Jul i Stanthorpe

Julaften ble uten en skikkelig julemiddag, juletregang og pakker. Julaften her blir ikke satt så høyt som hjemme. Alle bare samles på lokalpuben den dagen, hvor de treffer venner og kjente. Det var noe hele hostellet gjorde også. Etter å hatt en enkel middag for seg selv (i mitt tilfelle skiver) gikk alle fra hostellet til lokalpuben. Den var allerede full av lokale og andre backpackere. Kvelden ble veldig fin kveld med mange interessante diskusjoner og samtaler. Neste dag vartet hostellet opp med en skikkelig julelunsj. Kylling, salat, potetsalat med brød. Med kake og is til dessert. Etterpå satt vi ute i sola og slappet av og snakket sammen. Jeg fikk satt ut et juletre for å minne gjengen om at det faktisk var jul. Når mørket røynet på laget jeg og noen andre noen skikkelige hamburgere. Etterpå ble vi sittende å snakke ut i de små timer.
Jeg har ganske nøyaktig vært i Stanthorpe nå i en mnd. Oppholdet har vært veldig greit. Jeg har opplevd mye, så jeg er veldig glad for at jeg har vært her (dvs jeg hadde ikke noe valg heller for å være ærlig). Det har vært utrolig lærerikt å jobbe sammen med folk fra andre land. Jeg fant fort ut at vi i Norge har det altfor godt og klager altfor mye når vi jobber. Asiatene bare følger ordre fra deres overordnede. De klager aldri, de maser aldri om pause eller om når vi slutter av for dagen. Europeere inkludert meg, spør etter pauser og når vi slutter av for dagen, klager over varmen, spør om å få skifte arbeidsoppgaver.
Nå skal jeg til Byron Bay for noen dager. Der står surfing på programmet. Satser også på å selge bretter mens jeg er der. Jeg kan ikke drasse det med meg over hele verden. Etter Byron Bay drar til Sydney for å feire nyrtår. Det skal bli et fyrverkeri og stemning jeg aldri kommer til å glemme.

Øystein

Endelig ferie!

Etter å ha jobbet 50 timer på de siste fem dagene har jeg nå endelig ferie. Foruten å ha jobbet ute med harvestmaskinen, jobbet jeg noen dager med planting av salathoder og blomkål. Da satt jeg og ei dame bak en traktor på en slags slede og plantet etter hvert som traktoren laget hull mens han kjørte. På en dag plantet vi rundt 15 000 blomkålspirer. Jeg var ganske stolt av meg selv da jeg etter tre dager så hele åkeren vi hadde plantet. Torsdag og fredag jobbet jeg på harvestmaskinen med å kutte salathoder og stable de ferdige boksene som salathodene ble plassert oppi. Selv om begge jobbene har vært helt ok her så var det veldig godt å ta ferie. Spesielt etter såpass lange dager den siste uken. Den første feriedagen (lørdag), skulle jeg prøve å finne julepresang til meg selv. Juleshopping i Stanthorpe er en dårlig miks. Jeg fant til slutt en shorts og en t-skjorte som blir julepresangen fra meg til meg i år. Jeg fikk også bestilt en frisørtime på julaften.

Det ble en kort oppdatering dette. Håper dere finner bildene interessante. Nå skal jeg feire jul med vennene mine her på hostellet. Ha en riktig god jul til dere alle sammen!

Øystein

Hverdagen i Stanthorpe

Nå har jeg vært her i Stanthorpe i ca to uker. Jeg har kommet inn i en ny hverdag her nå. Jeg står opp klokken fire, er på jobb klokken fem og kommer hjem i tretiden. Etter jobb blir det mye kaffedriking sammen med James (han lille kineseren som jeg nevnte sist gang), litt handling og planlegging av Asiaturen. Det er veldig vanskelig å planlegge turen fordi det er så mye jeg har lyst til å rekke over på kort tid. Derfor kommer jeg ikke så langt hver gang jeg setter meg ned med lonely planet boka. Som sakt blir det mye kaffedrikking. James har en utrolig god oppskrift på hvit kaffe som jeg prøver nå og da. Vi lager som regel alltid middag sammen. Ikke feil å være på lag med en kineser når middag skal lages.

En av asiaterene som bor på rommet mitt flyttet ut her om dagen.Da jeg fikk høre at vi skulle få en erstatter håpet jeg i det minste på at det var en gutt. Det var det selvfølgelig ikke, så jeg deler fortsatt rom med tre jenter.

Det er utrolig mange asiatere her på hostellet. I matsalen har alle hver sitt skap hvor en oppbevarer tørrvarene sine. På min rad er det nesten bare asiatiske navn. ”Min”, ”Jun”, ”Im” og ”Yoon” er de som deler rad med meg.

Tidligere i uken fikk jeg meg en ny jobb. Jeg likte å jobbe på nektaring og ferskenfarmen, men lønnen var ikke bra nok ettersom vi gikk på akkordlønn. Jeg hadde det veldig kjekt sammen med kollegaene og sjefen. Vi plukket alle i par, så jeg plukket sammen med en franskmann. Vi hadde alltid gjettekonkurranse om hvor mange kasser med nektariner vi klarte å fylle opp. Sjefen var en skikkelig fining. Litt gal til tider der han gikk og hveste mens han mumlet at han skulle sparke noen. Nedenfor har du de hyppigste kommentarene han hadde i løpet av en dag.

- ”Watch the green ones!”

- ”Watch the soft ones!”

- ”I just want the real nice red ones”

- ”If they´re red you have to pick them”

- ”Whos bin is this?”

- ”Don´t leave too many behind!”

- ”You´re leaving too many behind”

- ”Who is picking theese?”

- ”remember to bring your ladder with you”

- ”Don´t go too geen!”

- ”I´m not the boss, I only work here”

- ”Someone can take my job!”

Chris som sjefen het var veldig lei av jobben sin og så virkelig frem til å slutte i jobben sin til nyttår. Han snakket alltid dritt om sjefen sin til oss om hvor kjiip han var med pengene. Den eneste grunnen til at han ikke hadde sluttet før var fordi han ville på en fallskjerm på rundt 40 000 kroner etter ti års tjeneste.

Da lønenn var for dprlig her måtte jeg finne meg en ny jobb. Jeg fikk snakket med eieren av hostellet som skulle se på saken. Neste dag kom han til meg og sa at det var en ledig stilling på en salatfarm. Han som hadde hatt jobben før meg hadde falt og skadet seg etter en fuktig bytur, så han kunne ikke jobbe lengre. Denne jobben er betalt per time og er veldig enkel og grei. Jeg vil påstå at jeg har den beste jobben på hele farmen (i mine øyne i hvert fall). Der hvor jeg jobber er det fire forskjellige jobber. En står bak på harvestmaskinen og lager esker som salathodene skal puttes opp i. Fem står ute på marken og kutter salathodene legger de opp på samlebåndet som går inn til harvesmaskinen. Der står det to klar til å putte de opp i de klargjorte pappeskene. Den siste jobben går ut på å stable de ferdige kassene på paller. Jeg er ansvarlig for å lage klar pappeskene, noe som er meget avslappende. Jeg har også ansvaret for å styre harvestmaskinen. Meget avslappende og grei jobb. Det eneste som er dumt er de tidlige morningene. Jeg må stå opp fire hver dag. De to siste dagene har jeg tatt plassen til kassestableren da den tidligere sluttet her om dagen. Dette er veldig tungt arbeid. Jeg merker godt at det er lenge siden, veldig lenge siden sist arenaøkt. Håper jeg slippet å gjøre dette mye lengre. Det positive er at det er meget god trening, men jeg foretrekker fremdeles å lage kassene. Folkene her på hostellet er veldig trivelige. Problemet er at engelsken hos dem stor del er så som så. Derfor blir det ikke så voldsomt lange samtaler med mange av dem. Jeg fikk snakket med en fra sørkorea. Han studerer turisme i hjemlandet og er her for å lære seg engelsk. Jeg spurte hvordan militærtjenesten var i sørkorea. Han kunne fortelle at det var to harde år, med de samme rutinene hver eneste dag. To år med hard disiplin, trening og fast struktur. Alle måtte skrive under på at de ga deres overordnede tillatelse til å bruke vold mot dem. Han kunne fortelle at det var mange som begikk selvmord under militærtjenesten. Militærtjenesten var noe alle måtte igjennom. Hvis en av medisinske årsaker ikke kunne gjennomføre den var en ikke ”mann” og var ikke godtatt i samfunnet. Jeg følte meg ikke helt komfortabel der jeg satt vel vitende om at jeg nyter et år i Australia og reiser rundt i verden i stedet for å tjene en militærtjeneste.

