeg stod å ventet på bussen. Jeg hadde planlagt å sove på bussholdeplassen. Den planen ble spolert av han. Vi hadde en kjekk kveld sammen uansett.

- Backpackers of 80: Hostellet jeg bodde på under oppholdet i Stanthorpe. Her har jeg mange gode minner. En skikkelig trivelig hosteleier som jeg alltid slo av en prat med.

- Chris: Sjefen min da jeg jobbet på nektarinfarmen. Tidens fining.

- Sjefen da jeg jobbet på harvestmaskinen: Skrue som skapte en undrende stemning i leiren på grunn av hans manglede vilje til å informere oss om arbeidsdagens ende.

- James: God kompis på hostellet. Vi hadde utallige middager og kaffeslabberas sammen.

- Christian: Til en forandring traff jeg en norsk på reisen. Christian var en skikkelig trivelig Bergenser. Vi feiret jul sammen i Stanthorpe.

- Alexis: En livsnyter av de sjeldne fra Manchester, England. Skikkelig interessant fyr som etter hvert skulle ta seg hjem til England over land.

- Egypteren: En hyggelig fyr fra Egypt skaffet meg boende i Syndey mens vi var i Stanthorpe. Han hadde en leilighet i Sydney som han leide ut til en venn. Der kunne jeg bo under nyttår.

- Caroline: Den franske jenten som jeg traff i Byron Bay. Vi hadde en fin tur opp til lysthuset.

- Egypter2: Han som jeg delte leilighet med i Sydney under nyttår. Takk for at jeg fikk bo der.

- Josh og hans famile: Det ble forandring i planene i siste liten på nyttårsaften. Jeg endte opp med å feire kvelden med Josh og Victoria (to tidligere kollegaer) og Joshs familie. Vi hadde en kjempekveld sammen. Tusen takk for at jeg fikk være med!

- Erin: Jenten jeg bodde hos i Melbourne. Jeg ble invitert ned etter at jeg traff henne i Cairns. Vi dro på sightseeing i Melbourne og biltur langs sørkysten.

- Ritchie og hans familie: Takk for at jeg fikk bo hos dere de dagene jeg var i Sydney før Asia.

- Tuk tuk sjåføren i Bangkok: Ja, jeg ble lurt av han, men det skapte nå en god historie som jeg ikke vil glemme.

- Konduktøren på nattoget fra Bangkok til Chiang mai: Jeg følte meg ikke helt vel da jeg satte meg på toget. Jeg forberedte meg på en natt uten noe særlig søvn på et togsete. Plutselig kom det som jeg trodde var en reddende engel og spurte ”make bed now?”. På et halvt minutt hadde han satt sammen en seng. Jeg fikk en god natt søvn allikevel.

- Damen på stamrestauranten i Chiang Mai: Hun laget skikkelig god mat og jeg følte meg veldig velkommen i restauranten.

- Guiden under trekkingen i Thailand: Foruten å si ”My friend”, var han en god guide som skapte stemning i gruppen.

- Guide2. Etter turen tok gruppa med på en ”all you can eat” thai restaurant og thai boksing.

- De tre Aussiene som jeg reiste med i Laos og Vietnam. Jim, Luci og Michael: Tusen takk for et kjempe reisefølge. En spesiell takk til Michael som arrangerte bursdagsfest for meg i Laos. Michael lærte jeg mye av.

- Strandselgeren i Nha Trang: I Nha Trang kom det en liten jente på tolv år bort til oss for å selge ting til Michael og meg. Ei jente som virkelig hadde spirit og kremmerhånd. Vi spilte kort spill og måtte kjøpe tingene hennes ettersom vi tapte. Vi tipset en del ettersom hun var den beste engelsksnakkende personen vi hadde møtt i Vietnam.

- Strandbaren i Nha Trang: Jeg og Michael hadde tidens kveld her.

- Tyven i Saigon fra Søgne: Det var faktisk verdt å få lommeboka si stjålet for en slik opplevelse. Et sperret bankkort for alt det var vel verdt det. Jeg hadde tross alt et kort i reserve som jeg benyttet resten av turen. Lommeboka med alle korene fikk jeg jo igjen.

- Hotelleiren i Saigon: Selv om han virkelig stresset meg når han ikke visste hva en ”wallet” var, så var han en virkelig hyggelig fyr. Han prøvde å roe meg ned når det stod på som verst for den gamle søgningen.

- Den engelske gjengen som jeg reiste med i Kambodsja: Fint reisefølge som jeg hadde mye moro med.

- Crystal: Etter fem intense uker med reising var Crystal plassen å bo på. Jeg hang en del med dykkerpersonalet som jobbet for Crystal.

- Daryl: En spesiell takk til Darol fra Birmingham som introduserte meg til dykkerpersonalet.

- Alle de trivelige asiaterne: Nei, dere var ikke noen kløppere i engelsk, men dere gjorde alle et godt inntrykk som jeg vil huske lenge. Vi nordmenn har noe å lære fra dere.

- Ritchie og hans familie: Igjen takk for at jeg fikk bo hos dere da jeg kom hjem til Sydney for en natt etter Asia.

- Engelsk jente: Den engelske jenten som kom med gode reiseråd i New Zealand.

- Pinewood hostel: Tidenes hostel i qeenstown, New Zealand.

- De tyske på Pinewood: For en gangs skyld traff jeg på noen skikkelig trivelige tyskere.

- De svenske på Pinewood: Kjekke svenske karer som var en av få som forstod stavangerdialekten min.

- De engelske på pinewood: Jeg traff på fire fra engelske som jeg møtte stadig møtte på gjennom hele New Zealand og Fiji.

- Alle de som gav meg haik: Under haiketuren min i New Zealand haiket jeg med til sammen 19 biler. Jeg hadde det velig kjekt med alle sammen. mye pjatt, men det skapte virkelig ekstra krydder i hverdagen. Tusen takk for at jeg fikk sitte på med dere alle sammen.

- De engelske som jeg traff ute i Wellington. Vi fikk en fin kveld sammen i byen.

- Maria og Anna: To Svenske som jeg var på samme buss med på nordøyen. Vi hang mye sammen. Anna og meg sluntret unna den ni timers lange turen over et veldig kjent fjell (ble brukt under innspillingen av ringenes herre) og fant oss heller et annet fjell og bestige. Takk for et trivelig reisefølge.

- Martin og Ola: Dølingene som jeg traff på flyplassen i Fiji. Kunne ikke hatt et bedre reisefølge i Fiji.

- Staben på Mana, Fiji og generelt alle fra Fiji. Et triveligere folkeslag tviler jeg på at finnes.

- Mandy fra Florida: Min treningskamerat og turkamerat på Fiji. Vi hadde mange lange samtaler sammen. Takk.

- Runar: En skikkelig gladgutt fra Søgne (!). Han var veldig interessert i å finne ut hvem tyven i Saigon var. Vi hadde det veldig gøy på flyet fra Fiji til L.A til naboenes store ergrelse.

- New York City. En perfekt by å avslutte reisen i.


En stor takk til dere alle sammen!

Jeg håper dere lesere har hatt interesse av bloggen min. Dersom det skulle være noe dere lurer på er det bare å spørre.

Vel, det var alt fra meg!

Ha en riktig fin dag dere alle sammen!

Med Vennlig hilsen



Øystein Aspøy





Dette ble skrevet 27. mars 08 på flyet fra New York til København.

Fiji – It is Fiji time

Da jeg gikk ut av flyet i Fiji slo varmen om meg. Endelig var jeg tilbake til skikkelig varme temperaturer. I passkontrollen hørte jeg for sjeldenhetens skyld noen norske stemmer. Det viste seg at de skulle tilhøre to staute unge karer fra Gubransdalen, ekte ”dølinger”.
Ingen av oss hadde bestilt noe sted og bo på forhånd. Etter å ha gått igjennom tollen ble vi vinket bort av en mann fra et reisebyrå. Han hadde mange hosteller på mange forskjellige øyer en kunne velge mellom. Vi bestemte oss for og bestille et resort sammen. Fiji består av 316 øyer, så vi hadde litt å velge mellom. Etter litt om og men fikk vi til slutt valgt oss ei øy som virket passende for oss. ”Mana” var øyen vi skulle tilbringe de neste fem nettene på.

Vi fikk fort bekreftet at folkene fra Fiji har et veldig avslappet forhold til tid og tidspunkter. ”It’s Fiji time now,” var noe av det første vi fikk høre av hotellverten da vi ankom. Og ja, det var virkelig ”Fiji time.” Neste morning skulle en båt hente oss fra stranden halv ti. Da klokken nærmet seg ti spurte jeg om når båten kom. ”Nei, han kommer sikkert snart nå. Det kommer litt an på om han hadde en fuktig kveld i går,” sa hotellverten. Halv elleve kom det en båt. De ankret opp og begynte å levere ut forsyninger som de hadde med seg. Da det var gjort, trodde vi alle at vi skulle gå om bord. Men nei, da gikk kapteinen og satte seg ned for å snakke med kompisene sine i hostellbaren. Et godt kvarter seinere reiste han seg opp og sa at vi kunne gå om bord.
Båten var parkert ved stranden og kunne ikke stå helt med land. Vi måtte vasse til over knærne for å komme ut til båten. De med kjoler og bukser ble fort våte, for å si det slik. Det så ut som om alle tok det hele med stor ro. Etter en time kom vi frem til ”Mana”. Da stod hele staben på stranden for og sang velkomstsang for oss. Førsteinntrykket kunne ikke vært noe bedre, mens sola skinte. ”Mana” var en utrolig vakker og frodig øy. Resortet vårt var rett ved ei nydelig sandstrand.
Vi ble fort venner med folkene, både gjestene og staben. Alle gjestene var heldigvis mer eller mindre på samme alder som oss. Dagene gikk mye med til avslapping på stranden og kjøle seg av i vannet som holdt 30 grader. Mer sportslige aktiviteter var når vi gikk rundt hele øya. Det tok rundt tre timer. Staben arrangerte også en tur ut til en sandbank midt ute i havet hvor vi snorklet ved. En kunne også velge og dykke dersom en hadde kvalifikasjoner og penger til det. Personlig manglet jeg den siste biten. Om kveldene ble gjengen i det lystige laget da vi samlet oss på terrassen. Alle likte seg på ”Mana” og den herlige ”Fiji – time”.

Nord øya av New Zealand – fallskjerm og strikkhopp

I Wellington fikk jeg meldt meg på en buss som tok for seg litt av kysten og litt av innlandet her på nord øyen. Byen Wellington, som er hovedstaden var lite spennende så jeg fikk komt meg av gårde ganske kjapt. Første stopp var Napier. En liten plass med en fin svart steinstrand. Det var utrolig deilig å ligge på de oppvarmede steinene. På stranden ble det til og med avholdt to bryllup mens jeg var der. Napier hadde ikke noe særlig annet å by på, så neste dag bar det inn i landet til Taupo. Dette stedet er kjent for fallskjermhopping. En hel gjeng fra bussen meldte seg på et tandemhopp. Da vi kom frem til Taupo bar det mer eller mindre rett ut til flyplassen hvor hoppingen fant sted. Etter innveiing fikk vi på oss drakter og utstyr. Før vi gikk inn i flyet fikk vi forklart hva vi måtte gjøre etter at vi hadde hoppet ut av flyet. Det hele skulle visst gå mer eller mindre av seg selv sa instruktørene. Da flyet hadde lettet og vi begynte å stige høyere og høyere begynte jeg å kjenne nervene komme. Jeg måtte sjekke om jeg hang skikkelig fast til instruktøren. Han beroliget meg med at jeg var festet på firer forskjellige plasser. Mens hjertet banket hardt og nervene absolutt var til stede kom jeg til å tenke på da en 100 åring fra Norge hadde gjort et tandemhopp på bursdagen hennes. Etter det forsvant nervene helt. ”Dersom hun har gjort dette, skal i vert fall ikke jeg ha nerver før jeg gjør dette,” tenkte jeg. Etter det begynte jeg bare å glede meg til og hoppe ut.
Da vi hadde komt opp til 12000 fot, ble døra åpnet. Det ble sjokkerende kaldt i flyet. Plutselig så jeg en kameramann som hang ut av døra, klar til å hoppe sammen med de han skulle filme nedover. Det hele så lit uvirkelig ut. Par etter par hoppet de ut. Jeg var skikkelig gira på å komme meg ut av flyet. Vi fikk komt oss ut til døråpningen av flyet. Da først forstod jeg virkelig hva som ville skje. Det var liksom et godt stykke ned til bakken fra hvor jeg befant meg. Før jeg fikk tenkt meg om hadde vi tatt salto ut av flyet. Vi lå på ryggen og så flyet bli lengre og lengre borte mens jeg kjente farten bli høyere og høyere. De første fem sekundene mens vi lå på ryggen var jeg skikkelig redd og hadde hjertet i halsen. I ettertid ble disse sekundene de kjekkeste av hele opplevelsen. Etter å ha ligget på ryggen snudde vi oss på magen. Jeg nøt hvert sekund. Selv om jeg visste at jeg hadde en fart på over 200km/t mot bakken merket jeg ikke det. Jeg bare så at bakken kom nærmere. Vi hoppet over en stor innsjø. Utsikten var helt fantastisk. Rett før vi var i ferd med å suse gjennom et skylag foldet skjermen seg ut. Plutselig ble alt stille. Det var en skikkelig deilig og rolig stemning der oppe. Vi cruiset gjennom skylaget og jeg fikk også styre fallskjermen. Det skulle vise seg å være ganske enkelt. Etter ca fem minutter var vi trygt nede på bakken. Alle som hadde hoppet var helt i 100, alle ville opp igjen. Vi som alle hadde vært nervøse på forhånd var veldig glade for hva vi hadde gjort.