Jeg har bestemt meg for å feire jul her i Stanthorpe. Etter å ha feiret nyttår i Sydney drar jeg til Melbourne i en uke før jeg inntar Asia. Jeg gleder meg som en liten unge til å begynne og reise igjen.

Øystein

Stanthorpe

Bussen fra Bundaberg gikk halv fire om natten. Jeg tenkte at jeg kunne sove på bussholdeplassen fra tolv til bussen kom noen timer senere. Denne planen gikk imidlertid i vasken da jeg møtte en skikkelig ”yo-as” (wannabe tøffing) ved stasjonen. Han valset rundt alene og ville ha meg med til den lokale puben. Etter å ha snakket litt med han virket han som om han var til å stole på. Jeg ble til slutt med til puben som bare var et kvartal borte ifra stasjonen. Vi hadde en ”bundy”, lokaldrinken fra Bundaberg som selges over hele Australia. Dette er forresten rom og cola. Etter hvert virket det som om han var en virkelig fining som bare ville ha litt selskap. Dessuten traff vi en kamerat av han også. Etter å ha vært på puben i etpar timer gikk jeg tilbake til stasjonen og hadde en times søvn før bussen kom.

Etter ni timer på bussen var jeg i Brisbane. Her måtte jeg vente i fire timer før bussen videre til stanthorpe gikk. Jeg fikk sett meg litt omkring i byen, som virket helt ok. Da jeg gikk rundt i sentrum ble jeg vitene til et digert juletre i gågaten. Synet av et juletre samtidig som gradestokken viste 30 varme ikke helt riktig der jeg stod.

Bussen inn til Stanthope tok rundt fire timer. Etter å ha vært på reise i nærmere 18 timer, ankom jeg endelig hostellet. Fasilitetene her er veldig variable. For eksempel er det ikke kokemuligheter. Her er det kun mikrobølgeovn som teller. Stekt kjøtt og fisk utgår av den grunn. Vi kan kun bruke grillen i hagen om helgene. Det som er bra med kjøkkenet er oppvaskmaskinen. Jeg har ikke sett en oppvaskmaskin siden jeg forlot Norge. Utrolig deilig å slippe og vaske opp etter hvert eneste måltid. Rommene er også meget bra med eget bad og tro det eller ei, en TV. For øyeblikket deler jeg rom med tre andre av det motsatte kjønn. To fra sør-korea og ei fra England. Litt rart til tider, men det går greit.

Da jeg snakket med hosteleieren på telefonen lovet han meg at jobben min var timesbetalt. Dette fant jeg fort ut at ikke stemte, da jeg snakket med hun fra England. Hun hadde jobbet på samme farm som meg i en dag før hun sluttet. Jeg tenkte at ingenting kunne bli verre enn Bundaberg, så jeg møtte opp på jobb neste dag med et åpent sinn. Ingenting, verken sjef eller lønn kunne bli verre enn hva jeg opplevde i Bundaberg. Jobben første dag bestod av å plukke nektariner. førsteinntrykket av sjefen var ikke helt bra. Han vriket meget streng på at vi plukket de riktige nektarinene. Vi plukket etter farge og han ville ikke se noen umodne nektariner havne nedi bøtta. Etter en stund fant jeg fort ut at han bare måtte være slik for at vi ikke skulle plukke for mye feil . Jeg fikk høre at jeg var veldig god til å være nybgegynner. De neste dagene gikk jobben veldig greit. Det er tidlige morgener og lange dager, men jeg synes jobben er veldig grei. Jeg har funnet en god tone med sjefen. Han har et hissig temperament når det kommer til å plukke riktig frukt, samtidig som det går an å tulle med han. Den andre dagen hadde han tydeligvis stått opp på feil bein. Noe av det første han sa da vi så vidt hadde begynt å jobbe var ”If someone is picking any green fruit today I´m going to sack the person”. Sånn gikk han rundt å veste den første timen. Jeg måtte virkelig konsentrere meg for å holde meg alvorlig. Lønnen er ikke helt optimal, men allikevel en tredobling fra Bundaberg allikevel. Foreløpig har jeg det veldig greit på jobb. Lønnen dekker kost og losji samtidig som det er litt til overs, da er jeg fornøyd. Jeg har ikke akkurat råd til å gjøre noe annet heller for øyeblikket. Pengene fløy virkelig av sted langs østkysten. Planen er å være her frem til enten rett før eller rett etter jul , nyttår skal feires i Sydney. Til nå trives jeg veldig godt her. Har blitt kjent med en del fine folk. I går hadde vi en skikkelig grillings, anført av en liten kineser. Han hadde virkelig peiling på hvordan det skulle gjøres.

Stanthorpe liggersørvest fra Brisbane og er hele 1000 meter over havet. Dette gjør at det faktisk er litt kaldt her om morgenene. En kan ikke lenger gå konstant i shorts og t-skjorte. Det er ikke lengre fem minutter til nærmeste strand, som det har vært de siste tre månedene. Men faktisk litt fjell og skog rundt meg. Dette og temperaturen gjør at det minner meg om Norge, så jeg føler meg faktisk litt som hjemme her i Stanthorpe.

Ha en fin desember måned der hjemme!

Bundaberg - et tilbakelagt kapittel

Tre dager med jobbing her i Bundaberg var nok for meg. Jeg hadde det virkelig gøy her. Jeg var den eneste som så ironien i å plukke tomater for 30 kroner timen. Det vil si jeg tjente 30 kroner timen med min plukkehastighet. En fikk betalt per bøtte en plukket. Jeg tror jeg var den som plukket senest av alle på hele åkeren. I hvert fall en av de seneste. Asiaterne plukket både fire og fem ganger så fort som meg. Jeg fikk virkelig oppleve hvordan akkordlønn kan oppleves for folk.

Dessuten var det veldig morsomt med sjefen vår. En liten kraftig dame på rundt 50 år. Det eneste hun gjorde var å kjefte og smelle på oss i håp om at vi kunne gjøre en bedre jobb. Under en av pausene satt jeg sammen med noen andre nye. Hun sa åpenlyst til oss at vi var veldig dårlige plukkere. Da måtte jeg sette henne litt på plass og fortalte at hun ikke kunne forvente at vi plukket like fort som de andre etter bare to dager.

Selv om jeg bare tar dette som en erfaring er det ikke dumt å tjene litt penger imens. Det begynner virkelig å bli knapt med penger etter hvert. Da lønnen ikke engang dekker kost og losji fant jeg ut at noe måtte gjøres. Jeg spurte om å bli flyttet til en annen farm, men det var ikke mulig. Ventelisten for å komme seg vekk fra tomtatfarmen var lang, veldig lang. Derfor slo jeg opp i Lonely Planet boka og fant et nummer jeg kunne ringe for alternative farmer. De ga meg et nummer til et hostel i Standthorpe, som kunne gi meg jobb på en farm. Standthorpe ligger tre og en halv time sør vest fra Brisbane. Etter å ha fått klarsignal om at det var jobb og få var jeg snar med å bestille første buss til Standthorpe kan du si. På forhånd forsikret jeg meg om at jeg fikk timebetalt. Uansett er det ikke mulig å tjene dårligere enn hva jeg har gjort til nå.

Om ca et døgn er jeg på en ny plass allerede. Jeg er spent på hvilke arbeidsoppgaver jeg får. Jeg skal oppdatere bloggen så snart jeg får anledning.

Bundaberg - ikke akkurat et pengeparadis

Etter et trist farvel med Anders bar det på bussen videre til Bundaberg. Da jeg booket hostellet sa de at de skulle hente meg på bussholdeplassen 23:10. Bussen ankom litt før, så jeg satte meg ned og ventet. Da klokka begynte å tikke mot 23:20, ringte nummeret til hostellet for å forhøre meg om hvor de ble av. Han som tok telefonen var tydeligvis i dyp søvn. Han som egentlig skulle hente meg hadde tydeligvis glemt seg ut. Han sa at han skulle komme innen 20 minutter. Når det gjelder tid her i Australia er ikke det så nøye. Jeg regnet med at de kom innen den doble tiden. Ganske riktig, rundt midnatt kom det en bil inn på bussholdeplassen. Han ga klar beskjed om at dette var hans private bil og at jeg måtte være forsiktig med surfebrettet. Jeg prøvde å roe det hele ned. Da jeg kom inn på hostellet var alt mørkt. Mannen geleidet meg inn på et rom i første etasje. ”Der er sengen din, god natt” var det siste jeg hørte fra han den dagen.

Neste dag var det mye papirarbeid å ordne. Jeg benyttet også tiden til å ta en kikk i rundt omkring i byen. Dessuten måtte jeg lage en slagplan på resten av oppholdet mitt utenlands.

Jeg fikk snakket litt med folk på hostellet. De var ikke akkurat fornøyd med verken lønn eller arbeidsoppgaver.

Første dag skulle jeg jobbe på en tomatfarm. Ryktene sier at det er den verst betalte jobben en kan ha. Det stemmet ganske riktig også. Jeg jobbet i to og en halvtime og tjente ca 120kr. Jeg følte meg ganske malplassert blant 80% hardtarbeidene asiatere. En kommer for litt forskjellige arbeidsforhold. Jeg er vant med å ha LO og alt mulige tariffavtaler i ryggen, noe de ikke akkurat har. Etter en times jobbing begynte jeg å se etter alternativer. Jeg ringte den gamle sjefen min i Sydney og spurte om de trengte ekstrahjelp i julen. Det gjorde de ikke. Etter to timer ringte jeg dykkerselskapet som jeg tok dykkerlappen hos. Det går nemlig an å jobbe som frivillig på båten deres mot kost, losji og tre dykk til dagen. Det ble dessverre litt for stress da en måtte personlig inn og betale et depositum for så å vente i en til to uker. Jeg fant for ut at jeg må bli her i vert fall to uker. For all del ikke misforstå meg. Jeg angrer ikke på at jeg er i Bundaberg. Selv om jeg følte meg som en slavearbeider i dag, er alt her nede en opplevelse. Det blir spennende å se hvor lenge jeg blir her.

Kan dere være så snill og klikke på annonsene ovenfor innleggene mine! Et klikk (gjerne to eller tre) hver gang er nok. På forhånd takk!

Fraser Island

Fra Noosa tok Anders og jeg bussen opp til et hostel i Rainbow beach. Det er veldig vanlig å ha dette som base før en drar til Fraser Island i tre dager. Her møter en resten av folkene som en skal kjøre rundt på øya med. Gruppene blir satt sammen ved loddtrekning så vi ville svært gjerne havne i en bra gruppe. Førsteinntrykket av gruppa var helt ok. Til sammen var vi elleve stk i en stor bil, alle europeere. Fraser Island er verdens mest sandrike øy. Vi kjørte konstant i sand. Det medførte at vi ble sittende fast en del ganger. Vi kjørte for det meste langs strandlinjen, så vi måtte hele tiden passe på at vi ikke ble innesperret av tidevannet. Første stopp på øya var ved en innsjø et lite stykke inn i øya. Det var utrolig deilig å bade i ferskvann for en gangs skyld. Videre dro vi litt lengre oppover hvor alle fem gruppene satte opp camp for natten. Da alle fem bilene fikk satt opp teltene sine, musikken ble skrudd på og ølkorkene ble skrudd av, minnet atmosfæren meg skremmende mye om blåturen i russetiden. Vi fikk lagt oss noe middag, som faktisk smakte ganske godt. Vi lagte vår egen potetsalat med kjøtt og salat til. Det var første gang jeg spiste poteter her i Australia.
Jeg våknet neste dag i hal sekstiden av klaustrofobisk varme i teltet. Jeg gikk ut og tok en tur langs stranden. Etter hvert fikk vi i oss noe frokost før vi pakket sammen sakene og dro videre helt nord. Langs veien stoppet vi ved et skipsvrak. Da vi kom helt nord trakk Anders, en fra Holland og jeg oss litt tilbake fra gruppa og tok en tur til et utsiktspunkt som ga oss et veldig fint syn av øya. Etterpå gikk vi litt langs stranden før vi sovnet alle tre midt på stranden. Tidlige morninger og sterk sol tar virkelig på. Etter å ha dillet og dallet en del her begynte vi å få dårlig tid i forhold til mørket. Vi måtte gjøre litt endringer i planene da vi ikke fant frem i mørket til den planlagte campen. Nå var stemningen ganske laber i gruppa. Alle var trøtte og sultne. Etter å ha satt opp campen og spist middag tok jeg og to andre en tur langs stranden til skipsvraket som vi hadde sett på tidligere. Her sovnet vi alle tre. Etter en times søvn gikk vi tilbake for å slå oss til ro for natten. Jeg ville for alt i verden ikke våkne opp til den samme varmen i teltet en gang til så jeg la tok med meg soveposen og la meg i sanddynene. Noe som fungerte veldig fint hadde det ikke vært for en enorm regnbyge som kom etter en time. Jeg fikk lagt meg inn i et telt full av bløt sand i hele soveposen og i klærne mine. Selvfølgelig våknet jeg også opp til en uutholdelig varme i teltet neste morning. Så jeg gikk ut å la meg i sanddynene igjen og sov der til frokost.
Den tredje dagen var det ikke så mye på programmet. Vi måtte vær tilbake rundt tolv, så vi fikk bare tid til en tur til en innsjø i øya. I en ekstrem varme måtte vi gå to km gjennom sanden. Varmen under føttene var helt på grensen til det forsvarlige. Spesielt når en gikk barføtt som de fleste gjorde (inkludert meg). Da vi kom til vannet var det som å være ferdig med en coopertest fra gymmen. Vi kastet oss i vannet og fikk kjølt oss ned. Etter å ha vært her en stund kjørte vi hjem og fikk levert fra oss bilen uten noen skader på verken kjøretøyet eller oss.

Nå er ferien min over for denne gang. I dag bærer det nordover til Bundaberg. Her blir det å plukke frukt inntil jeg har spart opp nok penger til Asiaturen.

Noosa

Som tidligere nevnt var planen å bosette seg her i Noosa. Jeg fant fort ut at dette ikke er stedet for den slags. Noosa er et av Australias dyreste sted å bo. Dessuten er det nærmest ingen andre working holiday folk her. For det meste er det bare lokale og forbipasserende backpackere som bor her. Derfor måtte jeg forandre litt på planene. Jeg har et høyt ønske om å oppleve den vestlige og østlige forskjellen mens jeg er her, så jeg tenker på å ta en tur til Vietnam, Thailand og Kambodsja. Lommeboka begynner å bli rimelig tynn etter hvert, så jeg trenger en jobb ganske kjapt. Jeg orker ikke å bosette meg i en ny by igjen, finne leilighet og jobb krever en del jobb. Derfor fant jeg ut at det beste er å plukke litt frukt for noen uker. For så å komme seg videre. Utrolig kjedelig jobb, men en opplever litt av "outbacken". Samtidig tror jeg det kan bli en fin opplevelse i ettertid. Etter x antall uker med fruktplukking skal jeg gjøre meg ferdig med østkysten før jeg drar til Asia for en måneds tid.
Noosa er en veldig fin plass. Mange turister og backpackere, men allikevel veldig avslappet og rolig sted. Da jeg kom til Noosa etter seksten timer i buss, hadde jeg en halvveis peiling på hvor jeg skulle bo. Mens jeg sjekket kartet kom en gutt (som også virket litt "lost") bor til meg og spurte hvor jeg skulle bo. Han hadde booket inn på et Hostel som visstnok skulle vøre veldig bra. Jeg var åpen for det meste og hadde ingen formaning om hvordan mitt var, derfor fant jeg ut at hans hostel var verdt et besøk. Etter å ha introdusert oss for hverandre kom det frem at han het Anders og var fra Sverige (for å holde oss til ett språk her nede fortsatte samtalen på engelsk). Vi fant bussholdeplassen og tok bussen til hostellet, som i og for seg virket veldig greit. Litt utenfor byen, men rett med beachen. Vi benyttet dagen til å ta oss en kikk i nærområdet. Planen var å gå inn til sentrum. Det var lettere sakt en gjort. Etter halvannen times gange, fant vi ut at vi hadde mer eller mindre gått i ring. Men det var en fin tur og vi hadde en interessant samtale. Dagen etter danderte vi opp en skikkelig grillmiddag. Jeg traff på ei engelsk jente (Maddy) som også ville være med, så vi hadde en fin middag alle tre. Dagen etter gikk Anders på en surfeskole. Jeg og Maddy gikk fra hostellet langs kysten og inn til byen hvor vi spiste lunsj på stranden. Tilbake gikk vi gjennom en nasjonalpark. Vi håpet på å se koalaer, men de uteble. Da kvelden kom fortsatte vi suksessen fra gårsdagen med grillings. Denne middagen ble om mulig enda bedre. Nå skal jeg og Anders videre til Fraser Island. Der har vi booket oss inn på en tur som går ut på å kjøre rundt på øya sammen med andre bakcpackere.