I Taupo kan en gå en veldig kjent tur over et fjell som også passerer noen vulkankrater. Mange scener fra Ringenes Herre skal visst være spilt inn her. Til tross for alt dette følte jeg ikke før å gå en slik tur. Det hele skulle visst ta åtte timer. Dessuten kostet det 50 dollar. ”Jeg akter ikke å betale penger for å gå en tur,” tenkte jeg. Heldigvis tenkte en svensk jente (Anna) det samme som meg. Vi bestemte oss for å gå ”egne veier” og fant et fjell i nærområdet. Den turen skulle visst også være veldig fin i følge de lokale. Dessuten fikk vi et fantastisk skue over Taupo og innsjøen samt hele området rundt. Startpunktet var ca en mil fra hvor vi bodde. En buss dertil kostet 25 dollar. Det var selvsakt helt uaktuelt å betale. Derfor stilte vi oss opp ved veikanten og haiket. Det var latterlig enkelt å få haik med en blond svensk jente på laget. Turen opp gikk veldig fint. Vi hadde en rask gange og kom opp på en time og et kvarter. Utsikten var som vi var blitt fortalt, veldig fin. Etter en god lunsjpause der oppe begynte vi hjemturen. På veien hjem tok vi et bad i innsjøen. Vi var veldig fornøyde med oss selv siden vi hadde ”gått mot strømmen”. Vi ville ikke gjøre noe bare fordi alle andre turister gikk den kjente fjellturen.
Neste dag reiste vi videre til Rotorua. På bussturen fant jeg ut at jeg måtte gjøre et strikkhopp. Jeg hadde angret dersom jeg ikke hadde gjort det. Før har jeg tenkt at jeg kan gjøre det når jeg kommer hjem, men jeg fant ut at det var en veldig dårlig og tynn unnskylding. Dersom en gjorde et strikkhopp før 11 om morgenen fikk en en t-skjorte på kjøpet. Det kunne jeg ikke motstå. Jeg fikk booket meg inn neste dag. Litt halvnervøs tidlig på morningen måtte jeg ta den lokale bussen før å komme meg til stedet hvor det skulle foregå. Jeg ble møtt av noen skikkelig hardbarka ekstremsportkarer. Etter å ha fått på meg utstyret bar det opp i liften. På vei opp var jeg litt nervøs, men jeg følte meg allikevel klar til å hoppe utfor. Da vi hadde kom 43 meter opp i luften stoppet kranen. Jeg måtte gå ut på en liten plattform utenfor selve liften. Med beina spent fast fikk jeg på et krøkket vis kom meg ut på den lille plattingen. Først da jeg fikk sett ned måtte jeg ta et lite skritt tilbake. Etter å ha pustet dypt hoppet jeg ut. Selve hoppet husker jeg ikke så mye av det var så kort. Jeg husker at det var veldig befriende og bare hoppe i det!

Etter to netter ute ved kysten har jeg nå kommet meg til Auckland. Jeg flyr herfra til Fiji. Det skal bli deilig med skikkelige strender og gode stabile temperaturer igjen!

Øystein haiker New Zealand

Det var mye å gjøre nede i Qeenstwon. Problemet var bare at alt var så utrolig dyrt. Det er ikke bra når lommeboka virkelig begynner å tømme seg for tiden. Det var en fin koselig by rett med en innsjø med høye fjell på hver av sidene. Hostellet jeg bodde på var et av de beste jeg har vært på. Folkene var også veldig kjekke. Et annet problem med byen var at det var utrolig kaldt der. Det vil si. Det var ikke kuldegrader, men jeg har ikke klær til kalde temperaturer. Etter to netter her bestemte jeg meg for å dra nordover til varmere strøk. Problemet var at jeg ikke ville ta bussen opp. Da jeg ikke har penger for å få litt spenning og action i hverdagen måtte jeg improvisere litt. Haiking skal visst være veldig utbredt her i NZ. Til og med i guidebøkene står det at det er trygt og vanlig med haiking. Derfor bestemte jeg meg for å haike opp til Christchurch.

Dag 1

Distanse: 335 km

Fra – til: Qeenstown – Timaru

Antall sjåfører: 4

Litt usikker på hvordan dette kom til å bli startet jeg å haike i rundt titiden mandags morgen. Jeg tok frem skiltet som jeg hadde laget for anledningen hvor det stod ”CHC” (Christchurch)
Nedenunder stod var det et stort smilefjes. Etter ca femten minutter fikk stoppet den første bilen. Han skulle ikke til Chirstchurch, men jeg kunne sitte på et stykke med han før han måtte svinge av til der hvor han skulle. Dette var en eldre mann mellom 50 og 60 år. Han hadde både vært i Kristiansund og Oslo. Jeg ble droppet av etter halvannen time. Da han svingte av veien. Jeg fikk haik bare et minutt etter. Jeg fikk bare sitte på en kilimeter for han skulle ikke samme vei. Jeg stod ikke lenge den neste gangen heller. Da ble jeg plukket opp av et eldre ektepar fra østkysten i Australia. Et par som likte å være på ferie og som likte det å være turist. De stoppet ikke få ganger for å se på fugler og ta bilder ved fotomotiver. Repertoaret av fuglearter var visst veldig skuffende her i New Zealand. Vi hadde også et stopp for kaffepause langs veien. Litt senere var det lunsjpause. Praten gikk veldig fint og det ble en del snakk om Australia. De skulle stoppe over for natten ved en liten landsby langs hovedveien. Dagen etter skulle de til et fjell en snau times kjøring fra landsbyen. Jeg fikk tilbudet om å være med dem dertil neste dag, men jeg ville fortsette. Klokken var bare rundt tre på dagen. Jeg stod 20 minutter før jeg ble plukket opp av en budbilsjåfør. Han skulle til Timaru, som ligger to timer sør for Christchurch. En skikkelig fining som ofte tok opp haikere langs veien. Da vi var fremme i Timaru gadd jeg ikke å stresse med og komme meg til Christchurch samme dag. Jeg sjekket inn på et hostel langs veien. På hostellet bodde det kun meg og en annen. Vi hadde hvert vårt 8-mannsrom. Jeg hadde en dobbelseng for meg selv. Hostellet hadde også gratis trådløst internett. Utrolig luksus for et så billig hostel.

Dag 2

Distanse: 160 km

Fra – til: Timaru – Christchurch

Etter å ha sovet ut til 12 neste dag begynte jeg å haike i ett tiden. Jeg startet å haike rett utenfor hostellet, mitt i byen. Etter ti minutter fant jeg ut at jeg måtte komme meg litt ut av sivilisasjonen, så jeg gikk et stykke for å komme meg litt vekk. Etter å ha gått snaue to km, prøvde jeg igjen. Det tok ikke mer enn 10 minutter før jeg ble plukket opp av en ung herremann som skulle til nabobyen en snau halvtime vekke.
Det tok ikke lang tid før noen stoppet igjen. Denne gangen var jeg heldig. Bilen skulle til Christchurch. Jeg ble plukket opp av et par fra Tyskland. De kjørte rundt i en typisk VW caravelle. Fra før av hadde de plukket opp to polske haikere. Da vi kom til Christchurch sjekket jeg inn på samme hostel som jeg bodde på da jeg var der for noen dager siden. Der fikk jeg litt av en overraskelse. Jeg traff på to som jeg hadde jobbet med i Stanthorpe. For en tilfeldighet. Litt senere på kvelden traff jeg på to svenske som jeg bodde på samme hostel med nede i Qeenstown.

Dag 3

Distanse: 350 km

Fra - til: Christchurch – Picton

Antall sjåfører: 9

Etter to netter i Christchurch var det en ny dag med tommelen opp. Jeg ville veldig gjerne komme meg til Picton, som er helt nord på sørøya. Derfra kan en ta ferjen over til nordøya.
Før jeg kom meg til Wellington måtte jeg sitte på med hele syv forskjellige. Åpenbart var det mange småturer. To av dem var bare noen få kilometer. Jeg ville gjerne komme meg til Wellington samme dag, så jeg startet allerede klokken åtte for og ha god tid. Jeg startet mer eller mindre midt i byen, ikke det beste stedet å stå, men en plass må en begynne. Jeg var heldig og fikk haik av en som fikk kjørt meg litt mer ut av byen. Jeg var fortsatt ikke helt ute av sivilisasjonen, så det var fortsatt litt vanskelig å gå haik. Omsider stoppet det en eldre kar som ofte tok opp haikere. Han gav meg 7 av 10 poeng som haiker. Han fortalte om en gutt han hadde plukket opp for en stund siden. Han hadde stått med håndflatene mot hverandre i halshøyde og sakt ”pleease”. Han kunne ikke annet enn å stoppe og plukke han opp. Ved denne turen kom jeg meg helt ut av byen. Jeg prøvde det nye trikset hans, uten hell. Etter en liten stund fikk jeg endelig haik igjen. Jeg kom ikke så veldig langt denne gangen heller. Etter et par slike korte turer til ble jeg satt av midt i ingenmannsland. Der så jeg to andre haikere. Da jeg snakket med dem spurte de om jeg haiket mot Christchurch for noen dager siden. Det viste seg at de hadde kjørt forbi meg da de hadde haiket den samme retningen. De neste to turene var ganske lange. En av den var med en skikkelig typisk langdistansesjåfør. Stor mage, sans for humor og med en skikkelig språklig sleng. Han var utrolig fascinert over ”The Vikings”. Etter å ha ledd og jattet med han i en drøy time ble jeg satt av. Den siste biten ble jeg plukket av et utrolig koselig par fra Londonområdet. De var veldig fascinert over hvordan denne ”backpackertingen” fungerte. Jeg fikk forklart dem litt om hva backpackerlivet går ut på. Da de satte meg av på ferjekaia var klokken rundt halv fire. Normalt tar turen rundt fem timer. For meg tok det syv og en halv. Det må jeg se meg fornøyd med. Dessuten kom jeg meg frem til Wellington samme dag.

Koh Tao - tid for .... avslapping

Etter en 48 timers busstur fra Siem Riep, Kambodsja, kom jeg til slutt frem til Koh Tao. Koh Tao er en liten tropisk øy på Thailands østkyst. Planen var å bare være her noen dager for så å komme meg over til naboøya. Men etter hvert falt jeg helt pladask for stedet så jeg endte opp med å være der i åtte dager. Jeg bodde på et fint resort rett på stranden. Rommet mitt hadde en stor seng og kabeltv. Det ble mye Premier League på meg.
Ellers så dykket jeg også litt. Fra mitt kurs i Australia var jeg kvalifisert til å gå ned til 18 meter. Jeg tok et lite minikurs som gjør at jeg nå kan gå ned til 30 meter. Selv om Koh Tao visst skal være en av de beste dykkeplassene i Thailand, vare forholdene veldig skuffende. Sammenlignet med Great Barrier Reef, Australia var sikten elendig. Da instruktørene en sjelden gang så skilpadder eller haier var de helt i hundre. I Australia så vi dette hele tiden. Men, men uansett er det alltid kjekt å bare være der nede. Puste under vann er en deilig og befriende følelse.
Været var utrolig flott. Med rundt tretti grader i lufta og snaut det samme i sjøen kunne jeg ikke klage. Jeg ble godt kjent med de som jobbet på dykkerskolen. Mange av dem hadde bare planlagt å være der i noen dager, men endte opp med og være der i flere måneder. Koh Tao er virkelig en fin plass. Det fikk jeg oppleve når jeg og noen svensker leide mopeder og kjørte rundt på øya.
Langs strendene var det restauranter og barer. Det var utrolig delig å nyte middagen på en av disse restaurantene, se sola gå ned i horisonten mens en hadde lyden av bølgene slå mot land.Hver kveld hadde barene på stranden ”fire show” på stranden. Noen lokale drev og sjonglerte med flammer mens de danset på en akrobatisk måte.
Koh Tao var en ferie fra reisingen for meg. Etter fem hektiske uker gjennom Asia, trengte jeg virkelig en pause. Det var så utrolig deilig å ta alt helt med ro i noen dager.
Etter åtte dager var jeg klar for en lang etappe til New Zealand via Sydney. Det ble tre dager med minimalt med søvn. Jeg tok en båt og et nattog fra Koh Tao til Bangkok. Flyturen fra Bangkok til Sydney var den desidert verste jeg har hatt. Det var helt umulig å få noe søvn. Jeg ankom Sydney på morningen og hadde en travel dag fremfor meg med mye praktisk å ordne. Jeg sov over hos min gamle kollega. Lengden på denne natten ble redusert til det minimale da det var sent i seng og tidlig opp for å rekke flyet. Det var trist og måtte si farvel til Sydney. Jeg har virkelig noen flotte minner fra den byen og jeg kommer garantert tilbake en gang.
Etter en fin flytur fra Sydney kom jeg frem til Christchurch, New Zealand. En utrolig flott og avslappende by. Det var en utrolig stor kontrast og komme fra byene i Asia til en så ren by. Alt er så utrolig skikkelig igjen. Alt i Asia var ”halvveis”. Prisene er plutselig veldig høye igjen. En kan ikke lengre sjekke inn på flotte hoteller, klage på at sengen er for liten eller at badet er for lite. Til gjengjeld er en garantert varm dusj og et normalt toalett som en ikke trenger å ”flushe” manuelt.
Etter to dager her i byen drar jeg ned til Qeenstown som er lengre sør på denne sør-øya. Det skal visst være en utrolig spennende by med mye og gjøre. Etter det er planen komme meg opp til nord-øya og tilbringe resten av oppholdet her. Sør-øya skal visst være veldig lik Norge med isbreer, fjell og fjorder. Da jeg har sett alt dette i Norge skal jeg konsentrere meg om nord-øya.

Kambodsja

Foer jeg dro til Kambodsja dro jeg via Mekon deltaen sor i Vietnam. Her fikk vi se flytende markeder paa Mekon elva. Vi kjorte ogsaa med baat mellom nabolagene langs elva. Utrolig aa se hvordan de lever der. All klesvask, oppvask og kroppsvask foregaar i Mekon elva som ja, er veldig skitten. Paa turen hafdde jeg en pytonslange rundt halsen. Har folt meg mer komfortabel, men det gikk fint. Det siste maaltidet i Vietnam var slanger. Rett for maten kom paa bordet gikk jeg gjennom restauranten for aa finne toalettet da gikk jeg forbi slangeburene hvor det var sikkert over femti levende slanger i. Det var rett for jeg avbestilte bestillingen, men jeg klarte meg gjennom maaltidet som faktisk var helt ok. Slangekjott har ikke noe saerlig spesiell smak.
For aa komme meg inn til Phnom Phen tok vi en baat. Der ble jeg kjent med noen trivelige Engelske. Vi skal akkurat den samme reiseruten gjennom Kambodjsa og inn til Thailand saa vi reiser alle seks sammen naa. Reisefoelget er veldig bra og enkelt aa ha med aa gjoere. Under baatturen fikk vi se hvordan de bodde langs elva. Her bruker de kuer til aa ploye jorda og all planting skjer for haand.
Etter totalt 12 timer paa reisefoten kom vi endelig frem til Phnom Phen. Vi sjekket inn paa et ok hostel som hadde restaurant og bar med utsikt over en flott innsjo.
Mellom 1975 til 1979 gikk Kambodjsa gjennom et veldig brutalt regime. En regner med at to millioner mennesker ble drept under denne perioden. En kan lese mer om regimet paa denne linken: http://en.wikipedia.org/wiki/Khmer_Rouge
Vi besokte det fengselet hvor fanger ble torturert paa det groveste. Etter aa ha blitt torturert ble en sendt til "killing fields" for aa bli drept. I fengselet kunne en forsatt se blodflekker i gangene og en fikk se de forskjellige rommene hvor de ble torturert. Her stod den samme sengen som uttallige usyldige mennesker hadde blitt torturert i. En fikk ogsaa se utstyret de brukte. Paa veggen hang det bilder av folk som ble torturert. I fengselet hadde de insatte ingen rettigheter. De laa paa linjer i digre rom og de kunne ikke snakke med hverandre. Etter aa ha vaert i fengselet gikk vi videre til "the killing fields" hvor en fikk se massegraver. Midt paa omraadet var det et digert minnebygning med over 800 skallhoder som var blitt bevart. Her kunne en tydelig se spor etter slag mot hodet. Hversiden av et digert tre stod det et skilt om at dette treet brukte de til aa denge smaa barn slik at de doede for de ble kastet i massegraven.