Dykking, litt backpacking så plutselig Noosa

Siden sist har jeg komt meg opp til Cairns og tatt dykkerlappen. Her oppe er det mye varmere enn i Sydney. Alt er mye mer avslappet her. Sentrum er på størrelse med Sandnes. Hostellet jeg bor på for øyeblikket er jeg meget fornøyd med. Egen pool, bar og grill. De serverer ”all you can eat” buffet her. Det har sine positive og negative sider. Første dagen spiste jeg så mye at jeg følte meg lite komfortabel resten av kvelden.

Jeg meldte meg på dykkerkurset første dagen. Dette var et kurs som gikk over fem dager. To dager besto i teori og øving i et basseng. De tre siste bodde jeg på en båt. Her gikk vi igjennom det vi hadde øvet på i bassenget. Etter fem dykk med drilling og øving var alle vel klassifisert til å få lappen. Nå kan jeg dykke ned til 18 meter over hele verden. De første ni dykkene dykket jeg med en instruktør eller en mer erfaren. Det siste dykket var jeg og en annen jente som gikk på samme kurset helt alene. Navigering under vann er noe jeg er lite kjent med. Derfor var jeg veldig spent på hvordan dette ville gå, vi var tross alt helt på egenhånd. Vi satte opp en rute under vann og håpet på det beste. Heldigvis gikk det helt fint.

Følelsen av å puste under vann er helt fantastisk. Det er en helt annen verden der nede. Synet av korallene og fiskene kan ikke beskrives med ord. Det kan bare oppleves. Til sammen hadde jeg ti dykk, ett av dem var et nattdykk. Det var veldig spesielt, men jeg foretrekker å dykke om dagen da en ser mer farger og forskjellige fisker da. Tre ganger så jeg hai. Riktignok av den mindre utgaven. Nemo og skilpadder var også å se. Været var helt fantastisk solskinn hver dag. Forholdene hadde ikke vært så gode på over seks måneder sa instruktørene. Sikten var 30 meter under vann. Temperaturen i vannet var 27 grader, så en trengte ikke våtdrakt.

Folkene om bord også veldig bra. Det gjorde opplevelsen enda bedre. Vi ble en fin og sammensveiset gjeng etter hvert. Alderen lå mellom 19 og 40+.

Backpacking

Jeg var veldig rastløs på å komme meg videre og få meg en jobb en plass. Jeg har en kontakt i Airlie Beach som kanskje kan gi meg en jobb på en seilbåt. Han skulle ringe meg så snart han visste noe mer. Jeg kunne ikke være i Cairns lengre, så jeg begynte turen nedover til Magnetic Island mens jeg ventet på noe videre beskjed fra kontakten. Dette skulle være en meget idyllisk og rolig liten øy ute i Great Barrier Reef. Jeg satte meg på bussen i Cairns uten å ha noen videre planer om hvor jeg skulle sove når mørket røynet på. Bussturen tok ca seks timer. Jeg sov for det meste av turen. For å komme ut til øya, måtte en ta en ti minutters båttur. På båten begynte jeg å kikke i Lonly Planet boka for å finne et hostel for natten. Da jeg gikk av båten hadde jeg ikke noen aning om hvordan jeg skulle komme meg til det hostellet jeg hadde funnet. Heldigvis var jeg ikke alene om å vite noe om når neste buss kom, eller om det i det hele tatt kom noen buss.

Etter en liten stund gikk jeg bort til noen engelske gutter. De hadde på et uvisst vis funnet en rutetabell. Neste buss var visst like rundt hjørnet. De skulle bo på et annet hostel enn hva jeg hadde funnet, men dette skulle visst være veldig bra hadde de hørt. Derfor ble jeg med dem til deres hostel. Da jeg kom fram og skulle sjekke inn for natten viste det seg at det var fullt for natten. Jeg fikk nummeret til et annet hostel av resepsjonisten og fikk booket en seng der. For å komme seg til det hostellet måtte en ta bussen. På bussholdeplassen traff jeg to fra Tyskland, som begge reiste alene. De hadde funnet et veldig billig hostel for natten. Jeg fikk booket er rom sammen med dem i stedet. Hostellet var helt nede ved stranden og hadde i og for seg fasciliteter som pool, bar, kjøkkenmuligheter, internettkafe og bistro. Vi var alle veldig sultne, så vi fikk i oss noe mat ganske kjapt. Senere på kvelden ble vi kjent med noen fra Holland, Sveits og England. Til tross for å ha sovet nesten hele bussturen var jeg rimelig trøtt, så jeg tok en tidlig kveld. Heldigvis fikk vi seksmannsrommet for oss selv den natten.

Da vi sto opp fant jeg og den ene tyskeren med navn, Fabian ut at vi skulle leie en bil så vi kunne se hele øya. Bilen var en veldig liten bil med plass til fire uten tak. Dessverre fikk jeg ikke tatt et bilde av den. Førsteprioritet var å få oss noe mat, så vi kjøpte noe brød og pålegg og hadde picnic ute på en pir. Rett etter frokost ringte kontakten i Airlie Beach. Jeg kunne gjøre en prøvejobb neste dag. Det krevde at jeg måtte være der om morgenen. Den bussen jeg hadde booket til Airlie Beach ville komt der i tretiden. Derfor var det bare en ting å gjøre, ombestille billetten slik at jeg kom til Arlie dagen før. Jeg kunne få sove hos kontakten, med navn, Mitch sin leilighet over natten. Dette var en stor lettelse. Det er skremmende hvor mye penger det går når en er ute å reiser.

Bussen gikk ikke før 19.25 senere på dagen, så jeg hadde god tid til å utforske øya. Vi kjørte litt frem og tilbake før vi fant en tursti. Vi bestemte oss for å gi den et forsøk. Langs stien var det mange utsiktspunkt over hele øya. Dessuten så vi også Koalaer oppe i trærne. Etterpå gikk vi å slappet av på stranden, her traff vi også de fra Holland og Sveits.

Rett før jeg reiste til Australia hadde jeg en betennelse i tannkjøttet på grunn av visdomstannen. Den har nå kommet tilbake igjen. Denne betennelsen gjør det svært ubehagelig å svelge. Etter å ha hatt det i en uke uten bedring, fant jeg ut at det var best å komme seg til lege for å få skrevet ut en resept for antibiotika og noe smertestillende. Derfor måtte jeg forlate øya i femtiden for å rekke et legebesøk. Ved båtterminalen fikk jeg hjelp av ei meget hjelpsom dame til å finne en doktor. Jeg ringte og bestilte en legetime klokken 1800. Det skulle gi meg plenty av tid til å få resept, kjøpe antibiotika og få meg noe mat før bussturen. Da jeg kom til legesenteret var det som alltid litt kø, men jeg regnet med å være inne til i hvert fall halv syv. Tiden gikk og jeg begynte å ble litt urolig, jeg måtte rekke bussen 1925. Da den nærmet seg syv fant jeg ut at jeg bare hadde tid til legebesøket. Apoteket og maten fikk vente. Jeg snakket med resepsjonisten og ba pent om å komme inn til den doktoren som strakts var ledig. Hun skulle se hva hun kunne gjøre. Da klokken var 1905 kom jeg inn til doktoren. Jeg forklarte hva problemet var og ba om resept. Jeg sa at jeg måtte rekke en buss, og at jeg ikke hadde tid til å gå til apoteket. Heldigvis kunne han hjelpe meg med noen antibiotikapiller. Etter å ha betalt regningen sprang jeg det jeg kunne ned til båtterminalen igjen for å rekke bussen. Da jeg kom ned var buss-sjåføren i ferd med å lesse inn siste bag. Jeg sa at jeg hadde tingene mine inne i terminalen. Heldigvis kunne han vente på meg. Jeg fikk lagt tingene inn i bagasjerommet, og satte meg svett og ekkel inn i bussen.