Etter en veldig tankevekkende dag slappet vi av paa hostellet. Her moette vi tre Norske fra Stavanger! Hun ene hadde til og med gaatt paa st.olav ett aar over meg. Jeg har ikke moett en norsk siden Stanthorpe saa det var deilig aa kunne snakke Norsk igjen. Det var utrolig rart aa hoere stavangerdialekten.
I Phnom Phen moette jeg ei jente fra Holland som jeg traff i Nha Trang. Det er tydelig at alle har saa aa si den samme reiseruten. De engelske traff ogsaa paa to fra Australia som de ogsaa traff i Nha Trang. Vi reiste alle aatte til Siem riep for aa besoke Angkor wat som var heilt ubeskrivelig imponerende. Vi dro til tempelet for aa se sola staa opp bak templene. Det var vannvittig fint. EN regner med at rundt 2 00 000 mennsker bodde i denne byen som er rundt 1 000 aar gammel.

Kambodsja har vaert veldig fint. De lokale her er veldig trivelige og engelsken deres er imponerende. En ser ikke saa mye mopeder rundt i gatene her som i Vietnam. Faktisk saa er Kambodsja det landet jeg har foelt meg mest trygg i. Det er ikke langt mellom politi eller en vakt som ser til at alt gaar riktig for seg.

I morgen venter en 12 timers busstur til Bangkok. Fra der skal jeg ta enten et tog eller fly til soer thailand. Der ska jeg komme meg ut paa en oy hvor en kan dykke.

Saigon - museum, tyv og nyttaar

Vi ankom Saigon med nattoget fra Nha Trang paa morgenkvisten 4 februar. Vi sjekkety inn paa et flott hotell i backpackeromraadet i byen. Vi gikk rett til et museum om som omhandlet Vietnamkrigen. Det var mye gjentakelser av hva en allerede visste fra foer. Vi fikk se noen veldig sterke av ofre fra denne brutale krigen. Ellers saa valset vi litt rundt i gatene for aa se hvordan Saigon var. Denne byen har kommet mye lengre enn hva Hanoi gjoer. Det virker ikke saa fattig naar en ser paa bygningene. Gatene er generelt mye stoerre her i soer. Det er hoeye bygninger over alt. Det var et mer sjeldent syn i Hanoi. Det er fortsatt uendelig mange motorsykler her, men de benytter ikke hornene sine saa hyppig som i nord. Her i Saigon kan en fint bo i 3-4 dager foer en har faat nok. I Hanoi var det nok med to netter.
Neste dag tok vi turen ut til Cu Chi omraadet som ligger en times kjoeretur utenfor byen. Her fikk vi se tunellene som Vietnamserne brukte til aa gjemme seg i fra fienden under krigen. Tunnellene teller tilsammen 200km under jorden i dette omraadet. Vi fikk proeve aa gaa i dem en kunne ikke gaa oppreist i det hele tatt. Hoeyden var rundt en meter hvor vi gikk. Andre plasser var det bare barn som kunne krype gjennom. Bredden var ikke mer enn at du passet greit inn med gjerne femten cm paa hver av sidene. Jeg ville aldri ha vaert en amerikansk soldat der nede. Det fantes ikke kart over tunellene vietnameserne kjente dem ut og inn i motsetning til fienden. Vi fikk ogsaa se noen grusomme feller som ble brukt til aa enten drepe eller skade fienden. Vi fikk ogsaa skyte med en AK-47 paa eget ansvar og motat vi kjoepte patroner.
Da jeg kom hjem fra denne turen gikk jeg inn paa en av pcene paa hotellet. Jeg ville sjekke nettbanken. Saa jeg laa lommeboka paa pulten. Da jeg forlot pcen en halvtime senere glemte jeg lommeboka. Jeg merket at jeg ikke lenger hadde den en halvtime senere. Jeg sprang ned til pcen for aa se om den fortsatt var der. Det var den ikke. Jeg gikk foerst til resepsjonen faar aa hoerre noen hadde levert den inn. det var letter sakt enn gjort. Resepsjonisten visste ikke hva en "wallet" var. Jeg proevde aa forklare hav det var, men han var helt blank. Jeg gikk opp til romkameraten min Michael og fortalte hva som hadde hendt. Han kom ned til resepsjonen for aa vise hva en "wallet" var. Foerst naa forstod resepsjonisten hva som hadde hendt, men han hadde ikke faat noe levert inn. Michael hadde vaert i akkurat samme situsasjon for et aar siden i Thailand saa han saa akkurat hva jeg maate gjoere og hvordan jeg kunne faa penger tilsendt. Han hadde vaert helt alene da det skjedde. Han maate tigge penger paa gata for aa faa penger til internett og telefon til aa sperre kortene sine og faa penger tilsendt. Heldigvis var det ikke saa krise i mitt tilfelle. Men jeg maate fremdeles sperre skandiabankenkortet mitt. Jeg maate ogsaa faa et noedkort tilsendt til Saigon. For aa faa ordnet det maate jeg ringe VISA international. De kunne Lage et nytt kort i Singapore og jeg kunne faa det tilsendt til hotellet innen tre dager. Jeg bestilte et nytt kort. Da jeg vaaknet neste dag kom jeg paa at det kanskje kunne vare overvaakningskameraer som hadde fanget opp tyven. Det var det. Kameravinkelen var perfekt til aa se hva som hadde skjedd. Jeg fikk spilt av videoen og saa at han som hadde tatt den var en som hadde sittet paa pcen hversidne av meg dagen foer. Dette var en eldre europeisk mann paa 60 aar som reiste alene. Jeg viste videoen til eieren av hotellet og resepsjonisten. Han ble veldig ivrig og sa at han satt i lobbyen. Jeg gikk med en gang bort til han og forklarte hva som hadde skjedd og spurte om han visste noe om saken. Det sa han nei til. Jeg sa at jeg hadde noe jeg ville vise han, videoen. Jeg spurte om han kunne bekrefte om det var han. Etter flere gjentakelser sa han til slutt ja. selv om vi alle visste at det var han ville jeg bare at han skulle innroemme at det var han foran meg, resepsjonisten, eieren og noen andre gjester som var tilstede. Han ga fort lommeboka tilbake med alt utenom pengene i behold. Etter aa ha skjelt han ut for gjerningen sa han at han ville inn paa et lukket rom. Saa vi gikk inn paa et rom, han ville ha resepsjonisten til stede. Noe jeg ikke nektet. Jeg sa at jeg ville ha alle kostnadene som tyveriet hadde foert til inkludert at jeg fikk pengene som var i lommeboka fra foer. Jeg la frem en veldig fair sum rundt 500 kroner. Han kunne enten velge mellom ette eller at jeg sendte videoen sammen med hans personalia til politiet i Saigon. I ettertid forstod jeg at jeg kunne krevd my mer av han. Hvem vil vel sitte i fengesel i Saigon, naar en kan betale segut fra det. Etterhvert som vi snakket, hoertes aksenten hans ut som om han var fra skandinavia etter aa ha hoert veldig noeye etter hvor aksenten var fra forstod jeg at han var fra Norge. Jeg begynte plutselig aa snakke norsk til han. "Du er fra Norge" sa jeg. " I dont understand what you are talkning about" sa han. Jeg sa at jeg visste han var fra Norge, men gadd ikke aa bruke mer tid paa det og fortsatte samtalen paa engelsk. Han kom opp med at vi kunne moetes paa midten. Jeg svarte at han enten maate innfri mitt krav eller saa gikk jeg til politiet. Det var en stund jeg virkelig ville bare droppe hele greiene og ringe politiet. Jeg fortalte han om fengselsforholdene i Asia og at han lett kunne havne der. Resepsjonisten sa at han kunne faa mye problemer etter en slik episode. Han provede aa unnskylde seg med at han ikke hadde saa mye penger. "BULLSHIT" sa jeg. Dersom en er norsk og reiser til Saigon har en nok penger til aa betale 500 kroner. Det var tydelig at han ikke forstod hvilken situasjon han var i. Jeg gikk ned til resepsjonen og krvede aa faa se passet hans for aa bekrefte at han var fra Norge. Jeg aapnet passet, men fikk bare med meg at han var fra Soegne ikke noe navn foer de tok det fra meg. Jeg gikk inn i rommet igjen og startet innkomsten med
"Javel, saa du er fra Soegne". Foerst da begynte han aa snakke norsk. Etter mye frem og tilbake fikk jeg pengene. Han ville at jeg skulle signere et papir paa at jeg hadde mottatt pengene. ""Jeg signerer ikke noen ting!" sa jeg. I tillegg krevde jeg at han forlot hotellet innen ti minutter. Han tryglet om aa faa vare der en natt til, men da sa jeg at han bare kunne ta pengene tilbake og at jeg gikk til politiet. "Ingen vil ha en tyv paa hotellet sitt. Du er ikke oensket her. Pakk sakene dine og kom deg vekk herfra. La oss vare i fred," sa jeg. Etter litt om og men gikk han tilsutt med paa det kravet ogsaa. Han spurte om hva som ville skje dersom vi moettes paa gata. Jeg ga han ikke et svar paa det spoersmaalet.
Jeg sperret ikke sparebank 1 kortet mitt, da det ikke er noe penger paa det kortet. I tillegg har jeg et australsk kort som en ikke kan bruke uten en vet koden. Daa jeg fikk disse korten igjen trenger jeg ikke lengre et noedkort tilsendt fra Singapore.
Paa kvelden feiret vi kinesisk nyttaar som er veldig stort her i Vietnam. Alle gaar rundt og sier "Happy new year" mens de smiler til deg. Vi saa fyrverkeriet fra taket paa hotellet. det hadde utsikt over hele byen. Idag skilte jeg lag med de australske. De maa vaere i Bangkok den 11 feb, saa de har liten tid paa seg. Jeg skal foerst gjoere meg ferdig med Vietnam foer jeg drar til Kambodsja foer jeg inntar Thailand igjen. Jeg drar paa en guidet tur her i soer Vietnam imorgen. Kambodsja blir under mine foetter om tre dager.