Bussen skulle ankomme rundt midtnatt og jeg hadde allerede avtalt med Mitch at han skulle hente meg på bussholdeplassen. Klokken elleve tikket det inn en melding på mobilen fra Mitch. Han ba pent om å få slippe å hente meg på grunn av en dundrende hodepine, så han ville gjerne legge seg. I samme melding ga han en tydelig beskrivelse om hvordan jeg skulle finne hvor han bodde. Airlie Beach er ikke så stort så det skulle ikke være noe problem å finne det tenkte jeg.

En halvtime senere når jeg skulle lese meldingen på nytt for å sjekke opp med kartet i Lonly planet boka gikk tastene på mobilen i stå. Det gjorde at det ikke gikk an å lese meldingen. Dessuten gikk batteriet etter kort tid. ”Nå har jeg eg problem,” tenkte jeg. Jeg ville for all del unngå og ringe Mitch fra en annen telefon. Jeg husket deler av meldingen noe med et ”whitsunday sail loft” skilt, en hvit bil og en rød sofa. ”Bedre enn ingenting” tenkte jeg. Da jeg gikk av bussen fikk jeg prayet en taxi og fikk spurt om han visste hvor et ”Whitsunday sail loft” skilt var. Joda det visste han. ”Fantastisk endelig litt hell,”tenkte jeg. Da jeg gikk av taxien ved skiltet så jeg straks en hvit bil utenfor et hus. ”Nesten for godt til å være sant,” tenkte jeg. Jeg kjente på døren og den var åpen. Jeg gikk inn i stuen og bar alle tingene mine inn i stua (Jeg har ikke nevnt dette før men med meg på turen bærer jeg et tometers surfebrettbag, en stor koffert, en laptopveske og en dagstursekk). Her var det noe som ikke stemte. Sofaen som var i stua var ikke rød. Det vil si den hadde røde og beige striper, men jeg ville aldri kalt den for rød. Nå visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre. Hvis jeg var i feil hus og noen kom inn, ville jeg ikke akkurat følt meg høy i hatten. Jeg fant ut at det var best å finne ut om det kanskje var nabohuset. Jeg hadde tross alt ikke lest hele veibeskrivelsen. Jeg kjente på døra og også den var åpen. Jeg gikk inn og der var det en rød sofa, men også her var det noe som ikke stemte. Fra det ene rommet kom det høye lyder fra stereoen og Mitch sa at han måtte sove. Jeg banket forsiktig på døra, ut kom det en halvnaken fyr. Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle begynne og stammet frem ”eehh, emmm, are you Mitch?”. Han kunne bekrefte at det var han ikke. Jeg prøvde febrilsk å få frem deler av historien om at jeg bare hadde lest deler av veibeskrivelsen. Midt i avbrøt han meg og sendte meg på dør. Jeg har defintitivt følt meg mer komfortabel enn da. Jeg fant ut at jeg måtte ringe. Jeg fant en telefonboks og ringte. Han forklarte at det var på andre siden av veien fra skiltet og at det var med en hvit bil og at det var en rød sofa på terassen. ”Andre siden av veien ja, genialt!” tenkte jeg. Jeg gikk inn i det første huset igjen for å hente tingene mine for å fortsette letingen. Etter to minutter fant jeg den røde sofaen på terrassen. Jeg sovnet faktisk rimelig kjapt den kvelden.

Mitch, vekket meg i åttetiden dagen etterpå. Vi fikk hilst på hverandre og hadde en drøs i bilen ned til havna for å klarlegge hva jobben jeg kunne få gikk ut på. Den bestod av å ta vel i mot passasjerene, lage all mat og stå for all jobb med seilene på båten, samt forefallende arbeid. Denne turen skulle jeg fungere som hans høyre hånd, lære måltidene og seilingen. Passasjerene var veldig hyggelige, de var alle par fra europa. Seilingen gikk ikke så verst jeg lærte mer og mer fra dag til dag. Matlagingen gikk ikke så galt det heller. Dersom jeg hadde hatt to tre turen til skulle jeg nok klart å komt inn i det. Det hadde vært en enorm opplevelse og erfaring for livet. Men allikevel, det å ha det fulle ansvaret for seilingen, maten og alle passasjerene om bord tror jeg ville ha blitt litt i det meste laget. Dessuten tror jeg ikke at jeg hadde taklet og vært ”stucked” i en båt nærmest 24/7. Seilbåtlivet er ganske lat livsstil, og det er ikke akkurat hva jeg er vant med. Jeg hadde bare hatt en fridag i uken. Dessuten savner jeg surfingen. Derfor bestemte jeg meg for å hoppe på første buss til Noosa. Etter seksten timer på buss var jeg i Noosa. Planen er å få seg en jobb og bli her for noen måneder.

Farvel Bondi Beach!

Ja, så var Bondi Beach over for denne gang. Tingene mine i Roscoe street 5/122 er pakket. Taxi er bestilt, flyet går 10.00 fredag morgen. Den siste uken har jeg bare slappet av, surfet og lekt turist. Det var et par andre som også sluttet på jobben i helgen, så vi hadde en bytur etter jobb på søndag. Av oss seks som bor i leiligheten nå, er det fire som reiser innen en uke. Derfor disket de to fra Brasil opp et farvelparty på lørdag. Det ble kulturelle innsalg fra Brasil med trommer, dans og sang. Bildet er tatt fra festen. Paula til venstre var min brasilianske flatmate.

Tirsdag var jeg på sightseeing i Bondi Beach. Fikk tatt noen skikkelige strandbilder som en kan se. Mens jeg tok bilder av stranden, dukket det plutselig opp tre valer i strandsonen. De holdt seg riktignok en 150m – 200m fra land, men en kunne tydelig se dem.

Da jeg enda ikke hadde vært utenfor operahuset, måtte jeg nesten ta meg en tur før jeg dro fra Sydney. Onsdag tok jeg med meg kameraet og inn til byen. Som en kan se fikk jeg tatt noen bilder, men det var utrolig irriterende at det var overskyet denne dagen.

Jeg har bestilt hostel de tre første nettene i Cairns. Mandag er planen å begynne på dykkerlappen. Jeg kommer til å melde meg på et kurs som varer over fem dager. De tre siste dagene bor en på en båt. Så det skal bli meget spennende. Etter å ha tatt dykkerlappen skal jeg begynne reisen nedover østkysten. Satser på å skaffe meg en jobb rimelig kjapt. Ingenting er gratis i Australia heller, så det er alltids greit med litt penger.

De to fra Brasil reiste i dag. Det var litt rart å si ha det til dem. Jeg har bodd i samme leilighet med dem i to mnd. Nå kommer jeg etter all sannsynlighet aldri til å treffe dem igjen.
Jeg fikk også sagt farvel til venner og kollegaer. Noen av dem kommer jeg aldri til å treffe mer, mens andre vil bli å finne i Bondi når jeg kommer tilbake en gang i 2008. Det var ikke noe kjekt å si ha det til Juan. Han er den jeg har hatt best kontakt med her nede. Det var han jeg ble først kjent med, han lærte meg også å surfe.
Foruten å si ha det til folk, har jeg hatt et morgensurf og et kveldssurf. Det var et tungt øyeblikk å forlate vannet. Jeg gikk også på besøk til Juan og hans romvenninne. Der fikk jeg en skikkelig god lunsj, med nypresset appelsinjuice. Til dessert var det kaffe, kjeks og is.

Jeg har blitt en ganske dyktig kokk etter hvert. Jeg har improvisert en del med svært knappe ressurser. Ofte har jeg blitt ganske imponert over resultatet. En sikker vinner som jeg hadde her om dagen var stekte asiatiske grønnsaker tilsatt soyasaus, avokado og biff. På jobben har jeg blitt kjent som han alltid har med seg ”burgers”. Jeg pleide som regel å ha med meg doble skiver med skinke/ost og salat. Han ene i baren tigget alltid mat av meg når jeg hadde pause.

Vel, det var nok for denne gang. Ha en fin dag der hjemme!

Hilsen Øystein :)

Bondi Beach går mot slutten

Flybillett til Cairns er kjøpt og oppholdet her i Bondi Beach går mot slutten. Jeg reiser fredag 2. november. Der oppe skal jeg slappe litt av og ta dykkerlappen før jeg beveger meg nedover østkysten per buss. Selv om jeg ser frem til å reise videre, blir det trist å forlate Bondi. Jeg har tross alt fått et nettverk rundt meg, som absolutt vil savnes. Men jeg kommer garantert tilbake etter at østkysten er tilbakelagt. Jeg har ingen planer om hvor jeg skal stoppe eller hvor lenge jeg skal reise før jeg kommer tilbake til Bondi. Så vi får se hvor det bærer hen.. Det skal i hvert fall bli veldig spennende å reise helt på egenhånd. Jeg må innrømme at jeg er litt spent på hvordan det vil bli, men uansett kommer det til å bli en enorm opplevelse. Dersom det ikke svarer til forventningene eller ting går galt, er det bare til å komme seg tilbake til Bondi. Her er det nok av åpne dører som står åpne for meg frem til jeg finner meg et eget krypinn igjen.

De siste snaue ukene har det ikke blitt så mye surfing som det var i begynnelsen. Dette skyldes mye på grunn av forholdene. En annen grunn er fordi det er utrolig mange andre surfere i Bondi Beach. Dette gjør at folk krasjer i hverandre. Det siste jeg vil er å få et surfebrett i hodet i det jeg dukker opp av vannet. Det tilfellet har ikke skjedd meg enda, men den ene tyske kameraten min fikk et brett i hodet her om dagen. Sammenstøtet førte til en hoven og forslått nese samt et blåøye den neste uken.

Jeg har også sakt opp jobben nå. Siste skift er fredagen før jeg reiser. Jeg vil ha en uke i Sydney hvor jeg kan leke litt turist igjen. En friuke før jeg reiser skal bli deilig etter alle disse nattskiftene. I begynnelsen synes jeg det var helt perfekt å jobbe nattskift. Da hadde jeg hele dagen til fri disposisjon. Den siste uken har nattskiftene virkelig tatt på. Jeg har følt meg veldig trøtt og sliten i kroppen. Denne døgnrytmen tar virkelig på. Men, men nå er det bare noen få skift igjen så jeg klager ikke. Jeg er fortsatt veldig glad for at jeg har jobbet på Tea Gardens Hotel, som puben heter. Sjefene har vært veldig greie og kollegaene er helt fantastiske.

Folk flest er veldig hyggelige mot hverandre her. Når en møter hverandre er det alltid et håndtrykk eller klem og standardfrasen ”Hi, how are you?” Selv om det bare er godt ment, kan det bli litt slitsomt i lengden. Spesielt når en møter flere personer på en gang. Jeg prøver å variere så godt jeg kan mellom ”good”, ”I´m fine” og ”I`m all right”. Når en går fra hverandre er det også et håndtrykk eller en klem. Det er også veldig vanlig å takke bussjåføren for turen idet en går av bussen.

Til slutt vil jeg oppfordre dere til å legge inn en kommentar på innleggene mine. Kjekt å vite hvem som leser bloggen.

Bondi Beach er plassen!

Har ikke fått lagt ut noe nytt i det siste. Det har ikke vært så mye nytt å skrive om. Dagene går og jeg koser meg veldig. Jeg blir stadig bedre kjent med folkene rundt meg. Det er alltid noe som skjer i Bondi Beach. Vi pleier å si at vi er en stor familie som tar vare på hverandre. Bondi er svært preget av alle backpackerne, studentene og working holiday folk. Alle er i samme situasjon, alle trenger nye venner. Derfor er det så lett å skaffe seg nye bekjentskap.

Juan, som jeg har blitt veldig godt kjent med her nede har flyttet inn i en ny leilighet rett i nærheten. Sist søndag hadde han innflytningsfest. Det var veldig gøy og være på en god gammeldags hjemmefest igjen. Alle folkene var i godt humør, stemningen var meget bra.

Et lite eksempel på at man deler mat med hverandre her er ifra i går. For noen uker siden traff jeg og Juan en franskmann på stranden. Han lurte på hvor en kunne kjøpe seg et nytt brett. Juan nevnte et drøss med butikker han kunne gå til. Etter en uke traff vi han igjen på stranden. Da hadde han fått seg et nytt brett. I går var jeg i huset til Camilla. Det viste seg at den samme franskmannen hadde flyttet inn i huset. Vi hilste på hverandre og pratet om det nye brettet hans. Han hadde akkurat tenkt å lage seg noe mat, og ville gjerne dele med seg. Jeg sa ikke akkurat nei takk til pasta med ost og kjøtt til.

De siste dagene har det ikke vært så veldig bra forhold for surfing. Det er skikkelig kjiipt å ligge på stranden uten og ha muligheten for å surfe. Forresten kjøpte jeg meg et nytt brett for en uke siden. Jeg ville ha mitt eget, så jeg og Juan kjørte til Manly. En strand på andre siden av byen. Planen var å kjøpe et brukt, men vi fant et nytt til 2500 kr. Det inkluderte line, finner, voks og reiseetui. Meget god pris! Jeg har blitt veldig glad i det allerede. Dette brettet er større og mer stabilt i vannet, så det er mye enklere å stå på.

Tidligere i uken var jeg på et såkalt ”staff meeting”. Hver måned har jobben et møte med de ansatte for å ta opp forskjellige ting. Her fikk vi mat og drikke. Etterpå gikk alle til en bar i nærheten. Det ble en veldig fin kveld og de ansatte ble bedre kjent med hverandre.

Tar med noen bilder i dag. Det øverste er meg på Bondi Beach med det nye brettet. De andre er fra leiligheten. Ha en fin dag!

Blue Mountains

En del av pakken jeg kjøpte av Kilroy travels inneholdt en tur til Blue Mountains. Dette er et frodig område som ligger halvannen time utenfor Sydney. Linn og meg måtte stå opp halv seks for å rekke og være i byen til 0700. Været så ut til å bli meget bra, det ble det. Til sammen var vi 20 stk som dro av gårde per buss. Fire av dem var faktisk norske. To eldre par riktig nok, men alltids kjekt med norske. Guiden viste en enorm entusiasme for jobben sin. Hun gjorde alt hun kunne for å få alle til og trives. Første stopp var i en dyrehage. Der så vi kenguruer, koalaer, struts, pingviner, dingoer, en krokodille etc.
Neste stopp var ved en et lite vann, en såkalt billabong. Her spiste vi en fantastisk lunsj som guiden hadde laget til oss. Dessverre hadde jeg ikke med badebuksen, så det ble ikke noen dukkert på meg. Guiden fant også noen fargede steiner som hun brukte til å tatovere de som hadde lyst med forskjellige motiver. Jeg fikk et salamanderlignende dyr på armen.
Etter lunsj kjørte vi litt videre til et utsiktspunkt over hele Blue Mountains. Vi fikk også se en grotte som urbefolkningen tidligere hadde bodd i.
Siste stopp var et annet utsiktspunkt over Blue Mountains. Grunnen til at det heter Blue Mountains er bladene på trærne. Når solen skinner gjennom dem, ser det ut som om de er blå. Denne dagen var selvfølgelig en dårlig dag for å se dette fenomenet, men vanligvis skulle de visst se blå ut. Vi avsluttet med å gå ned en meget bratt fjellside for så å ta en slags togbane opp igjen. Det var først da en kunne se hvor bratt det var. De svarte løypene i alpene var ingenting i forhold. For å avslutte dagen tok vi en drink sammen da vi kom tilbake til Sydney.

De siste dagene har været vært helt fantastisk fint. Strandliv og surfing er helt maks! Solen varmer godt og jeg må begynne å smøre meg fra nå av. Surfingen krever mye energi. Jeg er konstant sulten og tigger ofte mat av andre. Men det er slik det er her i Bondi. Man tar og gir både mat og husly til hverandre.