Vietnam - Et land i fattigdom

Da vi ankom Hanoi var temperaturforskjellen sjokkerende. Vi visste at det var litt kaldere her, men ni grader var veldig uventet. Vi sjekket inn paa et hotell i gamlebyen hvor vi betalte rundt 100 kroner natten hver for et fint dobbeltrom. Jeg har ikke vanlige bukser eller sko med meg til Asia. Saa jeg gikk I joggebukse og joggesko under hele oppholdet i Nord Vietnam. Jeg likte Hanoi fra foerste stund. En by med karakter. Utrolig sjarmerende, men det holder med en dag med byvandring. Gatene er et fullstendig kaos av tutende mopeder. Det er veldig vanskelig aa krysse gatene. Det finnes fotgjengerfelt, men ingen bryr seg om dem. Paa markedene selges det alt fra kjoett, levende fisker og krabber til groensaker. Uten noen form for nedkjoeling. Fattigdommen her er stor. Alle prover desperat aa selge ting til deg eller kjoere deg fra a til b med mopedene sine. Dersom du stopper opp og snakker til selgerne er du solgt. Jeg ble fulgt i hundre meter av en kvinne som proevde aa selge meg t-skjorter. En kan ikke stole paa noen dersom du spoer etter veien. Eksempel: Jeg spoer om hotellet mitt er til venstre og peker mot venstre. Mannen nikker og svarer ja. For aa teste om han forsto hva jeg mente spurte jeg igjen. Denne gangen spurte jeg om det var til hoeyre mens jeg pekte mot hoeyre. Mannen nikket igjen og svarte ja. Ganske haaploest. Selv om de ikke alltid forstaar hva du sier er vil de veldig gjerne hjelpe deg. Jeg har ogsaa bemerket meg at alle her er alltid veldig glade og hyggelige selv om de er lutfattige.


Etter to netter i Hanoi, dro vi paa en to dagers seiltur i Halong bay. Bussturen tilo baaten var rundt seks timer. Jeg har aldri sett maken til en slik trafikk. Bussene kjoerer sikksakk mellom hverandre. Alle tuter konstant i hornene sine. Da mopedene bare koster rundt 1500 kr her i Vietnam er det igjen meget mange av dem. Folk flest har ikke vanlig biler. Folk frakter alt mulig med mopedene sine. Traer, flere kasser med drikkevarer, kyllingbur, digre glasspeil for aa bare nevne noe. Da de ikke har vanlig biler her kan en rett som det er se fire mann paa en moped. Paa veien til Halong bay saa jeg en moped med tre stykker. I tillegg var det to syklende paa hversin side av mopeden for aa bli dradd av mopeden. Naturen i Halong bay var veldig flott, men det var altfor kaldt til at en virkelig kunne nyte turen.



Etter aa ha veart konstant kalde i tre dager floey vi ned til varmere stroek. Vi fant et flott hotell rett med stranden for 20 kroner natten. Ogsaa her er det hele tiden folk som vil selge postkort, boeker, snop og roeyk til deg. Paa stranden endte vi opp med aa spille kort med to jenter som kom og ville selge ting til oss. De var soestre og var sikkert ikke mer enn 10 – 12 aar gamle. De gikk paa stranden for aa selge ting hver dag foer skolen begynte klokken tre. Foer dette fikk de rundt 15 kroner per dag. Disse to var de beste engelsksnakkende asiaterne vi har moett i hele Asia saa langt. I gaar leide vi mopder og kjoerte til gamlebyen og langs sjoen. Vietnam har en utrolig flott natur. Paa veien besoekte vi nabolag ute paa landet. Ungene kom springende mot oss og synes det var veldig stas med besoek fra vestlige. De har sikkert ikke sett hvite folk foer. I byen er engelsken meget daarlig, her kunne de ingenting. De kunne ikke fortelle hvor mye en flaske med vann kostet. De maatte vise hvor mye den kostet med en annen pengeseddel. Paa veien tilbake kom vi ikke uventet over en trafikkulykke. Folk kjoerer som galne her.

Langs gatene er det hele tiden smaa boder som har alt ifra oel, sprit, vann mat og frukt. Disse er doegnaapne. Igaar natt gikk jeg forbi en av disse der satt det to soesken som sikkert ikke var eldre enn seks og ti aar. De tok nattskiftet. Naar det ikke var kunder sov de paa en madrass hversiden av boden. De kunne selge sprit (som jeg i norge ikke engang har lov til aa kjoepe) midt paa gata i en alder av ti aar. Forskjellene er enomre i forhold til hjemlandet.