Den nye hverdagen

Den siste uken har det ikke skjedd all verden her i Bondi Beach. Jeg har jobbet hver dag, det vil si hver kveld. På fredag begynte en av stamgjestene å grine i armene mine. Litt mye alkohol, kvinne 50+ og sangen ”tears in heaven” ble rett og slett litt for mye. Som jeg tidligere har nevnt er dette en irsk pub. Den irske aksenten er jammen ikke lett og forstå. Så når de spør om ting med en vanskelig aksent, litt sløvnete uttale og full musikk i bakgrunnen er det ikke alltid like lett å få med seg hva de sier. Som regel går det greit etter et par gjentakelser. Da jeg jobber til 0400 om natten sover jeg som regel til tolv. Hvis bølgene tillater det, står surfing på programmet. Jeg har forbedret meg den siste uken, nå klarer jeg å stå på brettet. Dessverre er det ikke hver dag bølgene er gode. Det blåser ofte en del her, da er det ikke lett å surfe for nybegynnere. Tidligere i uken tok vi en tur inn til Sydney for å bestille en utflukt i neste uke. Jeg hadde ikke vært i byen på to uker, så det var kjekt å være tilbake i gamle trakter.
Nå har jeg vært her i drøye tre uker og jeg føler jeg har funnet min plass her i Bondi. Det er først nå når hverdagen kommer at en virkelig merker forskjellen det nye og gamle livet. Før gikk hverdagen ut på å være på skolen og gå på trening om ettermiddagen. Når helgen kom var det avkobling med fotballkamp og en bytur med vennene. Nå er det ingen faste rammer å forholde seg til (utenom jobben). Jeg vet aldri hvilken dag det er. En merker ikke forskjell på en tirsdag og en lørdag. Det er først nå en merker hva en savner fra den gamle hverdagen. Fotballkamp om lørdagene og søndagene med kompisene savnes dypt. Heldigvis får jeg med meg United – Chelsea på søndag. Men det å sitte alene og se på kampen kan ikke måles med Bishop Lie.

Dagene går…

Ja, nå har jeg vært her i drøye to uker. Tidligere i uken kjøpte jeg meg en våtdrakt. En såkalt ”springsuit”. Det vil si at den har korte armer og ben. Det er ikke helt sesong for en slik drakt enda, men siden det bare blir varmere og varmere valgte jeg denne typen. Kostet ikke mer enn en halv tusenlapp. Nå som både våtdrakt og brett var i boks var det bare å begynne surfingen. Juan lærte meg de grunnleggende prinsippene før jeg hoppet ut i det. Jeg var forberedt på at det ville bli vanskelig, og det ble det. Til nå har jeg bare surfet (eller i hvert fall prøvd) tre ganger, men har enda ikke klart å stå oppå brettet. Allikevel merker jeg fremgang for hver gang, og da jeg skal være her såpass lenge har jeg ingen hast.
På jobben går det veldig greit. Kollegaene er veldig kjekke. Kundene er fortsatt i godt humør, og jeg får alltid høre en del historier og sterke meninger. I går var det en som kom bort til meg og mente at en dame i lokalet var en heks. En annen mann, som det viste seg skulle være fra Finland, mente at han hadde laget broen som går over Lysefjorden.
Neste uke skal jeg jobbe nærmere 40 timer. Alle vaktene er fra 1800 eller 2100 til 0400. Ikke helt hva jeg er vant med, men da har jeg i hvert fall hele dagen til surfing og andre gjøremål.

Nye folk, fine folk

Sist uke arrangerte de brasilianske i leiligheten et barbequeparty. Gjestene var for det meste fra Brasil, noe partyet bar preg av. De hadde med seg trommer, så etter hvert begynte de å synge og danse samba. Det var skikkelig morsomt å se på. De viste en enorm entusiasme og glød over det de gjorde. På partyet ble jeg også kjent med en fra Venezuela. En skikkelig livsnyter på 28 år med mastergrad i business. Han hadde likevel ikke noen planer om å finne seg en skikkelig jobb med det første. Hver lørdag spilte han fotball med noen kamerater noe han også ville ha med meg på. Jeg har spilt mange fotballkamper opp igjennom, men dette er en av få jeg kommer til å huske veldig lenge. Selv om det bare var løkkefotball, var det noe helt spesielt å spille med folk fra forskjellige land over hele verden.
Juan fra Venezuela sa også at jeg bare måtte benytte meg av et surfebrett han hadde stående i leiligheten. Han ville gjerne lære meg de grunnleggende grepene, så nå må jeg bare skaffe meg en våtdrakt.
Folkene i leiligheten er veldig koselige og vi kommer veldig godt over ens med alle. Dersom en lager middag er det bare å spørre om og få litt dersom en er sulten. Når venner av de andre kommer på besøk håndhilser de og slår alltid av en liten prat.

Jobb er i boks

Jeg hadde et mål om å skaffe meg jobb og leilighet innen en uke. Det har jeg klart med god margin. Jeg leverte inn litt flere CV-er i Bondi Junction i dag. Allerede etter noen timer ble jeg ringt opp av manageren på en bar.. Han ville ha meg på trail (prøvejobbing som fungerer som et jobbintervju) allerede samme kveld. Jeg møtte opp klokken ni som planlagt. Der ble jeg møtt av en veldig trivelig gjeng. 70 % av de ansatte var fra Sverige eller Norge. Jobben bestod av å fungere som en ryddegutt. Ta inn glass fra bordene, sette dem i oppvaskmaskinen, fylle på flasker i kjøleskapet og annet forefallende arbeid. Tempoet var meget høyt. Det var alltid noe å gjøre. Jeg kom raskt inn i arbeidsoppgavene. De ansatte var veldig behjelpelige dersom det var noe jeg lurte på. Kundene på denne baren er rundt 30 år og de fleste kommer faktisk fra Irland. Sjefen kunne ikke fortelle meg hvorfor, men slik var det. Kundene var også veldig hyggelige mot meg. Smilene satt løst og en del kom med noen fine kommentarer. Det var til og med en dame som begynte å synge til meg ved et par anledninger.
Etter å ha jobbet i tre timer. Snakket jeg med sjefen og han sa at han ville ha meg. Neste ukes jobbliste var allerede satt opp, så jeg kommer ikke til å jobbe noe da, med mindre noen blir syke. Men neste uke etter der igjen, skulle jeg bli satt opp. Da jeg har fri hele neste uke kommer jeg til å ringe til et DVD firma. De tilbyr jobber som går utpå å pakke DVD-er. En typisk samlebåndsjobb, men det var visst gode penger å tjene. Dessuten er jeg veldig gira på å få litt penger. Dersom forholdene tillater det, satser jeg på og jobbe der når jeg ikke jobber i baren.

Responsible Service of Alcohol

Som tidligere nevnt, må en ha et slikt kurs for å kunne jobbe steder hvor de serverer alkohol. Dette kurset tok både Camilla, Linn og jeg i dag. Det var faktisk helt ok å være tilbake på skolebenken igjen (har muligens en sammenheng med at det kun var for én dag). Kursholderen var dyktig og hadde tydeligvis gjort dette før. Formålet med kurset var å lære om hvordan alkohol påvirker kroppen din, hvilke rettigheter og regler en som selger alkohol har. På slutten hadde vi en prøve, som jeg tror er vanskeligere å stryke enn og stå på. Kursholderen sporet også av med å fortelle forskjellige ting om Australia. Blant annet fortalte han at denne staten som Sydney hører til (New South Wales) er like stor som frankrike. Hele landet er like stort som Nord-Amerika, men har bare 21 millioner innbyggere mot USAs 300 millioner. På veien hjem stoppet jeg i Bondi Junction (en bydel hversiden av Bondi Beach) for å levere noen CV-er på noen barer. På den ene baren slo jeg meg ned med en kald pils og fotballkamp. Det var utrolig deilig å koble helt av alene etter en uke med lite søvn og på agendaen.