De hyppigste setningene fra Vietnameserne:

- My friend
- Buy from me, cheaper!
- Good for me good for you!
- Motorbike?
- Ey you, where you go?
- Very good!
- Cheap!
- Buy now, happyhour! (jeg endte opp med aa kjoepe noen postkort under "happy hour")

Laos - Saktegaaende baat, Luang prabang og Bursdag

Siden sist har jeg beveget meg sakte men sikkert til Luang Prabang, Laos. For aa komme dit tok jeg en saktegaaende baat fra grensen til Thailand. Paa veien ble jeg kjent med en gruppe aussier og etpar engelske. Vi har mer eller mindre holdt sammen siden vi traff hverandre paa grensen til Laos. Den saktegaaende baaten skulle over to dager ta oss til Luang prabang. Med livet som innsats kunne en alternativt velge aa bruke en speedboat. Det skulle visst ta seks timer (hvis en kom frem). Paa baaten slo vi I hjel tiden med aa spille kort. Etter hver t som vi spilte kom det flere og flere folk som ville vaere med. Etter aatte timer paa baaten kom vi frem til hvor vi skulle sove over for natten. Neste dag gikk vi ned til baaten litt tidlig for aa sikre oss greie plasser. Vi fikk de samme plassene som dagen foer. Ting tar tid her i Laos. Baaten forlot ikke kaien foer halvannen time etter at den skulle ha gaatt. Dagen foer maate vi vente paa maten i halvannen time foer den kom. Folk er generelt veldig avslappet i forhold til tid. Etter ti timer paa baaten kom vi omsider frem til Laung prabang. Jeg luftet at det var bursdagen min neste dag. Alle var veldig klare paa at den ikke skulle forbigaas i stillhet. Paa bursdagen min gikk vi alle sammen til en utrolig flott foss i et nasjonalparkomraade. Vi fikk ogsaa sett en tiger og noen bjoerner. Fra meg og tigeren skilte det kun et gjerde. Dersom jeg ville risikere fingrene mine, kunne jeg tatt paa den.
Da vi kom hjem igjen dro vi alle til en restaurant for en bedre middag. Vi var alle ganske leie av asiatisk mat saa jeg valgte at vi skulle gaa paa en pizzarestaurant. Mens vi spiste ble belysningen senket og kelneren kom ut med kake og lys mens alle sang bursdagssangen for meg. Det var utrolig goey. Alle barene her i byen stenges klokken halv tolv. Etter det er det visst ulovlig aa selge alkohol. Den eneste plassen en kan faa kjopt seg et glass her i byen er paa en bowlingklubb langt ute i ingenmannsland, eid av politiet. Vi fortsatte feiringen der. Da vi kom dit var det bare oss og noen lokale, men etterhvert kom det flere og flere turister inn. Kvelden var i hvertfall veldig vellykket.

Igaar bestemte jeg og de tre aussiene oss for aa dra videre til Hanoi. Vi krysser grensen over til Vietnam per fly senere idag.

Nytt nr!!

Som tidligere nevnt ble mobilen frastjaalet i Sydney. Dette er mitt nye nr:

+66 856 221 395

Thailand - Elefanter, trekking og tuk tuker

Jeg ankom Bangkok tidlig om morgenen 15.jan. Luftfuktigheten var betraktelig hoyere enn i Australia. Da jeg er vant med ”mykje sol og varme” skal nok det gaa fint. For aa faa mest mulig ut av dagen tok jeg bena fatt for aa se paa templene og buddhastatuene som visst nok skal vaere saa imponerende. For aa komme inn til selve bykjernen maate jeg ta en elvebaat. Det var en merkelig opplevelse aa vaere den eneste hvite blandt hundre andre thaier. Etter aa ha gaat av baaten ble jeg stoppet opp av en Tuk-tuk (en slags mopedtaxi). Han tilbydde seg aa kjoere rundt der jeg ville en hel dag for bare 20 Baht (rundt tre kroner). Det kunne jeg ikke si nei til. Vi gikk vtil noen av templene og statuene som var planlagt, men han stoppet ogsaa opp paa dressbutikker og smykkebutikker. Jeg tenkte ikke noe saerlig over det. En maa jo faa med seg en dressbutikk mens en er i Bangkok. Jeg kom i snakk med en kanadier som bodde i byen. Han kunne fortelle at tuk-tuk sjaafoeren bare var ute etter aa utnytte turistene. For hver dressbutikk og smykkebutikk de stoppet paa fikk de bensinkuponger. Da gikk det opp for meg hvorfor tuk-tuken heller kjorte meg til en dressbutikk naar jeg sa at jeg vill til et av hovedtemplene. Han unnskyldte seg med at omraadet rundt tempelet var stengt. Jeg folte meg ganske lurt der og da. Men da jeg kom tilbake til hostellet kunne de andre fortelle at de hadde gaat akkurat i den samme fella som meg. Jeg er ikke vant til at folk lyver til meg, saa hvordan kunne jeg vite at alt de sa bare var bullshit?

Uansett neste dag slo jeg meg sammen med et engelsk par og ei fra Kanada. Sammen er vi sterke. Vi ble lurt etpar ganger den dagen ogsaa, men vi fikk i hvertfall med oss hovedattraksjonene i Bangkok. Dessuten hadde vi elvecruise gjennom nabolagene i byen. Neste dag gikk jeg rundt i Chinatown. Jeg foelte ikke akkurat at aaret var 2008 naar jeg gikk rundt mellom husene. Jeg gikk blandt annet inn i en kamerabutikk. Der hadde de ikke engang digitale kameraer. I bakgatene ble oppvasken tatt for haand.

Etter tre intense dager med mye gaaing var jeg meget sliten i beina. Hva annet er vel ikke bedre enn en times skikkelig thai oljemassasje. Prisen var under femtilappen.

Samme kveld hadde jeg en merkelig opplevelse mens jeg satt i en tuk-tuk. I et lyskryss kikket jeg til hoyre. Der saa jeg rett paa en elefant. Senere paa kvleden saa jeg den samme elefanten vandre rundt i gata.

Etter tre netter i byen tok jeg nattoget opp nord til Chiang mai. Jeg forberedet meg paa en natt med lite sovn i et togsete. Mens jeg var i ferd med aa sovne kom det plutselig en mann bort til meg og spurte “make bed now?” Jeg visste ikke om det var drom eller virkelig, men fikk i hvertfall sakt “Yes, please”. Jeg sov godt den natten.

Etter fjorten timer paa toget kom jeg endelig til Chiang mai. denne byen stod i stor kontrast til Bangkok. Mye mer avslappet by, som ikke er saa preget av turisme. I hvertfall ikke paa samme maate som i Bangkok. Det staar ikke lenger helde tiden tuk-tuker langs gatene og spor om en vil ha en sightseentur. Jeg leide meg en moped forste dagen. Selv om trafikken i Chiang mai ikke er all verden, var jeg ganske redd mens jeg kjorte rundt. Han jeg leide mopeden av sa “break with the left hand first, many accidents”. Joda, jeg bremset med venstehaanda forst!

Trekkingturen var hovedattraksjonen i Chiang mai. I tre dager og to netter gikk vi rundt i fjellene i omraadet rundt her. Vi stoppet langs flere fosser for aa kjole oss ned. Om nettene bodde vi sammen med menneskene som bor i villagene i fjellene her. De er et eget folkeslag som snakker et eget spraak og har veldig lite konakt med omverdenen. De bodde i hus laget av bambus. Maten ble tilberedt paa baal. Vi fikk smake paa den lokale whiskyen som var laget av ris. Den smakte faktisk veldig bra. Foruten dette ridde vi paa elefanter og raftet nedover en elv paa en bambusflaate.

Bangkok og Chiang mai har vaert en fantastisk opplevelse. Imorgen reiser jeg videre til Laos.

P.S: Mobilen ble stjaalet i Bangkok. Saa eventuelle henvendelser maa skje per mail.

Melbourne

Som planlagt tok jeg og Erin en biltur langs Great Ocean Road. Det var en vannvittig tur med en meget mektig natur. Hovedattraksjonene var ”The Twelve Apostles”. Som en kan se på bildet har bølgene formet ut tolv ”øyer”. Faktisk er det bare elleve igjen nå, da den ene kollapset for en stund siden. Det var også noen flotte fossefall som var verdt å se. Vannet der var veldig kaldt, men friskt. Vi gikk også igjennom et par reinskoger. Etter en tre dager hadde vi sett hva som var verdt å se, så vi dro til hennes hus i Melbourne. Neste dag hadde vi sightseen i byen. Vi tok heisen opp i verdens høyeste boligblokk som var plassert midt i sentrum. Heisen stoppet ikke før en så to åttetall på skjermen. Utsikten var helt enorm. Jeg visste Melbourne var stor, men dette var ikke i nærheten av hva jeg hadde forestilt meg. Mens jeg stod der oppe prøvde jeg å tenke hvor mange ganger Stavanger ville passe inn i denne byen. Det var som å prøve og telle stjerner. Etter en høy opplevelse, hadde vi en tur i en enorm bypark. Staten Victoria som Melbourne ligger i lider av tørke. Det er store restriksjoner på bruken av vannet her. For øyeblikket er de på fjerde av fem stadium. Det er veldig ille. For eksempel kan de ikke vanne plenen eller vaske bilen. Sportsarenaer blir ikke vannet og alle vannfontener i byen er blitt skrudd av.

Vi tok også en tur opp til et utsiktspunkt, som hadde skue over hele byen. Dette gjorde vi når mørket hadde falt på for å se alle lysene. Det var utrolig flott.

Melbourne var en veldig fin by. Veldig annerledes til Sydney, selv om den var større var den mer avslappende. Favoritten er fremdeles hjembyen Sydney. Nå skal jeg tilbringe fem netter der før Asia. Jeg skal faktisk bo hos til en tidligere kollega. Han har ikke flyttet hjemmefra enda, så jeg skal bo sammen med familien hans.

Romjul og nyttår i OZ

Byron Bay - Sol og strand

Det var deilig å komme ut til kysten igjen. Jeg hadde ikke sett saltvann på over en måned. Byron bay er et koselig lite tettsted med en utrolig flott natur i området rundt. Jeg ankom i nitiden på kvelden første dagen. Jeg bare satt og snakket med noen svensker og noen engelskmenn på rommet. Dagen etter gikk jeg rett ned på stranden for å slappe litt av og surfe. Forholdene var så som så, men jeg fikk i hvert fall koblet litt av på stranden alene. Jeg tok også en tur opp til ett flott utsiktspunkt over hele Byron Bay. Da jeg kom hjem fra turen kom jeg i snakk med ei fransk jente i en ryggsekkbutikk. Det viste seg at vi bodde på samme hostel. Jeg fortale om den flotte turen jeg nettopp hadde kommet tilbake fra. Hun ble veldig engasjert og lurte på om jeg ikke kunne ta henne med. Det kunne jeg jo ikke si nei til så jeg tok en tur nummer to opp til utsiktspunktet. Dagen etter var det samme opplegget, bare strandliv oog chilling. Om kvelden snakket jeg lenge med en engelsk fyr som hadde reist gjennom alle de landene jeg snart skal reise gjennom (Thailand, Laos, Vietnam og Kambodsja). Han hadde en rekke tips om hva jeg måtte gjøre og ikke gjøre. Han hadde brukt over seks mnd på hele turen, så han kjente området veldig godt. Sammen sydde vi sammen en meget interessant reiserute. Jeg sa hva jeg ville gjøre og han sa hva jeg burde besøke og hva jeg kunne droppe. Han fortalte også hva jeg måtte kjøpte av medisiner og utstyr før avreise. En bør virkelig passe seg for å bli syk i disse landene, spesielt Laos. Blir en syk der er det bedre å pleie seg selv enn å dra på sykehus. Derfor må en være godt rustet før en drar, ble jeg fortalt.

Byron bay ble et slags mellomstopp før Sydney hvor jeg bare gjorde noe helt annet etter å ha vært langt ute i ”gokk” for en såpass lang stund. Turen hjem fra Sydney kunne vært bedre. Bussen var selvfølgelig helt full, så jeg fikk ikke to seter for meg selv som jeg vanligvis har hatt. Etter tretten time på bussen over natten uten noe særlig søvn kom jeg endelig tilbake til Sydney. Det føltes som å være hjemme igjen. Jeg gikk ganske kjapt til Tea Gardens hotell hvor jeg jobbet før jeg dro. Det var utrolig gøy å treffe på de gamle kollegaene. Noen hadde selvfølgelig sluttet og det var en del nye, men den harde kjernen var der fortsatt.

Nyttår i Sydney

Det eneste målet jeg hadde for årets nyttår var å se fyrverkeriet fra Harbour bridge. Det så mørkt ut en stund for de som jeg kunne feire nyttår med skulle enten på en konsert i Bondi Beach eller på en privat feiring som ikke hadde noe god utsikt over fyrverkeriet og byen. Jeg kunne ikke henge nede med operahuset alene heller. Heldigvis traff jeg på en som jeg hadde litt kontakt med før jeg dro fra Sydney. Jeg var hjertelig velkommen i hans selskap. Han skulle først til faren som er midt i Sydney for å se det fyrverkeriet som begynte klokken ni. Etterpå skulle han til moren som bodde på en høyde med en fantastisk utsikt over hele byen og Harbour bridge. Det kunne jeg ikke si nei til. Dessuten ble søsteren og kjæresten og en svensk venninne også med. Hos faren fikk vi mat og vin. Det var visst bare hyggelig å få besøk av en nordmann til på nyttår. Utsikten var veldig bra. I ellevetiden gikk hele følget til moren. Dette huset var enormt, som et slått med svømmebasseng, stor balkong og takterrasse. I tillegg hadde en utsikt over hele byen. Fyrverkeriet var helt fantastisk å se på. Alle guttene hadde hver sin sigar og champagneglass mens rakettene ble avfyrt. Kvelden som en stund så mørk ut endte med stor suksess.
Første nyttårsdag fortsetter nyttårsfeiringen i Australia. Allerede klokken ni, en time før Tea Gardens hotel åpnet var det en lang kø utenfor. Folk skulle inn å fortsette festen. Ingen av dem hadde gått hjem for å skifte eller få seg noe søvn. Første nyttårsdag er den travleste dagen i året. Hele personalet må jobbe den dagen og enda er det altfor mye å gjøre. I tolvtiden gikk jeg innom for å sjekke om det virkelig stemte at det var så travelt. Det gjorde det. det var en helt syk opplevelse å gå mellom alle folkene (så sant det gikk an). Øynene deres var på halv åtte. Det var ikke bare koffein som gjorde at de fortsatt var våkne for å si det sånn. Jeg gikk til sjefen min og spurte om jeg kunne jobbe noen timer, bare for opplevelsen. Jeg ble mottatt som en helt både at sjefene og resten av kollegaene. Jeg har aldri hatt det så gøy når jeg har jobbet der før. Etter fire timer dro jeg til en pub med noen kollegaer. Senere på kvelden gikk jeg innom for å sjekke stemningen. Da kunne jeg fortsatt se de samme folkene der stå med ølglasset i hånden. Som tidligere nevnt er dette en pub hvor kundene for det meste er irske. De kan umulig ha mye lever igjen.

Nå er jeg på vei til Melbourne for en uke. Der skal møte ei jeg traff i Cairns. Hun ville vise meg ”Great Ocean Road”, som er en bilvei langs kysten vestover fra Melbourne. Det skal visst være en veldig fin tur. Satser på å få tatt noen flotte bilder derfra.