Leilighet er i boks

I går kom Linn. Målet for dagen var å finne oss et sted å bo i Bondi Beach. Dette ligger en halvtimes busstur utenfor Sydney. Det hadde blitt litt stressende å bo i en så stor by som Sydney over lengre tid. Vi ringte på en del leiligheter som vi fant på internett. Bare en av dem hadde fortsatt ledig rom, så vi satset alt på at vi var fornøyde etter visningen. Før vi gikk på visning, opprettet vi en australsk bankkonto. Vi hadde litt problemer med å finne leiligheten med en gang, men når vi til slutt fant den var vi meget fornøyde. Leiligheten ligger ca 100 meter fra stranden og er meget sentral. Fra balkongen kan vi se bølgene skylle innover stranden. Standarden er helt ok, verken bedre eller dårligere enn hvordan folk flest bor her. Jeg tviler likevel på at mor hadde følt seg komfortabel her. Vi deler med fire andre fra blant annet Israel og Brasil. Leien er 625 kr i uken, noe som er litt under gjennomsnittet.

Glade over å ha funnet et sted og bo, reiste vi tilbake til Sydney for å tilbringe siste natt på hostellet.

Før vi kunne flytte til Bondi beach, måtte vi ordne et forsikringskort. Ved å vise dette kortet når uhellet skulle være ute, slipper en å legge ut for eventuelle kostnader, meget greit. Dessuten måtte vi melde oss på en RSA kurs. Dette står for Responsible Service of Alcohol. For at en skal ha muligheten for å jobbe i en restaurant, bar eller kafé som selger alkohol må en ha dette kurset. Derfor må vi inn til Sydney igjen i morgen for å ta det. Etter hvert dro vi med oss flyttelasset og flyttet inn i leiligheten. Vi har bare hilst på to av de andre som bor her, men de virker i hvert fall veldig kjekke. I dag har det riktignok ikke vært noe bra vær. Selvsagt har det ikke vært nedbør, men en ekstrem vind har gjort dagen veldig kald.

Australsk nummer

+61 0416 411 265

Første helg

Min kamerat, Simon er på en rundreise i hele verden dette halvåret. Tilfeldigvis skulle han være i Sydney akkurat når jeg kom ned. Dette var veldig kjekt både for både han og meg. Vi har hatt en del byvandring, tatt ferjen forbi operahuset, vært i dyreparken og hengt på pub hvor vi så fotball. Vært er bra, men den virkelige sommervarmen har ikke kommet skikkelig enda. Folkene jeg har møtt er veldig hyggelige og slår gjerne av en liten prat. I går kom jeg og Simon i snakk med to innfødte fijianere som bodde i Australia. De fortalte mye, veldig mye (så mye at vi til slutt ble meget lei) om hvordan Fiji var og forskjellige filosofiske meninger om alt og ingenting.

Da det har vært helg disse to dagene har jeg ikke gjort så veldig mye for å skaffe meg jobb eller leilighet enda, men jeg har samlet inn litt numre til aktuelle leiligheter. I morgen er det mandag, da skal jeg henvende meg til et jobbkontor som hjelper med å finne jobber. Dessuten skal jeg ringe til leilighetene jeg har notert meg. Satser på å ha fikset leilighet og jobb innen neste uke.

(Bildet er tatt med et mobilkamera)

Reisen ned og første kveld

Vekkerklokken ringte 0400. Jeg kom meg ut av sengen rimelig greit og tok en oppkvikkende dusj. Far kjørte meg til flyplassen og vi kom der rundt 0445. Turen til Kastrup gikk greit. Jeg fikk ikke sove enda jeg var rimelig trøtt. Kanskje ikke så rart når det var et svært bråkende propellfly. På kastrup hadde jeg fire timer. Jeg fant meg en litt avsideliggendes plass hvor jeg fort falt i søvn. Tiden på flyplassen gikk faktisk ganske fort.

Nå ventet en tolv timer lang flytur med Singapore Airlines til Singapore. Dette flyselskapet er rangert som et av verdens beste, så forventningene til flyet var høye. Jeg vil i aller høyeste grad si at flyet svarte til hva jeg forventet. Egen personlig skjerm i setet, som jeg kunne velge mellom et hav av filmer, TV-serier, musikkanaler og forskjellige spill. Flyvertinnene var svært hyggelige og hjelpsomme. Norske flyvertinner virker ofte som om de har på en “gladmaske” når de er på jobb. Disse var konstant glade og blide. Jeg tror dette kommer av at de er veldig glad i jobben sin og elsker å tilfredsstille flypassasjerene sine.

Turen gikk veldig fort. Jeg vekslet mellom å lese i Alkymisten, se film og tvserier, spille supermario og sove.

I Singapore hadde jeg tre timer på meg. Jeg valset litt rundt i en flyplass som virket litt gammeldags, med tepper på gulvet. Innimellom var det innslag av planteområder hvor det var benker mellom plantene. Det var samme flytypen som ble brukt videre til Sydney. Denne turen gikk også fint. Litt dumt at underholdingsrepertoaret var nøyaktig det samme som ved sist tur. Denne flyturen var på syv timer og gikk også greit for seg.

Nå gjenstod det bare å få bagasjen på plass og smile fint i passkontrollen, noe som også gikk fint. Det eneste som ikke gikk helt etter planen var når jeg kom i ankomsthallen på flyplassen. Jeg hadde fått beskjed om at jeg ville bli hentet av en Kilroyansatt, men det skjedde ikke. Etter å ha spurt forskjellige folk om de hadde sett en fra Kilroy, fant jeg ut at det ikke kunne være noe problem å kjøpe en togbillett til sentrum. Tjue minutter senere var jeg i sentrum.

Som avtalt møtte jeg Camilla på en Mc Donalds like ved togstasjonen. Etterpå sjekket jeg inn på hostellet. Jeg var veldig imponert over standarden. Jeg skal bo på et rom med fem andre de neste fire nettene. Etter å ha sjekket inn gikk vi ned til sjøen. Jeg fikk vite mye om hennes erfaringer så langt. På hostel$let er det en full oppslagstavle med masse forskjellige ledige jobber. Nå gjelder det bare å være rask og effektiv slik at jeg får meg en jobb og et tak over hodet.

Forord

Høsten 2006 søkte jeg om plass på en friluftslivlinje ved Valdres Folkehøyskole. Da beskjeden kom om at plassen var min, tenkte jeg ikke noe mer på hva Valdres ville gi meg. Tidlig i januar 2007, ble jeg sammen med Camilla. Hennes plan etter sommeren var å dra til Australia, hvor hun skulle jobbe og reise rundt i landet. Tanken på at vi til høsten nesten var dømt til å skilles, gjorde at jeg i hvert fall ikke orket og tenke noe mer på hva folkehøyskolen hadde og by på. Dette har ført til at jeg aldri har hatt et forhold til Valdres. Følgelig har jeg heller aldri gledet meg til å begynne. Det var bare noe som skulle skje en dag.

Tidlig i august begynte jeg virkelig å innse hva som kom til å skje om kort tid. Jeg skulle til Valdres og Camilla til Australia. Det var da jeg endelig begynte å virkelig tenke på det kommende året. ”Nå er jeg ferdig med tolv års skolegang. Før jeg begynner å studere til neste høst, har jeg et unikt år. Dette året kan jeg bruke på hva jeg vil. Det året vil jeg skal gi meg flest og størst mulig opplevelser og utfordringer, som jeg kan ta lærdom av og vokse videre på. Vil et år på Valdres FHS gi meg dette?” Jeg kom frem til at svaret var nei. Et år på Valdres ville selvfølgelig gitt meg veldig mye. Jeg hadde fått masse opplevelser, blitt kjent med nye mennesker og blitt bedre kjent med meg selv. ”Hva var det jeg kunne gjøre som ville gi meg enda større og flere opplevelser og utfordringer?” tenkte jeg. Det var da tanken om å gjøre det samme som Camilla streifet meg. Reise til Australia hvor jeg måtte skaffe meg en jobb for å få penger til livets opphold, samtidig som jeg reise rundt i landet. ”Vil dette gi meg de opplevelsene og utfordringene jeg er ute etter?” Tenkte jeg for meg selv. Jeg fant ut at det ville det. Derfor var dette noe jeg ville gå for. Foruten alle opplevelsene jeg ville få, ville det også komme en rekke utfordringer. Slike utfordringer er ofte ting som er litt kjipe akkurat der og da, men når det hele er over har en lært av det, slik at en stiller sterkere neste gang.

Dermed ble det til at jeg sa fra meg plassen på Valdres FHS og kjøpte i stedet en billett til Australia.

”Det er nettopp muligheten til å virkeliggjøre drømmene dine som gjør livet ditt spennende”

Alkymisten